Forholdet vårt, over og ut?

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har vært sammen i 10 år. Barna våre er 1,5 og 6 år.

Jeg har lagt lokk på følelsene mine en god stund, men jeg innser nå at jeg og samboer muligens har vokst fra hverandre. Jeg føler på en måte at vi lever hver våre liv. Jeg har ikke tatt et valg enda, men vet at jeg er livredd for ensomhet og tanken på at barna våre skal vokse opp i to ulike hjem og at jeg skal være "deltidsmamma" gjør meg veldig trist. Samtidig kan jeg ikke bli i ett forhold kun pga barna. 

 

Noen som kan fortelle meg hvordan deres prosess var? Hvordan vite at jeg tar det rette valget?

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

Hvorfor har du lagt lokk på følelsene dine? 
Er du bare sliten? Det minste barnet er for lite til at du skal kunne forvente noe som helst kjæresteri, du har nesten en baby. Et forhold krever oppmerksomhet og energi, all deres tid går til barna. Vent med å gjøre noe som helst. Følelsene er der. Det er bare hverdagen som biter dere! Skaff barnevakt og gjør noe sammen! 

Anonymkode: 0db87...724

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg og samboer har vært sammen i 10 år. Barna våre er 1,5 og 6 år.

Jeg har lagt lokk på følelsene mine en god stund, men jeg innser nå at jeg og samboer muligens har vokst fra hverandre. Jeg føler på en måte at vi lever hver våre liv. Jeg har ikke tatt et valg enda, men vet at jeg er livredd for ensomhet og tanken på at barna våre skal vokse opp i to ulike hjem og at jeg skal være "deltidsmamma" gjør meg veldig trist. Samtidig kan jeg ikke bli i ett forhold kun pga barna. 

 

Noen som kan fortelle meg hvordan deres prosess var? Hvordan vite at jeg tar det rette valget?

Anonymkode: 00f22...31f

Kun pga barna du... Men ingen bør gå frå kvarandre på slikt grunnlag når barna er så små. Har du prøvd familievernkontoret? Har du snakka med mannen om dette? Har de prøvd å reparere? Småbarnstida kan vere utruleg krevjande og ein kan fort misse kjærestekjensla. 

Anonymkode: b019b...62a

[Anonym bruker]

6 hours ago, Anonym bruker said:

Jeg og samboer har vært sammen i 10 år. Barna våre er 1,5 og 6 år.

Jeg har lagt lokk på følelsene mine en god stund, men jeg innser nå at jeg og samboer muligens har vokst fra hverandre. Jeg føler på en måte at vi lever hver våre liv. Jeg har ikke tatt et valg enda, men vet at jeg er livredd for ensomhet og tanken på at barna våre skal vokse opp i to ulike hjem og at jeg skal være "deltidsmamma" gjør meg veldig trist. Samtidig kan jeg ikke bli i ett forhold kun pga barna. 

 

Noen som kan fortelle meg hvordan deres prosess var? Hvordan vite at jeg tar det rette valget?

Anonymkode: 00f22...31f

dette vet du kun selv

Jeg gikk, for det funket ikke, både jeg, mannen og barna fikk det bedre.

barna var da 1, 7 og 9, hadde 50/50 på de største og anhver fredag-mandag frem til barnet var 6, funket godt her og gjør de ennå, de er i dag 8,14 og 16

Anonymkode: a3ece...7b3

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg og samboer har vært sammen i 10 år. Barna våre er 1,5 og 6 år.

Jeg har lagt lokk på følelsene mine en god stund, men jeg innser nå at jeg og samboer muligens har vokst fra hverandre. Jeg føler på en måte at vi lever hver våre liv. Jeg har ikke tatt et valg enda, men vet at jeg er livredd for ensomhet og tanken på at barna våre skal vokse opp i to ulike hjem og at jeg skal være "deltidsmamma" gjør meg veldig trist. Samtidig kan jeg ikke bli i ett forhold kun pga barna. 

 

Noen som kan fortelle meg hvordan deres prosess var? Hvordan vite at jeg tar det rette valget?

