Vil ikke ha ungen min

[Anonym bruker]

Jeg har høytfungerende autisme og ble gravid i en alder av 33. Egentlig var det mannen som ønsket det, og jeg tenkte at det er nå eller aldri. Jeg er nest eldst i en søskenflokk på 3. Pappa var ganske spesiell og jeg tror han ville fått en slik diagnose dersom han ble utredet. Han var aldri der for oss, og jeg husker han som en helt fraværende person. Moren min har sagt hvor utfordrende det var med han.

Hun har 2 barn med en annen mann. Disse har klart seg fint, god inntekt, klarer seg sosialt. Og jeg var rede for nettopp dette mtp barn. Er det noen her som aldri blir lykkelig så er det meg. Jeg har liksom aldri mestret noen ting. Men jeg valgte å satse på en mann selv om det ikke var de helt store følelsene. Jeg følte meg aldri bra nok for de jeg likte fordi de var veldig sosiale og godt likt.

Så fikk jeg et barn med autisme da... og har bare lyst å skrive den fra meg. Barnet gir meg ingen glede. Det var nesten et selvfølge at jeg var den i søskenflokken som fikk et «annerledesbarn». Jeg skulle hørt på meg selv og ikke bragt videre noe fra meg. Hvordan går man frem for å kvitte seg med et barn? Det er en plage for meg. Jeg gleder meg aldri på å se, tilbringe tid med henne. Gleder meg derimot alltid til å få henne i bhg. Hun minner for mye om meg og hvilke gener jeg har.... mistet all glede ved meg.

Anonymkode: c5e77...983

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har høytfungerende autisme og ble gravid i en alder av 33. Egentlig var det mannen som ønsket det, og jeg tenkte at det er nå eller aldri. Jeg er nest eldst i en søskenflokk på 3. Pappa var ganske spesiell og jeg tror han ville fått en slik diagnose dersom han ble utredet. Han var aldri der for oss, og jeg husker han som en helt fraværende person. Moren min har sagt hvor utfordrende det var med han.

Hun har 2 barn med en annen mann. Disse har klart seg fint, god inntekt, klarer seg sosialt. Og jeg var rede for nettopp dette mtp barn. Er det noen her som aldri blir lykkelig så er det meg. Jeg har liksom aldri mestret noen ting. Men jeg valgte å satse på en mann selv om det ikke var de helt store følelsene. Jeg følte meg aldri bra nok for de jeg likte fordi de var veldig sosiale og godt likt.

Så fikk jeg et barn med autisme da... og har bare lyst å skrive den fra meg. Barnet gir meg ingen glede. Det var nesten et selvfølge at jeg var den i søskenflokken som fikk et «annerledesbarn». Jeg skulle hørt på meg selv og ikke bragt videre noe fra meg. Hvordan går man frem for å kvitte seg med et barn? Det er en plage for meg. Jeg gleder meg aldri på å se, tilbringe tid med henne. Gleder meg derimot alltid til å få henne i bhg. Hun minner for mye om meg og hvilke gener jeg har.... mistet all glede ved meg.

Anonymkode: c5e77...983

Oi dette var vanskelig å lese.  Først og fremst for barnets del, men også for din del. Før du går til drastiske grep som å adoptere jenta di vekk, har du snakket med legen din om disse tankene ? Kan det være at du har en slags depresjon?

 

Dersom det viser seg at du rett og slett ikke klarer å ta deg av barnet ditt , så vil jeg si at det er flott at du tenker at barnet bør bo hos noen andre enn deg. Jeg tenker at det å skrive at barnet er en plage osv viser at du ikke tenker klart akkurat nå og mest sannsynlig trenger hjelp..... og jeg mener at barnet bør bli ivaretatt av noen som liker henne og vil hennes beste . Det kan helt klart være deg, men at du trenger en god dose hjelp på vegen. Første  skritt er som sagt at du må snakke med legen din. Gjør det så fort du kan er du grei. 

 

Jeg ønsker barnet ditt alt godt og håper at hun får det best mulig fremover 💓

Anonymkode: 1af2d...9f2

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Oi dette var vanskelig å lese.  Først og fremst for barnets del, men også for din del. Før du går til drastiske grep som å adoptere jenta di vekk, har du snakket med legen din om disse tankene ? Kan det være at du har en slags depresjon?

