Gå til innhold

Faren min er døende


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er oppvokst med en far som har vært/er rusavhengig. Han har hele oppveksten vært voldelig og jeg har levd under omsorgssvikt. Han og mor skiltes da jeg var 17 år og jeg ble flyttet til noen andre da. 

Frem til jeg ble 22, så har han drevet med trakassering og psykisk vold. Jeg brøyt tilslutt kontakten da jeg fikk nok. Sa han skulle komme tilbake da han klarte å ha en far - datter relasjon til meg. 

Han mente da at  jeg er en terrorist, hore og masse annet. 

Nå flere år etter har jeg savnet en far, ikke han men det å ha en far. Jeg har fått en datter, som igjen viser og gjør meg helt klar over at slik oppfører en seg ikke. 

Dilemma kommer nå, da jeg har fått høre at han er døende. Vet ikke noe mer når og prognosen liksom. Mine søsken som har kontakt sier han har beklaget seg og endret seg. 

Hva hadde du gjort? Tatt kontakt? 

Anonymkode: 1ad4d...6eb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

I din situasjon, så synes jeg du kun skal gjøre det som er riktig for deg. Og hvis det er å ikke ta kontakt, så skal du ikke ha dårlig samvittighet for det.

Anonymkode: 9f33e...580

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er oppvokst med en far som har vært/er rusavhengig. Han har hele oppveksten vært voldelig og jeg har levd under omsorgssvikt. Han og mor skiltes da jeg var 17 år og jeg ble flyttet til noen andre da. 

Frem til jeg ble 22, så har han drevet med trakassering og psykisk vold. Jeg brøyt tilslutt kontakten da jeg fikk nok. Sa han skulle komme tilbake da han klarte å ha en far - datter relasjon til meg. 

Han mente da at  jeg er en terrorist, hore og masse annet. 

Nå flere år etter har jeg savnet en far, ikke han men det å ha en far. Jeg har fått en datter, som igjen viser og gjør meg helt klar over at slik oppfører en seg ikke. 

Dilemma kommer nå, da jeg har fått høre at han er døende. Vet ikke noe mer når og prognosen liksom. Mine søsken som har kontakt sier han har beklaget seg og endret seg. 

Hva hadde du gjort? Tatt kontakt? 

Anonymkode: 1ad4d...6eb

Dette er noe du må kjenne på og finne ut av selv. Det blir kanskje din siste sjangse til å få skværet litt opp med han. Skulle det vise seg at han ikke har endrer seg i forhold til deg, så har du ihvertfall gjort et forsøk. 

Jeg har selv en alkoholiker i nær familie og han har vært stygg med familien, men på sine gamle dager, roet han seg betraktelig og ble faktisk noe som ligner hyggelig. 

Du har ingenting å tape på å prøve, går det ikke så har du ihvertfall forsøkt og trenger da ikke å angre på at du ikke prøvde. 

Anonymkode: 41472...766

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pappa sa en gang til meg at "det er bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke gjorde". Dette var riktignok et spørsmål om å være med på syning av en klassekamerat som døde, men syns det er godt sagt (når sagt med de beste hensikter såklart). 

Anonymkode: bc2f0...c01

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Pappa sa en gang til meg at "det er bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke gjorde". Dette var riktignok et spørsmål om å være med på syning av en klassekamerat som døde, men syns det er godt sagt (når sagt med de beste hensikter såklart). 

Anonymkode: bc2f0...c01

Det er et veldig godt råd. (Så sant det er snakk om fornuftige ting selvfølgelig). HI, det er bare du som kan vite hva som er best for deg. Og uansett hva du velger, er det din rett å gjøre det uten at du skal få dårlig samvittighet av den grunn. Hva som er rett og galt er umulig for andre enn deg å bestemme, eller kanskje om du har en som står deg veldig, veldig nær og kjenner deg veldig godt og kan råd etter det. Du skal ta et valg utelukkende ut fra det DU føler for. Og ingen har rett til å kritisere deg for det eller bruke det mot deg. Men dersom du er i tvil og ikke klarer å kjenne hva som er rett for deg, da kan det være verdt å tenke at det er vanligvis bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort. 