Anonymkode: 00f22...31f

Familievernkontoret er et fint sted å starte. Kanskje en ide å prøve  før en bare avslutter ? Vi prøvde alt, og jeg gikk tilslutt, så er ikke sikkert det fungerer , men det er nok verdt et forsøk hvis dere begge er innstilt på det.

Jeg var villig til å prøve det meste, men eksen var ikke det, han mente at ingen utenfra kunne hjelpe oss med problemene vi hadde i forholdet og med den innstillingen, så måtte det gå galt. 

Jeg tok barna med meg og flyttet og det var det siste vi så til mannen, han ville ikke ha noe å gjøre med hverken barna eller meg, men vi har likevel klart oss helt fint. 

Anonymkode: c2acb...333

[Anonym bruker]

...kun pga barna. 

Nei, det skulle tatt seg ut å sette deres velferd først 🙄

Anonymkode: 24ffc...cea

[Anonym bruker]

Jeg synes du ser på dette helt feil...

Du har fått tre barn, og deres behov er faktisk viktigere enn dine altså. Du sier du ikke kan bli bare pga barna, men det er ikke bare, det er faktisk en veldig god grunn til å bli om forholdet ellers fungerer greit.

Jeg mener ikke at man skal bli et voldelig forhold eller slike ting, men om hverdagen fungerer, dere bryr dere nok om hverandre til å være hyggelig, har et greit vennskap i bunn osv er det da ingen grunn til å gå.

Følelsene har kjølnet, ja selvfølgelig har de det. Dere har tre barn og liten tid til kjæresterier, men et forhold krever faktisk at dere setter av litt tid til hverandre, gjøre ting for hverandre og sammen. Det er likevel helt vanlig at kjærestefølelsene tar en bølgedal i småbarnstiden, man er sliten.

Gi det litt tid, vær snill og generøs med partneren din og forvent det samme tilbake, så kan det god hende følelsene svinger opp igjen de.

Anonymkode: 367ef...48c

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

dette vet du kun selv

Jeg gikk, for det funket ikke, både jeg, mannen og barna fikk det bedre.

barna var da 1, 7 og 9, hadde 50/50 på de største og anhver fredag-mandag frem til barnet var 6, funket godt her og gjør de ennå, de er i dag 8,14 og 16

Anonymkode: a3ece...7b3

Så flott at det fungerte.

Hvor lenge var dere sammen? Hva fungerte ikke?

Jeg har det sånn at noen ganger tenker jeg at samboer er en idiot og gir meg unødvendig hodebry mens andre ganger er han super. 

Tanken på ensomhet og være "deltidsmamma" synes jeg virker avskrekkende. Jeg har opplevd ensomhet flere perioder i livet og er veldig sårbar på det området 

HI

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du ser på dette helt feil...

Du har fått tre barn, og deres behov er faktisk viktigere enn dine altså. Du sier du ikke kan bli bare pga barna, men det er ikke bare, det er faktisk en veldig god grunn til å bli om forholdet ellers fungerer greit.

Jeg mener ikke at man skal bli et voldelig forhold eller slike ting, men om hverdagen fungerer, dere bryr dere nok om hverandre til å være hyggelig, har et greit vennskap i bunn osv er det da ingen grunn til å gå.

Følelsene har kjølnet, ja selvfølgelig har de det. Dere har tre barn og liten tid til kjæresterier, men et forhold krever faktisk at dere setter av litt tid til hverandre, gjøre ting for hverandre og sammen. Det er likevel helt vanlig at kjærestefølelsene tar en bølgedal i småbarnstiden, man er sliten.

Gi det litt tid, vær snill og generøs med partneren din og forvent det samme tilbake, så kan det god hende følelsene svinger opp igjen de.

Anonymkode: 367ef...48c

Takk for fyldig svar.

Jeg føler meg ikke sliten, men det gjør samboer. Samboer har selv sagt at det er jeg som er limet i familien. Hvis jeg ikke lager middag, blir det ikke middag den dagen. Det er lite eller ingen rom for fleksibilitet. 

Jeg føler vi har vokst litt fra hverandre. Jeg er reflektert og i stadig utvikling, men han står mer "stille". Jeg føler han er gift med mobiltelefonen sin og jeg føler meg ikke sett. Han klager noen ganger over lite sex (det blir bare en gang i måneden), men hadde han eks laget middag noen ganger eller tilbudt seg å hjelpe mer, så hadde jeg kanskje vært mer gira, men slike ting ser ikke han. Jeg elsker å lage mat, men det hadde vært fint med litt rom for fleksibilitet. 