 

Dersom det viser seg at du rett og slett ikke klarer å ta deg av barnet ditt , så vil jeg si at det er flott at du tenker at barnet bør bo hos noen andre enn deg. Jeg tenker at det å skrive at barnet er en plage osv viser at du ikke tenker klart akkurat nå og mest sannsynlig trenger hjelp..... og jeg mener at barnet bør bli ivaretatt av noen som liker henne og vil hennes beste . Det kan helt klart være deg, men at du trenger en god dose hjelp på vegen. Første  skritt er som sagt at du må snakke med legen din. Gjør det så fort du kan er du grei. 

 

Jeg ønsker barnet ditt alt godt og håper at hun får det best mulig fremover 💓

Anonymkode: 1af2d...9f2

Det er fordi det gikk i arv. Jeg ville ikke ha noen son er lik meg. Alle mine søsken har fått velfungerende barn, men autismen skal med, ser jeg. Da vil jeg ikke ha henne.... mistet helt gleden ved det å prøve å bli normal. Håpet man kunne klare å bryte det at ting går i arv, var selv et barn som trengte mye ekstra oppføging. Husker mamma gråt så mye for hun var ganske ung da hun fikk meg. Fordi jeg var den jeg var. Akkurat som jeg var en skuffelse på en måte. 
 

Anonymkode: c5e77...983

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er fordi det gikk i arv. Jeg ville ikke ha noen son er lik meg. Alle mine søsken har fått velfungerende barn, men autismen skal med, ser jeg. Da vil jeg ikke ha henne.... mistet helt gleden ved det å prøve å bli normal. Håpet man kunne klare å bryte det at ting går i arv, var selv et barn som trengte mye ekstra oppføging. Husker mamma gråt så mye for hun var ganske ung da hun fikk meg. Fordi jeg var den jeg var. Akkurat som jeg var en skuffelse på en måte. 
 

Anonymkode: c5e77...983

Ok. Jeg ser hva du skriver og skjønner at det må være vondt for deg... men(!) Vær så snill å snakk med legen din så fort de åpner på legekontoret? Jeg blir oppriktig bekymret og lei meg på barnets vegne , og jeg tror du kanskje kan få noen gode råd fra legen din.  Lykke til 

Anonymkode: 1af2d...9f2

[Anonym bruker]

Barnet har en far? Da er nok det beste du kan gjøre å overlate mest mulig av omsorgen til han og ta deg sammen de gangene barnet er hos deg. Hun har ikke gjort noe galt og skal ikke straffes for dine mangler. 

Ta kontakt med legen i dag, du trenger hjelp! Ring i dag. 

Anonymkode: 5c06c...74d

[Anonym bruker]

1. Hvor gammelt er barnet?

2. Vil ikke faren ha henne heller? Du kan jo ikke gi bort hans barn. Da får han overta omsorgen i stedet.

Anonymkode: 46bb0...61a

[Anonym bruker]

Autisme går ofte i arv, så om diagnosen kommer fra din far, og søsknene dine har en annen far er det ikke så rart om du var den som tok disse genene videre, de har jo ikke genene i sitt arvemateriale...

Men du må altså la far ta det meste av oppfølgingen av dette barnet, din metode å takle motgang på vil skade barnet og ikke hjelpe det.

Dere må nok alle ha litt hjelp i hvordan dette best kan løses, så oppsøk den helpen.

Anonymkode: 51fc2...c10

[Anonym bruker]

2 hours ago, Anonym bruker said:

Barnet har en far? Da er nok det beste du kan gjøre å overlate mest mulig av omsorgen til han og ta deg sammen de gangene barnet er hos deg. Hun har ikke gjort noe galt og skal ikke straffes for dine mangler. 

Ta kontakt med legen i dag, du trenger hjelp! Ring i dag. 

Anonymkode: 5c06c...74d

Enig om far. 

Og uavhengig av adopsjon, så ville jeg kontaktet barnevernet. Det du beskriver er skikkelig alvorlig.

