Noen med barn som angrer på brudd?

[Anonym bruker]

Hei! Trenger noen råd her. Jeg og barnefar til mine to barn har bodd fra hverandre i ett år nå. Vi var svært ulike og hadde ulikt syn på livet og ulike verdier, derav mye krangling og uenigheter. Han levde et slags dobbeltliv der pengene våre ble brukt til andre tinføg enn regninger og jeg måtte til slutt ta beslutningen om å flytte for å berge egen økonomi.

Har helt siden bruddet gått med en sorg inni meg over alt det tapte og at vi ikke fungerte som familie. Savner så fælt huset vårt og tryggheten jeg følte da vi bodde sammen og kunne våkne sammen med barna hver eneste dag.

Jeg har møtt en ny mann som er helt fantastisk snill og som jeg har det bra sammen med. Likevel føler jeg sorg over alt det tapte og at vi ikke kan være mor, far og barn. Er dette normalt etter brudd og vil det gå seg til?

Jeg og eks fungerte ikke sammen som par, det vet jeg. Likevel tenker jeg kun nå på de fine øyeblikkene og om vi ga opp for lett. Barna sliter en del med bruddet selv om vi er kjempegode venner og samarbeider godt. Har jeg valgt min egen lykke fremfor barnas??

Anonymkode: 3e258...698

[Anonym bruker]

Angrer hver dag, men det er dessverre ikke opp til meg. 

Anonymkode: 220cc...183

[Anonym bruker]

Tror det er normalt. Du sørger nok ikke helt over eksen, men det du trodde, drømte og håpet dere var. 

Når du får tanker om dette er det lurt og prøve å finne frem tanker og følelser som fikk deg til å gå. Du vet du ikke kan være med en mann som ødlegger økonomien din, verdier osv. 

 

Anonymkode: d092f...4a5

[Anonym bruker]

Normalt å sørge over illusjoner som brister. Og selvom forholdet ikke fungerte så var det vel en hel pakke rundt, svigerfamilie osv som er vond å miste. 

Anonymkode: 4b52e...106

[Anonym bruker]

Nei jeg har aldri angret på bruddet. Det var det eneste riktige. Det jeg angrer på, er at jeg valgte feil mann som far til mine barn. Det har kostet meg veldig mye på alle måter.

Anonymkode: 7d646...980

[Gjest]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg og eks fungerte ikke sammen som par, det vet jeg. Likevel tenker jeg kun nå på de fine øyeblikkene og om vi ga opp for lett. Barna sliter en del med bruddet selv om vi er kjempegode venner og samarbeider godt. Har jeg valgt min egen lykke fremfor barnas??

Anonymkode: 3e258...698

Dere hadde jo null tillit igjen mellom dere. Et sånt forhold er dødfødt.