Hvordan er enebarna som du kjenner?🤨

[Anonym bruker]

Mange av de enebarna jeg kjenner er utrolig spesielle. De sliter med å forstå sosiale koder og er veldig sensitive barn. Nå snakker jeg om barn under 10år.

 

F.eks:

Enn gutt på 7år. Han sliter litt med å komme inn i «gjengen». Er veldig sensitiv, surver lett. Alltid han som gråter mest om noe skjer. Ramler han av sparkesykkelen gråter de andre barna litt, han her gråter lenge og skriker som om benet har ramlet av. Han er veldig sensitiv på alt som blir sagt og gjort, tar seg nær av alt. Liker å sitte med de voksne. 
 

-10år gammel jente. Alltid alle andre som er «slemme». Hun er bare god, omsorgsfull og flott ifølge foreldrene. Alle andre barn er umulige. Hun sliter med å få seg venner, klarer ikke helt å leke og liker best å henge med de voksne. Sliter på skolen og vil ikke være med på sosiale aktiviteter. 
 

-jente 6år. Sutrer hele tiden, for alt. Skal bestemme hele leken og griner når hun møter motstand. Hvis ikke andre barn følger henne skriker hun som en toåring. Også hun liker «best» å være rundt voksne. Hun går i klasse til min datter å hun kommer ikke for å leke med henne, men for å henge med meg eller mannen min. Hun sliter med å leke selv å må dras i gang for å leke. En voksen eller andre barn må starte leken. Ifølge foreldrene har hun aldri lekt alene.

 

6år gammel jente.Far har herjet med henne fra hun var liten. Tatt henne med på motorcross ++. Hun er en skikkelig tøffing. Tåler mye, leker godt med andre og man merker overhode ikke at hun er enebarn. Hun har aldri blitt dullet med. Svært sosial jente.

Anonymkode: 552ab...86a

[Anonym bruker]

De er som barn flest😊 At jeg vet om 5 unger, med søsken, som sutrer, er vanskelige og trasser betyr ikke at alle barn med søsken er slik;) 

Alle unger, og voksne, har noen mindre sjarmerende sider. Og de fleste har flest gode sider. Uansett om man har søsken eller ikke, vokst opp med bare mamma eller pappa, lever i kjernefamilien eller fosterfamilie. 

Anonymkode: 4b9f5...86a

[Anonym bruker]

Min datters venninne er enebarn. 

Foreldrende er svært velstående, så hun har i tillegg fått absolutt alt av materielle goder opp gjennom årene. 

Det jeg stusser på med denne jenta (nå 17 år) er at hun er så utrolig takknemlig og høflig og reflektert. Mye mer enn andre på samme alder. 

Feks, hver gang hun får noe hos oss, vafler, middag, bursdagsgave, uansett, så virker hun så oppriktig glad og takknemlig. 

Hun som har alt og får alt hun vil ha, likevel har hun evnen til å vise glede og takknemlighet for alt vi gir henne. 

Hun har en hobby hun har drevet med i noen år. En dag før jul kom jeg over et fagblad om akkurat denne hobbyen. Kjøpte til henne, bare fordi jeg syntes det virket artig. Hun ble så glad og ekstatisk at jeg fikk helt tårer i øynene. 

Mulig det er et spill for galleriet, men da er hun i såfall oppdratt godt. 

Anonymkode: 1b48a...042

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mange av de enebarna jeg kjenner er utrolig spesielle. De sliter med å forstå sosiale koder og er veldig sensitive barn. Nå snakker jeg om barn under 10år.

 

F.eks:

Enn gutt på 7år. Han sliter litt med å komme inn i «gjengen». Er veldig sensitiv, surver lett. Alltid han som gråter mest om noe skjer. Ramler han av sparkesykkelen gråter de andre barna litt, han her gråter lenge og skriker som om benet har ramlet av. Han er veldig sensitiv på alt som blir sagt og gjort, tar seg nær av alt. Liker å sitte med de voksne. 
 

-10år gammel jente. Alltid alle andre som er «slemme». Hun er bare god, omsorgsfull og flott ifølge foreldrene. Alle andre barn er umulige. Hun sliter med å få seg venner, klarer ikke helt å leke og liker best å henge med de voksne. Sliter på skolen og vil ikke være med på sosiale aktiviteter. 
 