Anonymkode: eca43...e7c

[Anonym bruker]

Bor du sammen med faren hennes? Hvis ikke, så får du flytte fra de, og la faren ha omsorgen for henne...

Anonymkode: 7b413...ddc

[Anonym bruker]

Kjære deg❤️
Som du kanskje vet selv, er depresjon ganske vanlig for de med en autistisk diagnose. Min erfaring er at depresjonen ofte utløses fordi man ikke blir sett eller hørt på ting som er viktig.
 

Og for en med autisme skjer det spesielt fordi man ikke er like flink til å kommunisere følelsene. Har man høytfungerende autisme som deg er det  også ganske vanlig å forsøke å tilpasse seg forventningene rundt.
 

Men det forsterker bare følelsen av å ikke bli sett eller hørt, som igjen forsterker depresjonen.

Jeg tror også, som andre her foreslår, at du må be om hjelp til å sortere følelsene dine. Å starte med fastlegen er lurt, for da kan hun/han henvise deg videre til hjelp.

Men jeg lurer også på om du kanskje skulle ta kontakt med Autismeforeningen. Kanskje de har erfaring med voksne med autisme som er foreldre, kanskje en støttegruppe eller noe, hvor du kan snakke med noen med like utfordringer som deg selv?

Og så lurer jeg på hvor mye mannen din kan om diagnosen din? 
Han bør lese seg opp på den, sånn at han kan ta fullt ansvar for det som er utfordrende for deg.

I motsetning til oss uten diagnose, så kan ikke du bare skjerpe deg. Du må få rom og forståelse for at du kan lære/endre noe som helst.

For til syvende og sist er barnet ditt heldig som har en mor med samme diagnose. Det gjør at du har større mulighet til å sette deg inn i alle utfordringene hun/han kommer til å møte på. Men da må du også få den hjelp/støtte som du trenger for å lage et trygt miljø for dere begge.

Håper du har noen å prate med som kan hjelpe deg videre ❤️

 

Anonymkode: 9ee83...14c

[Anonym bruker]

Mye rart her. Nest eldst i en søskenflokk på tre? Altså mellombarnet? Og den som er eldre og den som er yngre har samme far, men ikke samme som deg? Og din samboer ville ha barn? Hvor er han nå? Du kan jo ikke gi fra deg hans barn?

Men enig med de andre her. La far få barnet og oppsøk hjelp til deg selv.

Anonymkode: fb8cc...2be

[Anonym bruker]

Dette høres vanskelig ut, og du skal slippe å sitte alene med disse tankene. 

Med tanke på diagnosen din har du noen ekstra utfordringer og det å være mamma kan være kjempetøft både med og uten diagnose. 

Jeg ville ha starta med å snakke åpent med helseykepleier på helsestasjonen dere tilhører. Lykke til, dette vil nok ordne seg på et vis.

Anonymkode: ed1d6...677

[Anonym bruker]

Føler veldig med deg. Er i noe samme situasjon, jeg har helt garantert Asperger, men kvinner blir sjeldent diagnostisert og jeg orker ikke gjennomgå diagnostisering heller, da jeg ikke ser hva hjelp jeg kan få. Jeg er som jeg er. Sønnen min har Asperger. Jeg slet lenge med angst og depresjon pga dette. Det som redder meg fra dag til dag er en god og sterk mann som fungerer som min klippe. Jeg vet at man strengt tatt ikke skal legge sin lit på et annet menneske, men i vårt tilfelle gjør han livet mitt (og barna sitt) mye mer stabilt og tryggere. Har du en mann/barnefar som kan stille opp mer?

Jeg er livredd hver dag, har angst på jobb og i hverdagen, bekymrer meg utrolig mye, men jobber hardt med selvutvikling og ulike teknikker for å innfinne meg med at jeg er som jeg er. Jobber også hardt for å være mentalt tilstede for barna mine og oppleve gode stunder med de. Det kommer ikke naturlig og er et slit hver dag, men jeg nekter å gi opp. Ikke gi opp, du heller!

Anonymkode: 8486e...d48

[Admin]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Admin

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mye rart her. Nest eldst i en søskenflokk på tre? Altså mellombarnet? Og den som er eldre og den som er yngre har samme far, men ikke samme som deg? Og din samboer ville ha barn? Hvor er han nå? Du kan jo ikke gi fra deg hans barn?