Han kan aldri være ute alene med barna. Jeg tar alltid initiativ til å ta begge barna ut de dagene de ikke er i barnehagen. Når barna er lagt sitter han og scroller på telefonen mens jeg gjør husarbeid. Han tar alltid klesvask og ofte mathandling etc, men jeg føler vi lever to ganske separate liv. Han har sine problemer og går til psykolog. Han kan bli sur hvis jeg snakker høyt i gangen siden det er lytt der vi bor. Han kan også bli sur hvis jeg snakker om annet enn været hvis verandadøra er åpen "for da kan jo andre høre hva vi snakker om".

Her om dagen skulle jeg sette på kaffe til han. Jeg hadde mye å tenke på og endte opp med å sette kaffen på slik at den ble for svak. Da ble han så sur at vi ble veldig forsinket til å møte foreldrene mine til en avtale pga han klarte ikke legge det bak seg og måtte male om hvor dumt det var at jeg ikke sa beklager, hvor mye den kaffen betyr for han når han skal på en lang kjøretur etc...

 

HI

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

Her endte vi forholdet vårt i desember. Vi er fortsatt verdens beste venner og han hjelper meg med alt av flytting og sånne ting og jeg hjelper han med alt han måtte trenge. Vi samarbeider veldig godt rundt barna, og vi har ingen fast kontrakt på når barna skal være hos hvem. Barna vet de kan være hos hvem av oss de måtte ønske. Vi foreldre kan gjerne sove hos hverandre også om barna ønsker at vi alle er sammen. 

Jeg skjønner jo at det ikke er normalen, men jeg håper fler og fler kan ha samme forhold og ikke la bitterhet eller sånne ting komme i veien. 

Anonymkode: ab500...a50

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Her endte vi forholdet vårt i desember. Vi er fortsatt verdens beste venner og han hjelper meg med alt av flytting og sånne ting og jeg hjelper han med alt han måtte trenge. Vi samarbeider veldig godt rundt barna, og vi har ingen fast kontrakt på når barna skal være hos hvem. Barna vet de kan være hos hvem av oss de måtte ønske. Vi foreldre kan gjerne sove hos hverandre også om barna ønsker at vi alle er sammen. 

Jeg skjønner jo at det ikke er normalen, men jeg håper fler og fler kan ha samme forhold og ikke la bitterhet eller sånne ting komme i veien. 

Anonymkode: ab500...a50

Det høres jo helt supert ut. Så fint at dere kan ha det sånn og ikke oppleve bitterhet.

Tenk om dette hadde vært majoriteten 🙂

HI

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

...kun pga barna. 

Nei, det skulle tatt seg ut å sette deres velferd først 🙄

Anonymkode: 24ffc...cea

Barn merker på energien i lufta hvis et forhold ikke fungerer. Det er ikke heldig , så at man "alltid" skal holde ut pga barna er jeg uenig i

Livet er dynamisk og det blir ikke alltid slik man har tenkt dessverre 

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Familievernkontoret er et fint sted å starte. Kanskje en ide å prøve  før en bare avslutter ? Vi prøvde alt, og jeg gikk tilslutt, så er ikke sikkert det fungerer , men det er nok verdt et forsøk hvis dere begge er innstilt på det.

Jeg var villig til å prøve det meste, men eksen var ikke det, han mente at ingen utenfra kunne hjelpe oss med problemene vi hadde i forholdet og med den innstillingen, så måtte det gå galt. 

Jeg tok barna med meg og flyttet og det var det siste vi så til mannen, han ville ikke ha noe å gjøre med hverken barna eller meg, men vi har likevel klart oss helt fint. 

Anonymkode: c2acb...333

Takk for tips. Jeg foreslo FVK for ca 2 år siden,men det gikk ikke samboer med på. Kanskje jeg bør foreslå på nytt.