-jente 6år. Sutrer hele tiden, for alt. Skal bestemme hele leken og griner når hun møter motstand. Hvis ikke andre barn følger henne skriker hun som en toåring. Også hun liker «best» å være rundt voksne. Hun går i klasse til min datter å hun kommer ikke for å leke med henne, men for å henge med meg eller mannen min. Hun sliter med å leke selv å må dras i gang for å leke. En voksen eller andre barn må starte leken. Ifølge foreldrene har hun aldri lekt alene.

 

6år gammel jente.Far har herjet med henne fra hun var liten. Tatt henne med på motorcross ++. Hun er en skikkelig tøffing. Tåler mye, leker godt med andre og man merker overhode ikke at hun er enebarn. Hun har aldri blitt dullet med. Svært sosial jente.

Anonymkode: 552ab...86a

Du er veldig fordomsfull. Forskning har kommet frem til at enebarn har like gode sosiale evner som barn med søsken, og i tillegg blir de litt oftere ledere.

Anonymkode: 21044...b35

[Anonym bruker]

To av barna her har venner som er enebarn. De er veldig ulike, men felles for dem er at de er hyggelige å prate med, og at man kunne ha interessante samtaler med dem fra de var veldig unge. Begge var tydelig vant til å bli inkludert i voksensamtaler. Hos oss (med fem barn) går samtalene mer på barnas premisser og omhandler i større grad deres interesser. De prater også mer seg imellom. I tillegg er begge disse enebarna høflige og rolige. 

Anonymkode: e71b3...4a3

[Anonym bruker]

De er veldig forskjellige synes jeg. En av de enebarna vi kjenner (9 år) er veldig blid og sosial, elsker å være med barna våre og glir lett inn i gjengen. Han er real og grei i lek, spill, låner bort ting osv. 

Et annet enebarn vi kjenner (11 år) er veldig stille og rolig, kunstnerisk, tegner. Hun er veldig forsiktig av seg, synes ofte at det blir mye ståk og bråk med våre 3 barn og trekker seg gjerne tilbake eller setter seg med de voksne etter å ha vært litt sammen med barna. Hun er mest glad i voksenstyrt aktivitet, takler ikke frilek, herjing, småkrangling osv.

Det tredje enebarnet vi kjenner er litt yngre (7 år), så jeg håper det går seg til litt...men han er vant til og KREVER full oppmerksomhet fra både foreldrene og de andre voksne hele tida, maser og blir sur når han ikke får vilja si i et og alt, vil ha hjelp til alt fra å smøre på skiva si til å ta på seg sokker. Han tåler ikke å ikke vinne/være først i alt av spill og lek og han kan ikke dele eller låne bort noe og blir veldig lett furtete.

Anonymkode: be513...cb0

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Mange av de enebarna jeg kjenner er utrolig spesielle. De sliter med å forstå sosiale koder og er veldig sensitive barn. Nå snakker jeg om barn under 10år.

 

F.eks:

Enn gutt på 7år. Han sliter litt med å komme inn i «gjengen». Er veldig sensitiv, surver lett. Alltid han som gråter mest om noe skjer. Ramler han av sparkesykkelen gråter de andre barna litt, han her gråter lenge og skriker som om benet har ramlet av. Han er veldig sensitiv på alt som blir sagt og gjort, tar seg nær av alt. Liker å sitte med de voksne. 
 

-10år gammel jente. Alltid alle andre som er «slemme». Hun er bare god, omsorgsfull og flott ifølge foreldrene. Alle andre barn er umulige. Hun sliter med å få seg venner, klarer ikke helt å leke og liker best å henge med de voksne. Sliter på skolen og vil ikke være med på sosiale aktiviteter. 
 

-jente 6år. Sutrer hele tiden, for alt. Skal bestemme hele leken og griner når hun møter motstand. Hvis ikke andre barn følger henne skriker hun som en toåring. Også hun liker «best» å være rundt voksne. Hun går i klasse til min datter å hun kommer ikke for å leke med henne, men for å henge med meg eller mannen min. Hun sliter med å leke selv å må dras i gang for å leke. En voksen eller andre barn må starte leken. Ifølge foreldrene har hun aldri lekt alene.

 

6år gammel jente.Far har herjet med henne fra hun var liten. Tatt henne med på motorcross ++. Hun er en skikkelig tøffing. Tåler mye, leker godt med andre og man merker overhode ikke at hun er enebarn. Hun har aldri blitt dullet med. Svært sosial jente.