Anonymkode: 33a0d...b40

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg brøt kontakten med min far i starten av 20-årene pga omsorgssvikt i barndommen. Jeg fikk barn og ville ikke ha min far i nærheten av barnet. Jeg var for redd. 
På en merkelig måte er man likevel glad i foreldrene sine.. Han ønsket hele tiden kontakt, men jeg nektet. Livet mitt var bedre uten han. 
Det gikk meget kort tid fra jeg fikk beskjed om at han var døende til han faktisk døde. Det var snakk om 3 dager (ingen viste noe tidligere, det gikk fort). Jeg bestemte meg, etter kun magefølelsen, for å ringe han. Deretter reiste jeg og satt ved sengen til han sovnet inn. Han trodde aldri han skulle se meg igjen, aldri han skulle få møte barnebarna, og det var hans eneste ønske før han døde. For min del tror jeg at han kunne dødd uten at jeg følte jeg manglet noe i livet, men jeg vet at jeg gav han en slags ro ved å være ved hans side. 
Det var også litt godt psykologisk for meg. Det høres kanskje fælt ut, men han var syk og kunne aldri gjøre meg noe mer. Jeg trengte aldri å være redd for han mer og kunne heller minnes de gode stundene. 

Jeg er tilfreds med mitt valg. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg fulgte magefølelsen min. Det tror jeg er det eneste som kan vise riktig «vei» for deg. Vil du angre senere? 

Anonymkode: 19dbf...b96

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hva er poenget med å ta kontakt nå? For å lette egen samvittighet? Så du kan føle deg bedre når han dør? 
 

Anonymkode: 4fc2f...cde

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva er poenget med å ta kontakt nå? For å lette egen samvittighet? Så du kan føle deg bedre når han dør?

Anonymkode: 4fc2f...cde

Det er i så fall en helt legitim grunn. Å i stedet ta kontakt for at han, som aldri har oppsøkt henne, aldri har kontaktet henne for å be om tilgivelse for hvordan han har vært hele hennes liv, skal få god samvittighet, blir bare feil. Å ta kontakt for at hun skal få god samvittighet, så hun kan føle at hun har gjort det hun kan, er den eneste riktige grunnen.

Anonymkode: 564f3...428

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er i så fall en helt legitim grunn. Å i stedet ta kontakt for at han, som aldri har oppsøkt henne, aldri har kontaktet henne for å be om tilgivelse for hvordan han har vært hele hennes liv, skal få god samvittighet, blir bare feil. Å ta kontakt for at hun skal få god samvittighet, så hun kan føle at hun har gjort det hun kan, er den eneste riktige grunnen.

Anonymkode: 564f3...428

I min verden er begge deler poengløst. 

Anonymkode: 4fc2f...cde

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du ønsker å se faren din før han dør for å få en form for fred, eller kanskje en unnskyldning så gjør gjerne det.

Ønsker du ikke dette, så er det ditt valg. Du skylder ikke faren din noe i hvert fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ingen plikt å gjøre opp bare fordi den andre er døende. Seriøst - han visste jo selv hele veien at han sannsynligvis ville vandre før sine barn. Og da er det jo lite taktisk å skjelle ut sin datter som terrorist og hore. 

Anonymkode: 7c24b...8f3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Dette er vanskelig. Hadde egentlig bestemt meg for at jeg har det bedre uten. 

Føler det er rart han ikke tar ansvar å beklager ovenfor meg. Det hadde ikke hjulpet men fortsatt. Eller gratulert med datteren min. Men i følge slekt er det jegsom må ta kontakt med han, sier han til dem. 

 

Anonymkode: 1ad4d...6eb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Dette er vanskelig. Hadde egentlig bestemt meg for at jeg har det bedre uten. 

Føler det er rart han ikke tar ansvar å beklager ovenfor meg. Det hadde ikke hjulpet men fortsatt. Eller gratulert med datteren min. Men i følge slekt er det jegsom må ta kontakt med han, sier han til dem. 

 

Anonymkode: 1ad4d...6eb

Det å ikke kontakte deg kan være en måte å vise respekt for ditt valg. 

Jeg tror du gjør lurest i å se ham. Kanskje betyr det kngenting for deg, men da slipper du å angre om det skulle bety noe.

Anonymkode: 8d042...235

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 5.7.2020 den 22.22, Anonym bruker skrev:

Hva er poenget med å ta kontakt nå? For å lette egen samvittighet? Så du kan føle deg bedre når han dør? 
 

Anonymkode: 4fc2f...cde

Sånn at han kan få lette på SIN samvittighet, kanskje? 

Anonymkode: a3d08...cf6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 6.7.2020 den 10.56, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Dette er vanskelig. Hadde egentlig bestemt meg for at jeg har det bedre uten. 

Føler det er rart han ikke tar ansvar å beklager ovenfor meg. Det hadde ikke hjulpet men fortsatt. Eller gratulert med datteren min. Men i følge slekt er det jegsom må ta kontakt med han, sier han til dem. 