 

HI

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor har du lagt lokk på følelsene dine? 
Er du bare sliten? Det minste barnet er for lite til at du skal kunne forvente noe som helst kjæresteri, du har nesten en baby. Et forhold krever oppmerksomhet og energi, all deres tid går til barna. Vent med å gjøre noe som helst. Følelsene er der. Det er bare hverdagen som biter dere! Skaff barnevakt og gjør noe sammen! 

Anonymkode: 0db87...724

Jeg er ikke sliten. Jeg lærte meg ikke å håndtere følelser i barndommen og det bærer jeg preg av. Jeg har ubevisst satt lokk på følelsene mine. 

Da jeg snakket med ei nær venninne her om dagen  innså jeg et jeg er veldig usikker om jeg ønsker å bli i dette forholdet. Det er skumle følelser å kjenne på og jeg takler det ikke særlig bra.

 

HI

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke sliten. Jeg lærte meg ikke å håndtere følelser i barndommen og det bærer jeg preg av. Jeg har ubevisst satt lokk på følelsene mine. 

Da jeg snakket med ei nær venninne her om dagen  innså jeg et jeg er veldig usikker om jeg ønsker å bli i dette forholdet. Det er skumle følelser å kjenne på og jeg takler det ikke særlig bra.

 

HI

Anonymkode: 00f22...31f

Du kan ikke bli i et forhold om du føler det sånn. Jeg skrev over her at vi endte forholdet i desember. Jeg hadde akkurat samme følelser som deg og jeg klarte ikke mer. Jeg måtte ut. 

Heldigvis forsto mannen min hvorfor jeg måtte ut og derfor har vi et såpass godt forhold fortsatt. 

Men ikke bli fordi et forum sier du ikke kan ende ting pga dine følelser. De er like viktige som alt annet. Om du ikke er lykkelig, gå videre ❤️

Anonymkode: ab500...a50

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du kan ikke bli i et forhold om du føler det sånn. Jeg skrev over her at vi endte forholdet i desember. Jeg hadde akkurat samme følelser som deg og jeg klarte ikke mer. Jeg måtte ut. 

Heldigvis forsto mannen min hvorfor jeg måtte ut og derfor har vi et såpass godt forhold fortsatt. 

Men ikke bli fordi et forum sier du ikke kan ende ting pga dine følelser. De er like viktige som alt annet. Om du ikke er lykkelig, gå videre ❤️

Anonymkode: ab500...a50

Jeg aner ikke hvor lenge jeg har følt det sånn, kanskje mange måneder, eventuelt år. 

Jeg var jo så lykkelig og forelskelset da vi ble sammen for 10 år siden og følte jeg hadde funnet drømmemannen mens nå opplever jeg vi er så ulike. Vi har to barn så da svir det ekstra i hjertet mitt....

HI

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det på samme måten, jeg gikk. Og jeg har aldri hatt det bedre! 🙂 

Anonymkode: 4a66c...d4f

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for fyldig svar.

Jeg føler meg ikke sliten, men det gjør samboer. Samboer har selv sagt at det er jeg som er limet i familien. Hvis jeg ikke lager middag, blir det ikke middag den dagen. Det er lite eller ingen rom for fleksibilitet. 

Jeg føler vi har vokst litt fra hverandre. Jeg er reflektert og i stadig utvikling, men han står mer "stille". Jeg føler han er gift med mobiltelefonen sin og jeg føler meg ikke sett. Han klager noen ganger over lite sex (det blir bare en gang i måneden), men hadde han eks laget middag noen ganger eller tilbudt seg å hjelpe mer, så hadde jeg kanskje vært mer gira, men slike ting ser ikke han. Jeg elsker å lage mat, men det hadde vært fint med litt rom for fleksibilitet. 

Han kan aldri være ute alene med barna. Jeg tar alltid initiativ til å ta begge barna ut de dagene de ikke er i barnehagen. Når barna er lagt sitter han og scroller på telefonen mens jeg gjør husarbeid. Han tar alltid klesvask og ofte mathandling etc, men jeg føler vi lever to ganske separate liv. Han har sine problemer og går til psykolog. Han kan bli sur hvis jeg snakker høyt i gangen siden det er lytt der vi bor. Han kan også bli sur hvis jeg snakker om annet enn været hvis verandadøra er åpen "for da kan jo andre høre hva vi snakker om".