Anonymkode: 552ab...86a

Har det noen gang falt deg inn at noen ganger forblir barn enebarn nettopp fordi de krever mer oppmerksomhet enn andre barn? 

Anonymkode: 4b89c...d46

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har det noen gang falt deg inn at noen ganger forblir barn enebarn nettopp fordi de krever mer oppmerksomhet enn andre barn? 

Anonymkode: 4b89c...d46

Nei det har ikke falt meg inn. At folk ikke kan få flere barn er en ting, eller at de ikke ønsker flere barn av ulike grunner. Men at friske barn er så krevende at de ikke ønsker flere har jeg ikke tenkt på. Friske som i barn uten fysiske eller psykiske diagnoser. Alle barn er krevende, noen mer enn andre.

 

hi

Anonymkode: 552ab...86a

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei det har ikke falt meg inn. At folk ikke kan få flere barn er en ting, eller at de ikke ønsker flere barn av ulike grunner. Men at friske barn er så krevende at de ikke ønsker flere har jeg ikke tenkt på. Friske som i barn uten fysiske eller psykiske diagnoser. Alle barn er krevende, noen mer enn andre.

 

hi

Anonymkode: 552ab...86a

Det er vel ikke så vanskelig å forstå. Jeg var dårlig og sykemeldt hele graviditeten, hadde en tøff fødsel, og fikk et ga ake krevende barn som hadde kolikk i 5 mnd, og skrek døgnet rundt. Etter det var hun svært aktiv og trengte lite søvn og var høyr og lavt. Ikke syk, innenfor normalen, men blant de 5% mest aktive barna. I tillegg veldig sterk personlighet, viljesterk og sta.

Lenge tenkte vi derfor at vi ikke orket et barn til. Først da hun var 3 ombestemte vi oss. Barn nummer to ble mye roligere. Nå er storesøster blitt 7 og oppfører seg stort sett veldig bra. Når man er sta og viljesterk er man også gjerne selvstendig og selvhjulpen. Mye driv har hun også.

Men forstår godt at flere velger å kun ha ett barn om de opplever slitsomme ting. Kjenner flere mammaer som valgte å ikke få flere pga. tøffe fødsler og/eller kolikk.

Anonymkode: ea881...842

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og tror ikke jeg er mer sutrete, krevende, sjefete eller bortskjemt enn noen andre altså! Ingen problemer med sosiale koder heller! 😂🤪

Men for å være litt alvorlig; jeg har alltid fått den oppfølgingen og kjærligheten jeg trenger fra mine foreldre Som igjen har gitt meg et godt grunnlag for livet.

Enebarn er nettop enebarn av veldig mange ulike årsaker og barna er like forskjellige som alle andre barn.

Anonymkode: 00d99...c05

[Nyttårs barn]

Du er svært fordomsfull HI, noe slutten av hovedinnlegget ditt tydelig viser "man merker overhodet ikke at hun er enebarn"

Tipper at om du virkelig legger godviljen til så finner du like sære og survete barn blant dem som har søsken.

Enebarn blir nok mer eksponert for voksne og blir gjerne sett mer ene og alene fordi de er det eneste barnet, men all forskning viser at de greier seg minst like bra som andre bafrn.

 

[Anonym bruker]

Vårt enebarn (11 år) er empatisk, ganske tøff (tør mye venninnene ikke tør på sykkel, i skibakken etc), er vant til å bli tatt på alvor og prates med om ordentlige ting og oppfattes stort sett som omgjengelig av både voksne og barn.

Også er hun supersosial og kan ikke være uten vennene sine.

Hun får sin dose med søskenkrangel hos bestevenninnen (som har flere søsken) og alt annet storfamilien byr på (mange rundt bordet, mat/prat på barnas premisser etc). 

Hun elsker å være mange, men tåler ikke krangler så godt. Og må ha egentid for å hvile innimellom. Og det får hun jo som enebarn.

Men alt jeg beskriver over gjelder pappaen hennes og, og han har vokst opp med fire søsken og måtte dele rom med dem. 
 

Så ja, enebarn får kanskje mer ro på seg i oppveksten, noen kanskje også usunn mengde oppmerksomhet. Men jeg tror gener har vel så mye å si som miljø.

Kjenner også søsken, hvor den ene er så krevende og oppmerksomhetssøkende at de overskygger søsken gjennom store deler av oppveksten. 
 