Men enig med de andre her. La far få barnet og oppsøk hjelp til deg selv.

Anonymkode: fb8cc...2be

Samme tenker jeg. Er nok en gjenganger som har funnet ny måte å høste sympati på. Men, ser det at denne type kommentarer er definert som spekulasjoner. Så da velger jeg å kalle henne troll. 

Er dette derimot reelt så er jeg oppriktig sjokkert. Da bør vedkommende levere barnet til far hvis han er en god omsorgsperson, hvis ikke bør barnevernet på banen asap. 

Anonymkode: 38da7...5a2

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mye rart her. Nest eldst i en søskenflokk på tre? Altså mellombarnet? Og den som er eldre og den som er yngre har samme far, men ikke samme som deg? Og din samboer ville ha barn? Hvor er han nå? Du kan jo ikke gi fra deg hans barn?

Men enig med de andre her. La far få barnet og oppsøk hjelp til deg selv.

Anonymkode: fb8cc...2be

Uansett hvilken diagnose, lidelse eller historie man har, så er det da lov å anonymisere. Det burde være en selvfølge spør du meg og bare en bekreftelse på at vedkommende er smart. Dette er forøvrig også bare en spekulasjon, men det jeg skal fram til er at det å henge seg opp i detaljer på denne måten og diskutere hvorvidt alle stemmer, er jo bare så totalt unødvendig.
 

Svar heller på problemstillingen, som mest sannsynlig er det samme. Eller la være🙂

Anonymkode: 7b75e...d71

[Anonym bruker]

Hvis du ikke vil ha ungen så gi den bort. Regner med det er en far i bildet.

 

 

forøvrig lukter dette mer troll enn noe annet

Anonymkode: 57dea...776

[Anonym bruker]

Her var det mye jeg har lest før... 

Anonymkode: d0c4d...3df

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her var det mye jeg har lest før... 

Anonymkode: d0c4d...3df

Ja, dette er en kjenning. 

Anonymkode: 13cc5...5c2

[Anonym bruker]

På 30.6.2020 den 11.59, Anonym bruker skrev:

Føler veldig med deg. Er i noe samme situasjon, jeg har helt garantert Asperger, men kvinner blir sjeldent diagnostisert og jeg orker ikke gjennomgå diagnostisering heller, da jeg ikke ser hva hjelp jeg kan få. Jeg er som jeg er. Sønnen min har Asperger. Jeg slet lenge med angst og depresjon pga dette. Det som redder meg fra dag til dag er en god og sterk mann som fungerer som min klippe. Jeg vet at man strengt tatt ikke skal legge sin lit på et annet menneske, men i vårt tilfelle gjør han livet mitt (og barna sitt) mye mer stabilt og tryggere. Har du en mann/barnefar som kan stille opp mer?

Jeg er livredd hver dag, har angst på jobb og i hverdagen, bekymrer meg utrolig mye, men jobber hardt med selvutvikling og ulike teknikker for å innfinne meg med at jeg er som jeg er. Jobber også hardt for å være mentalt tilstede for barna mine og oppleve gode stunder med de. Det kommer ikke naturlig og er et slit hver dag, men jeg nekter å gi opp. Ikke gi opp, du heller!

Anonymkode: 8486e...d48

Skriver under denne her og kan si til ts at jeg føler med deg.

Jeg har også garantert uoppdaget aspergers, noen av mine søsken har noe lignende og jeg har selvfølgelig også vært den i søskenflokken som fikk "anerledesbarnet" som pr. nå blir utredet for autisme. Det er en utrolig smerte å vite at jeg ikke vet om mitt lille barn får diagnose eller ikke, men hun er min hele verden så jeg hadde aldri i livet klart å leve uten henne heller da jeg er så ubeskrivelig glad i mitt lille sjarmtroll.

Værsåsnill å prøv å knytt deg til barnet ditt, jeg vet at det er vanskelig og jeg vet hvilken smerte man går gjennom når man må leve i usikkerhet, full av bekymringer ❤️ 

Anonymkode: 864e6...7c4