Her om dagen skulle jeg sette på kaffe til han. Jeg hadde mye å tenke på og endte opp med å sette kaffen på slik at den ble for svak. Da ble han så sur at vi ble veldig forsinket til å møte foreldrene mine til en avtale pga han klarte ikke legge det bak seg og måtte male om hvor dumt det var at jeg ikke sa beklager, hvor mye den kaffen betyr for han når han skal på en lang kjøretur etc...

 

HI

Anonymkode: 00f22...31f

Jeg forstår at du føler det som du føler det.

Og likevel er det veldig mye av det du nevner her som det er mulig å gjøre noe med - hvis begge to ønsker det og går inn for det.

Mye av det du nevner er egentlig bevisstgjøring og arbeidsfordeling, og så går det på innstilling, å se den andre. Dette kan man lære som par.

Det virker på meg som om dere har glemt å være kjærester, at dere begge kanskje lenge har tatt hverandre for gitt? I så fall er det også mulig å snu, hvis dere ønsker det.

Dere har ekstra utfordringer også, det ene er hans psykiske problemer - det andre er at du fremdeles har med deg et mønster fra barndommen hvor du stenger av følelser. Resultatet blir gjerne at dere ikke kommuniserer godt nok om det som er viktig for dere, det blir vanskelig å gi uttrykk for, og begge ender med å føle at de ikke blir sett og sliter da også med å se den andre. Han må ta ansvar for sine psykiske utfordringer, og han går tydeligvis til psykolog, så han er i hvert fall i gang. Du bør ta ansvar for dine egne utfordringer når det kommer til det med følelser/forhold å gjøre - uansett hvordan det går mellom han og deg. Hvis ikke risikerer du å dra med deg samme mønster inn i et nytt forhold.

Jeg ville forsøkt parterapi. Han var ikke villig tidligere, men kanskje du må legge det frem på en annen måte, minne på at dere allerede for to år siden egentlig trengte det, nå er det gått to år og du har det i hvert fall ikke bedre i tillegg til at dere har fått enda et barn som uansett belaster forholdet. Minn hverandre på hvorfor dere ble kjærester og valgte den andre som forelder til deres barn, og se om dere finner motivasjon i det til å kjempe for forholdet og hverandre. Om begge vil og gjør det, da tror jeg dere kan få god hjelp av parterapi. Og om det ikke fungerer, da kan dere i hvert fall vite at dere har prøvd alt, for det virker det på meg som om dere ikke har gjort så langt. Nå har dere heller distansert dere fra hverandre.

 

Anonymkode: 4d8e8...a9c

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg aner ikke hvor lenge jeg har følt det sånn, kanskje mange måneder, eventuelt år. 

Jeg var jo så lykkelig og forelskelset da vi ble sammen for 10 år siden og følte jeg hadde funnet drømmemannen mens nå opplever jeg vi er så ulike. Vi har to barn så da svir det ekstra i hjertet mitt....

HI

Anonymkode: 00f22...31f

Jeg hadde det på akkurat samme måte. Vi var sammen i nesten 10år. Men jeg klarte ikke mer. Det spiller ingen rolle at vi har 2 barn sammen, det spiller ingen rolle at noen tror følelser kommer tilbake. 

For meg var det over og det var det. Jeg har aldri vært lykkeligere enn jeg er nå. Du kan ikke bli et sted pga dårlig samvittighet ovenfor hverken partner eller barn. 

Anonymkode: ab500...a50

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har hatt det på samme måten, jeg gikk. Og jeg har aldri hatt det bedre! 🙂 

Anonymkode: 4a66c...d4f

Kan du fortelle litt mer?

Hi

Anonymkode: 00f22...31f

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Takk for fyldig svar.

Jeg føler meg ikke sliten, men det gjør samboer. Samboer har selv sagt at det er jeg som er limet i familien. Hvis jeg ikke lager middag, blir det ikke middag den dagen. Det er lite eller ingen rom for fleksibilitet. 

