Er dette normalt - sosiale relasjoner

[Anonym bruker]

Har grublet en del de siste årene på hvordan jeg er som person, og hvordan jeg ønsker å være..

Har 5 barndomsvenninner (2 gjenger), og få nye relasjoner bortsett fra disse. Har en nabo som jeg ser på som venninne som jeg har blitt kjent med i voksen alder, i tillegg til 4 venninner jeg har fått etter at jeg fikk barn. Vi er ikke nære, men vi finner på ting sammen i ny og ne, som f.eks en fest eller at vi samles hos en av oss for skravling med ujevne mellomrom. 
 

Problemet mitt er at jeg ikke klarer å holde jevnlig kontakt med noen av disse (med unntak av 2 av barndomsvenninne mine). Jeg ringe sjelden/eller aldri, eller sender melding til disse for å høre hvordan det går, eller hva de gjør. Det samme gjelder også f. eks mine besteforeldre. Jeg ringer veldig sjelden, men det hender jeg stikker innom på besøk.

Hvor vanlig er det å være slik? Jeg ser at mine venninner ringer/facetimer, sender meldinger/snap med sine venner/familie løpende, til tross for at de gjerne har en større omgangskrets enn meg.. Har lagt veldig merke til dette de siste årene, og skjønner at det er jeg som skiller meg ut, ikke de. Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan de rekker over alt dette! Jeg har 2 barn, mann og fulltidsjobb som tar veldig mye av tiden min, rekker liksom ikke å ringe rundt og sende/svare på sms og snap gjennom hele dagen.

Når det er sagt er vi veldig gode venner når vi møtes, og det føles alltid som om vi fortsetter der vi slapp forrige gang, uavhengig av hvor lang tid det går mellom treffene. 

Det som plager meg er at jeg sliter litt med å bli nær venn med venninnene mine. Flere av de er mye nærere med hverandre enn med meg, selv om vi er like inkludert alle i f. eks gjengene fra barndommen. Jeg er oppriktig interessert i mine venninner og hva de gjør, og tar ofte initiativ til at vi samles, både med og uten barn. Jeg er opptatt av hvordan de har det, og er flink til å lytte, men skjønner jo at jeg kanskje må vise litt mer interesse for de når vi ikke er sammen for at de skal se på meg som en nærere venn enn jeg er nå. Har alltid vært helt naturlig for meg at vi har kontakt når vi treffes og ikke så mye mer enn det, bortsett fra å avtale ting osv.

På grunn av at jeg er elendig til å holde kontakt på melding/snap/tlf har jeg også mistet noen venner på veien, det bare ebbet ut.. Selv om jeg vet at jeg fortsatt kan ta en tlf, eller sende en melding til disse og finne på noen med de, selv om det er flere år siden jeg traff disse personene.

Dette ble et langt og merkelig innlegg.. Det jeg egentlig er ute etter er svar på om noen kjenner seg igjen i dette, og om det er unormalt å være slik? Og hvordan dere som har løpende kontakt med deres venner får tid til dette? 
 

Og hva gjør at dine nære venninner er nære? Bortsett fra kjemi og at personen er hyggelig, hva handler det om for deg? Trygghet? At personen er til å stole på? Jevnlig kontant? At personen er snill/åpen/ærlig? 

Anonymkode: 3a60d...da9

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det meste. Problemet mitt er at jeg ikke er noe spesielt glad i å prate i telefonen, jeg syns det er slitsomt å skravle om «alt og ingenting», slik det ofte blir har jeg inntrykk av. (Fra de venninner som har prøvd seg) Men jeg vet at de setter stor pris på meg likevel og verdsetter vennskapet vårt. Man er forskjellige og fyller forskjellige roller tenker jeg. 
Dersom du savner det, så får du bare sette av telefontid, mellom 20-21 feks, og begynne å ringe rundt. 

Anonymkode: 979d0...4c0

[Gjest]

«Normalt» og «unormalt» er jo litt merkelig begrepssett å bruke på denne arenaen. Alle avskygninger er like normale; noen vil ha mye kontakt og andre greier seg med lite. Jeg syns i utgangspunktet ikke det er noe feil i å foretrekke samvær foran digital kontakt. Du er jo en like god venn selv om du ikke liker å bruke tida på snap, SMS og så videre. Men på slutten av innlegget problematiserer du det litt selv, at du muligens har mistet noen vennskap på grunn av litt mindre engasjement fra dun side? Da kan du muligens reflektere mer over hva den andre parten trenger i vennskapet? 

[Anonym bruker]

Jeg kunne ha skrevet dette innlegget, og tror det er helt vanlig å ha det sånn. 

Anonymkode: 70e39...377

[Gjest]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Og hva gjør at dine nære venninner er nære? Bortsett fra kjemi og at personen er hyggelig, hva handler det om for deg? Trygghet? At personen er til å stole på? Jevnlig kontant? At personen er snill/åpen/ærlig? 

Anonymkode: 3a60d...da9

For å være konkret omkring dette, så er det personlig kjemi som gjør utslaget for meg. Med gode venner kan jeg plukke opp tråden etter 10 år, om så. 

[Anonym bruker]

Jeg er god til å ringe med mine venninner. Det hjelper 😊 Det handler jo om prioritering, ikke annet.

Sett av en kveld til å snakke med en venninne på tlf. Verre er det ikke.

Anonymkode: 1294b...628

[Anonym bruker]

Jeg er ganske lik selv, bortsett fra at jeg faktisk liker å snakke i telefonen når jeg først gjør det🙂

Hos meg er det delvis hvordan jeg fungerer og delvis hvordan mine beste venner fungerer.

I hverdagen lever jeg i min egen lille boble, med hverdagsliv. Da passerer ofte dagene uten at jeg får tatt initiativ sosialt. Men selv om jeg liker å være sosial, har jeg også innsett at jeg trenger denne bobla for å hente energi. Jeg får ikke energi når jeg er sammen med andre.

Så er det mine beste venninner. Vi bor ikke i nærheten av hverandre lenger, dermed er vi ikke naturlig med i hverandres hverdagsboble. Og flere av dem blir veldig slitne av telefonkontakt, så de gangene jeg ringer spontant tar de sjeldent telefonen. Føler jeg av og til må avtale tid på forhånd, og det glemmer jeg gjerne i min egen boble.

Jeg tilhører heller ingen gjeng, har bare enkeltvis venner. Men mannen min har en gjeng, og de har gjort noe smart. De har en egen messengergruppe, hvor alle legger ut det som skjer, smått eller stort, når det skjer noe. Og man må ikke svare, men det er fint likevel. Dermed er de både sosiale og oppdaterte, selv om de ikke rekker å snakke med hverandre i hverdagen.

Anonymkode: 7b1dd...d1c