 

Anonymkode: 1ad4d...6eb

Playing the blame game... han leker «offer» og vil at du skal synes synd på ham som er døende. 
Du trenger ikke la deg presse dit av det samvittighetsspillet hans. 

Anonymkode: 7c24b...8f3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Sånn at han kan få lette på SIN samvittighet, kanskje? 

Anonymkode: a3d08...cf6

Det er jo hans problem. Hvis han har mye usnakket med folk og er i ferd med å dø, så får han forte seg litt da. Det er ikke datteren som har dårlig tid.

Anonymkode: 7c24b...8f3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis DU ønsker å se ham igjen mens dere begge lever, dra på besøk. Ikke gjør det for noen andre. Ikke forvent at han skal gi deg noen unnskyldning, forklaring eller gode ord. Men det kan være godt for DEG å se ham igjen, kanskje det er lettere å gå videre når han dør. 

Anonymkode: 1c93b...1a6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Sånn at han kan få lette på SIN samvittighet, kanskje? 

Anonymkode: a3d08...cf6

Hvorfor? Han skal jo dø. Datteren skal leve videre. Er kun en av de som vil tjene på dette «oppgjøret». Arv får hun uansett, så jeg ser helt ærlig ikke poenget i å skulle gjøre opp noe når begge mener de ikke har gjort noe galt

Anonymkode: 4fc2f...cde

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En jeg kjenner stod ovenfor ett lignende valg. Hun valgte å møte vedkommende før han døde fordi hun har nysgjerrig på om han faktisk angret. Hun brydde seg faktisk lite om han levde eller døde . (Dette var en onkel som hadde vært stygg med henne da hun var liten, her var også rus inn i bildet). Hun møtte han og hun sa at det var faktisk veldig godt. Hun klarte på en måte å tilgi han og merket at etter han var gått bort forsvant mye bitterhet og vonde følelser. Men dette er kun du HI som må føle på. Du skylder han iallefall ingenting. Lykke til :)

Anonymkode: 5561f...b8d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke faren min død. Han sviktet totalt i min barndom, og satt stilltiende å så på at vi led. Han hadde nytt liv med ny kone, og i det regnestykket hørte ikke ansvaret for tre barn. Ikke avlastet han og ikke ringte han barnevernet - i frykt for at han ble sittende med problemet. Han mente oppriktig at vi prøvde å late som om vi hadde det ille. Små, hullete og møkket klær var en måte å presse de for penger, og mangel på mat var det samme. At vi var overlatt til oss selv om kvelden/natta fra vi var fem-seks år og at min mor dro på ferier til syden i flere uker var et forsøk på oppmerksomhet. 
Da jeg brøt kontakten i førsten av 20-årene, skjønte han ingen ting. Da først var han interessert I kontakt. Hans ansvar var over, og han kunne delta på hyggen.Han skjønte ikke hvorfor jeg ikke ville ha noe med ham å gjøre. For at vi skulle ha kontakt ønsket jeg at han skulle ta ansvar for sin manglende tilstedeværelse, og være en far som tok ansvaret for kontakten oss i mellom fordi han ønsket det. Jeg trengte å være mottakeren. Dessverre mente han at voksne mennesker måtte ha en 50/50 relasjon. Jeg måtte gi like mye som jeg krevde, og det kunne jeg ikke.
Utallige ganger har han beklaget seg til slekt og venner fordi jeg har avvist ham helt uten grunn. Jeg er svarteper i historien. På alle disse årene har han aldri prøvd å bøte på problemet, eller gitt av seg selv. Dessverre vendte han min farmor mot meg, ved at han spilte offeret.
Jeg har forsont meg med at vi aldri kommer til å sees eller prates mer. Han er nå i 70-årene og helsa er dårlig. Allikevel kjenner jeg på en viss tristhet. Han er faren min, og han er ingen ikke-person. Etter å ha gått til psykolog i nærmere 10 år, har jeg måtte godta at hans interesse til å ha kontakt er egoistiske. Jeg må være den som strekker meg etter han. Han vil være den som er ønsket, uten at det skal koste han noe. 
Hadde jeg trodd at et siste møte ville gitt meg noe, hadde jeg absolutt vurdert det. Dessverre tror jeg at jeg ville følt meg avvist, også på hans dødsleie, og at det ville være et hard slag å ta med seg videre. 

Jeg tenker at en eventuelt kontakt med din far, må være fordi det gir deg noe. En avslutning, noe som gjør det lettere for deg når han er død. Slik du beskriver, skylder ikke du ham noe, og bare du kan vite om et farvel eller evt. tilgivelse er verdt det. 

Anonymkode: c39c8...473

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...