Barnet skadet seg - sliter med skyldfølelse

[Anonym bruker]

Han skadet seg på noe utendørs, som jeg og pappaen skulle ordnet slik at det ikke var farlig. Før vi fikk gjort dette skadet barnet seg på foten, alvorlig, som krevde operasjon. Jeg sliter sånn med skyld, at vi lot barnet være der før vi fikk bort eller ordnet denne tingen. På sykehuset sa de at ulykker skjer og at vi ikke kan tenke sånn. Alt i alt gikk det godt til slutt, var aldri noe livstruende. Og hadde skaden skjedd på en voksen hadde de ikke operert det heller. Jeg gråt mye de første nettene. Barnet har det bra, ikke hatt smerter, men likevel. Jeg føler foreldrene mine også mener det var en alvorlig glipp fra oss. Burde jeg snakke med noen og få hjelp med disse tankene? 

Anonymkode: 1c90f...685

[Anonym bruker]

Den skyldfølelsen er bra. Da husker du bedre å fikse slikt en annen gang. Du kan ikkegjøre om igjen det du har gjort, men du kan la vær å gjøre samme tabbe flere ganger.

Anonymkode: 0fca5...619

[Anonym bruker]

Uff, det er skikkelig fælt når barn skader seg. Skyldfølelse kan man få selv ved freak accidents. 

Jeg hadde satt babyen i tripptrapp babyseat midt på gulvet mens jeg støvsugde. Så klarte babyen å hive seg fremover og velte stolen. Med hodet først. Det tok tid før jeg kom over det. Og han satt aldri i stolen uten meg i nærheten!

Anonymkode: a509c...dd2

[uhhuhher]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Den skyldfølelsen er bra. Da husker du bedre å fikse slikt en annen gang. Du kan ikkegjøre om igjen det du har gjort, men du kan la vær å gjøre samme tabbe flere ganger.

Anonymkode: 0fca5...619

Dette er en sunn tilnærming. Å skjønne at skyldfølelsen din er "riktig" på den måten at den lærer deg noe. Det betyr ikke at du er en dårlig person - det er viktig å huske på. Og ikke la skyldfølelsen spise deg opp, det fører ikke noe godt med seg. Alle kan gjøre feil.

[Anonym bruker]

Selvsagt skal du/dere føle skyld. Du visste det var farlig og likevel lot du barnet være alene. Men siden du føler skyld så regner jeg med du har lært noe av det.Uhell skjer, og kanskje jeg er uheldig neste gang. Så kan jeg forbanne meg selv opp og ned. 
 

Anonymkode: 072b6...fce

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han skadet seg på noe utendørs, som jeg og pappaen skulle ordnet slik at det ikke var farlig. Før vi fikk gjort dette skadet barnet seg på foten, alvorlig, som krevde operasjon. Jeg sliter sånn med skyld, at vi lot barnet være der før vi fikk bort eller ordnet denne tingen. På sykehuset sa de at ulykker skjer og at vi ikke kan tenke sånn. Alt i alt gikk det godt til slutt, var aldri noe livstruende. Og hadde skaden skjedd på en voksen hadde de ikke operert det heller. Jeg gråt mye de første nettene. Barnet har det bra, ikke hatt smerter, men likevel. Jeg føler foreldrene mine også mener det var en alvorlig glipp fra oss. Burde jeg snakke med noen og få hjelp med disse tankene? 

Anonymkode: 1c90f...685

Kanskje burde du slutte med å få dette til å handle om DEG? Og bare ...leve med det???!

Anonymkode: 21572...823

[Anonym bruker]

Slapp av, det gikk bra. Alle gjør feil. Hvis du bare hadde visst hvor mye rart vi får inn på sykehuset🙈. Pust med magen og legg det bak deg😘

Anonymkode: 417e7...172

[Anonym bruker]

Da vår var to, pleide hun en sjelden gang å komme inn i midten av dobbeltsenga hvis hun våknet på natta. En gang en tidlig morgen datt hun ut av fotenden i senga og brakk kragebeinet. Hadde også tidenes skyldfølelse, men ser nå mange år senere at jeg ikke ville gjort så mye anderledes. God bedring til gutten din! 😊 

Anonymkode: 95734...2ea

[Anonym bruker]

22 hours ago, Anonym bruker said:

Han skadet seg på noe utendørs, som jeg og pappaen skulle ordnet slik at det ikke var farlig. Før vi fikk gjort dette skadet barnet seg på foten, alvorlig, som krevde operasjon. Jeg sliter sånn med skyld, at vi lot barnet være der før vi fikk bort eller ordnet denne tingen. På sykehuset sa de at ulykker skjer og at vi ikke kan tenke sånn. Alt i alt gikk det godt til slutt, var aldri noe livstruende. Og hadde skaden skjedd på en voksen hadde de ikke operert det heller. Jeg gråt mye de første nettene. Barnet har det bra, ikke hatt smerter, men likevel. Jeg føler foreldrene mine også mener det var en alvorlig glipp fra oss. Burde jeg snakke med noen og få hjelp med disse tankene? 

Anonymkode: 1c90f...685

Get over it

Anonymkode: fcfc4...1e1