 

Anonymkode: acd04...f49

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei det har ikke falt meg inn. At folk ikke kan få flere barn er en ting, eller at de ikke ønsker flere barn av ulike grunner. Men at friske barn er så krevende at de ikke ønsker flere har jeg ikke tenkt på. Friske som i barn uten fysiske eller psykiske diagnoser. Alle barn er krevende, noen mer enn andre.

 

hi

Anonymkode: 552ab...86a

Nettopp. 

Hva man legger i begrepet "frisk" kan man jo diskutere, fordi eventuelle bokstavdiagnoser ofte kommer senere enn eventuelle søsken gjør. Poenget er at de egenskapene man nokså fordomsfullt knytter til det å være enebarn ikke trenger å skyldes at man er enebarn i det hele tatt. Kanskje kan det ha noen fordeler for noen barn å faktisk være enebarn, fordi de da kan få den oppmerksomheten de trenger - selvom det for utenforstående kan se ut som om sammenhengen er motsatt. 

Anonymkode: 4b89c...d46

[Anonym bruker]

Eldste har en kompis vi har mye på besøk. Jeg hjelper mammaen en del da hun er alenemor og har ingenting imot å ha et ekstra barn her. Han er meget høflig, veloppdratt og passer meget godt på tingene sine. Man merker at han ikke behøver å "ta hensyn til" småsøsken i hverdagen. Dvs her i huset kan man ikke la dyre spillkonsoller eller telefoner ligge på stuebordet fordi minste min fort kan velte glass eller kaste ting når hn blir sint. Ellers er ikke enebarnet vant til så mye bråk, mine barn bråker en del og snakker konstant. Etter en hel dag blir enebarnet litt ør i hodet, men helt ærlig så blir jo jeg det også. Syns mine barn krever mer fra voksne enn enebarnet. Poenget med at det er helt greit at han er her ofte er jo fordi jeg ikke føler det er noen ekstra barn her. 

Tenker enebarn er forskjellige akkurat som alle andre barn.

Anonymkode: a9fa4...9d3

[Gjest]

Det er vel et like relevant spørsmål som «hvordan er de keivhendte du kjenner». 

[Twintipp]

Enig med Pashla her. Det eneste jeg kan ha lagt merke til er at de med flere søsken er veldig oppmerksomhetssøkende og glad i oppmerksomhet av voksne.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, jeg er konfliktsky, litt awkward og sikkert et ordentlig persilleblad i noens øyne 

Men under oppveksten fikk jeg tilbakemelding fra både voksne og barn om at jeg var snill, tålmodig og forsiktig. Har antagelig mindre spisse albuer enn mange andre med søsken. Hadde ikke problemer med å vente på tur, låne bort leker, og jeg likte å la andre barn velge hva vi skulle leke.  

Har alltid satt pris på alenetid og gode samtaler med voksne, og er takknemmelig for at jeg hadde en rolig og trygg hjemmetilværelse. Liker godt mindre grupper, og skyr rampelyset snarere enn å søke det.  

Andre enebarn jeg har kjent gjennom livet

-Gutt jeg gikk på barneskolen med. Han var litt klysete, men det tror jeg var på grunn av foreldrenes rikdom(og ikke minst, familiens verdier). Ikke spesielt bråkete, oppmerksomhetssøkende eller problematisk ellers.

-To jenter jeg ble venninner på mellomtrinnet og som tenåring. Begge var avslappede, selvstendige, relativt fordomsfrie, lite drama og problemer med dem. Og begge hadde lett for å komme i kontakt med andre, i motsetning til meg. Ser i ettertid at de har en del til felles, selv om de ikke var like utad.   

I voksen alder

-Eksen min. Høflig, sjarmerende, intelligent, sosial. Konfliktsky, han også. Typen som har lett for å snakke med andre. Han er kanskje litt vel preget av at han har vært en pen gutt og at han har det man kaller sølvtunge, og har blitt litt sleip av den grunn. Avslappet type, vi ga hverandre mye frihet, overhodet ikke tyrannisk eller herskesyk.  

- En kvinne jeg kjenner som jeg ikke har så stor mening om verken eller andre veien, men hun er populær og godt likt.

De vanskeligste personlighetene jeg har støtt på, fra mobbere til meg, meg, meg-typen, har alle hatt søsken…

 

Det er jo mange faktorer som spiller inn, oppdragelse, medfødt temperament... Når man møter "vanskelige" enebarn, blir det gjerne tillagt at de er nettopp enebarn, mens barn med samme oppførsel og søsken blir gitt andre forklaringer. 