Jeg føler vi har vokst litt fra hverandre. Jeg er reflektert og i stadig utvikling, men han står mer "stille". Jeg føler han er gift med mobiltelefonen sin og jeg føler meg ikke sett. Han klager noen ganger over lite sex (det blir bare en gang i måneden), men hadde han eks laget middag noen ganger eller tilbudt seg å hjelpe mer, så hadde jeg kanskje vært mer gira, men slike ting ser ikke han. Jeg elsker å lage mat, men det hadde vært fint med litt rom for fleksibilitet. 

Han kan aldri være ute alene med barna. Jeg tar alltid initiativ til å ta begge barna ut de dagene de ikke er i barnehagen. Når barna er lagt sitter han og scroller på telefonen mens jeg gjør husarbeid. Han tar alltid klesvask og ofte mathandling etc, men jeg føler vi lever to ganske separate liv. Han har sine problemer og går til psykolog. Han kan bli sur hvis jeg snakker høyt i gangen siden det er lytt der vi bor. Han kan også bli sur hvis jeg snakker om annet enn været hvis verandadøra er åpen "for da kan jo andre høre hva vi snakker om".

Her om dagen skulle jeg sette på kaffe til han. Jeg hadde mye å tenke på og endte opp med å sette kaffen på slik at den ble for svak. Da ble han så sur at vi ble veldig forsinket til å møte foreldrene mine til en avtale pga han klarte ikke legge det bak seg og måtte male om hvor dumt det var at jeg ikke sa beklager, hvor mye den kaffen betyr for han når han skal på en lang kjøretur etc...

 

HI

Anonymkode: 00f22...31f

Eg skreiv over her om å gå frå kvarandre i småbarnperioden, familievernkontor osb. Men som alltid, ved meir utfyllande informasjon blir det jo mykje enklare å forstå kvifor hi vil gå. Det er jo ikkje du som har mista kjenslene for han, men han som har dotte av lasset i sitt eige liv. Familievernkontoret er likevel ein god idé, for eg går ut frå t han ikkje alltid har vore slik? Og at han med litt hjelp utanfrå ser at han og må bidra for at dette forholdet skal vare. 

Anonymkode: b019b...62a

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg og samboer har vært sammen i 10 år. Barna våre er 1,5 og 6 år.

Jeg har lagt lokk på følelsene mine en god stund, men jeg innser nå at jeg og samboer muligens har vokst fra hverandre. Jeg føler på en måte at vi lever hver våre liv. Jeg har ikke tatt et valg enda, men vet at jeg er livredd for ensomhet og tanken på at barna våre skal vokse opp i to ulike hjem og at jeg skal være "deltidsmamma" gjør meg veldig trist. Samtidig kan jeg ikke bli i ett forhold kun pga barna. 

 

Noen som kan fortelle meg hvordan deres prosess var? Hvordan vite at jeg tar det rette valget?

Anonymkode: 00f22...31f

Jeg hadde seriøst ventet til minstemann var 5 år. Hvorfor? Jo, for nå er det mye som skjer på hjemmebane. Må du forte deg å gå ut av forholdet? Tviler på at du får det noe bedre. Blir vel bare mere styr. 

Anonymkode: 71a42...21d

[Anonym bruker]

Hei☺️
 

Bare et innlegg fra meg som har vært på samme sted som deg i livet.Jeg trodde det var over for oss, føltes ut som at vi var bare gode venner.Vi fungerte fint som familie, men ikke like bra som kjærester.Nærhet hadde vi nesten ingenting av.

Jeg var klar til å dra(trodde jeg)vi tok en pause.Det var grusomt.Ungene våre gråt og var helt ute av seg og vi var lei oss.Vi jobbet oss sakte tilbake og herlighet så glad jeg er for at vi holdt sammen!!!Jeg som var helt fullstendig klar til å bryte!
Vi er kjærester nå, vi er flinkere til å se hverandre, flinkere til å hjelpe hverandre.Vi er et godt team.Største barnet vårt har enda «mén» etter pausen vår og er livredde for at det skal skje igjen😥uff for en følelse.

Tenk deg godt om før du tar et valg, og når du har tenkt så tenk en gang til💕💕Det er jo ikke alle som ender opp slik som oss, men gi det et sjangs💗

Anonymkode: 4d7f3...652

[Anonym bruker]

Jeg vet det er tøft, bare lyst å gi deg en klem jeg💗
Er dere gift forresten?

Anonymkode: 4d7f3...652