Forskning viser at myter om enebarn ofte er nettopp det, myter. Og jeg lurer litt på om hensikten med denne trådstarten er å få bekreftet disse mytene, med formuleringer som "merker overhode ikke at hun er enebarn"?  

Anonymkode: 4c123...461

[Anonym bruker]

Jeg kjenner bare en, han er 7. Han er sur og utakknemlig, og blir svært grinete når han ikke vinner, scorer eller på andre måter får 100% ut av en opplevelse. Får lett «traumer» av ganske harmløse episoder, tåler altså lite. 

Anonymkode: 596e6...29b

[Anonym bruker]

12 åringen jeg vet om, datters venninne, er velsig snill og høflig, men veldig ensom. Sliter dersom hun ikkr får ha venner på besøk. Hun blir også helt oppriktig sjokkert dersom vi ikke legger alt tilrette for henne. Alt fra å pakke tingene hennes når hun skal hjem etter overnatting til den rette typen hvitost i kjøleskapet.

5 åringen jeg vet om er super. Egentlig gangske lik min 5 åring. Leker pent, deler lekene sine, bytter på å bestemme, slår seg vrang på de "natulige" måtene for en 5 åring. 

30 åringen jeg kjenner er en bortskjemt drittunge. Forventer at alle skal stå på pinne for henne og stille opp uansett uten å yte noe som helst tilbake. Mener at å gi barna sine søsken er barnemishandling. Litt ironisk at hun nå har fått sin nr 3, alle 3 var planlakt.

Anonymkode: 92a1d...ff8

[Anonym bruker]

Som en over sier, det finnes mange myter om enebarn. Du støtter opp om myter og fordommer, Hi. Det gjør dem ikke mer sanne av den grunn.

 

Anonymkode: a0810...b67

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner bare en, han er 7. Han er sur og utakknemlig, og blir svært grinete når han ikke vinner, scorer eller på andre måter får 100% ut av en opplevelse. Får lett «traumer» av ganske harmløse episoder, tåler altså lite. 

Anonymkode: 596e6...29b

Ja, men da er sikkert alle enebarn slik da...

Anonymkode: 6c466...609

[Anonym bruker]

On 7/7/2020 at 1:28 PM, Anonym bruker said:

Mange av de enebarna jeg kjenner er utrolig spesielle. De sliter med å forstå sosiale koder og er veldig sensitive barn. Nå snakker jeg om barn under 10år.

 

F.eks:

Enn gutt på 7år. Han sliter litt med å komme inn i «gjengen». Er veldig sensitiv, surver lett. Alltid han som gråter mest om noe skjer. Ramler han av sparkesykkelen gråter de andre barna litt, han her gråter lenge og skriker som om benet har ramlet av. Han er veldig sensitiv på alt som blir sagt og gjort, tar seg nær av alt. Liker å sitte med de voksne. 
 

-10år gammel jente. Alltid alle andre som er «slemme». Hun er bare god, omsorgsfull og flott ifølge foreldrene. Alle andre barn er umulige. Hun sliter med å få seg venner, klarer ikke helt å leke og liker best å henge med de voksne. Sliter på skolen og vil ikke være med på sosiale aktiviteter. 
 

-jente 6år. Sutrer hele tiden, for alt. Skal bestemme hele leken og griner når hun møter motstand. Hvis ikke andre barn følger henne skriker hun som en toåring. Også hun liker «best» å være rundt voksne. Hun går i klasse til min datter å hun kommer ikke for å leke med henne, men for å henge med meg eller mannen min. Hun sliter med å leke selv å må dras i gang for å leke. En voksen eller andre barn må starte leken. Ifølge foreldrene har hun aldri lekt alene.

 

6år gammel jente.Far har herjet med henne fra hun var liten. Tatt henne med på motorcross ++. Hun er en skikkelig tøffing. Tåler mye, leker godt med andre og man merker overhode ikke at hun er enebarn. Hun har aldri blitt dullet med. Svært sosial jente.

Anonymkode: 552ab...86a

kjenner flere og alle er hyggelige sikkelig mennesker,men dette er mest voksne. barna jeg kjenner er nok ganske bortsjemt

Anonymkode: 3ca95...b63