Langsint 5-åring. Noen tips??

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om langsint er helt riktig term.

Min 5-åring bruker så lang tid på å bli ferdig  med små og store konflikter. Som feks i dag. Bestemoren slo til armen hans ved et uhell. Hun unnskyldte seg, han begynte å gråte. Også gir han seg ikke.. Dette er kun et av mange liknende eksempler. 

Jeg har prøvd å være forståelsesfull, og i starten er det enkelt. Klart han fikk vondt og det er ikke ok. Men når det trekker så vanvittig ut blir jeg mindre tålmodig. Han kan gjenta og gjenta hva som skjedde,  med sutrende stemme.  

Noen ganger har jeg blitt streng uten at det har hjulpet. Noen ganger har det eskalert med at han blir skikkelig sint.

Jeg er så rådvill.  Jeg ser at folk rundt han også blir lei av så langvarige situasjoner, og han ender opp med at folk blir småirriterte av han hadde et uhell..

Hva kan gjøres??

Anonymkode: fcf69...99c

[Anonym bruker]

Du oppfyller ikke behovet hans for oppmerksomhet, derfor klamrer han seg til hvert minste påskudd. Jeg husker at jeg var sånn i den alderen. Mamma var alltid lynrask til å rope «opp igjen» når jeg datt, og «det var visst ikke noe» når jeg slo meg. Følte konstant at jeg ikke hadde rett til å få trøst og kos. Satt på rommet og furta i langsammelig tid hver gang noe ble ubehagelig for meg. Ingen ga min smerte noen oppmerksomhet, derfor måtte jeg gjøre det selv... men det monner så lite. Var sykelig opptatt av at andre skulle synes synd på meg, jeg ønska meg å bli rullestolbruker husker jeg. Jeg var overbevist om at DA ville alle synes synd på meg, ta hensyn til meg og dulle med meg.
 

Anonymkode: e60a7...991

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du oppfyller ikke behovet hans for oppmerksomhet, derfor klamrer han seg til hvert minste påskudd. Jeg husker at jeg var sånn i den alderen. Mamma var alltid lynrask til å rope «opp igjen» når jeg datt, og «det var visst ikke noe» når jeg slo meg. Følte konstant at jeg ikke hadde rett til å få trøst og kos. Satt på rommet og furta i langsammelig tid hver gang noe ble ubehagelig for meg. Ingen ga min smerte noen oppmerksomhet, derfor måtte jeg gjøre det selv... men det monner så lite. Var sykelig opptatt av at andre skulle synes synd på meg, jeg ønska meg å bli rullestolbruker husker jeg. Jeg var overbevist om at DA ville alle synes synd på meg, ta hensyn til meg og dulle med meg.
 

Anonymkode: e60a7...991

Dette! Jeg var litt eldre, men jeg var også sånn. Hadde en mor som aldri ofret et eneste "uff da, gikk det bra?". Om jeg slo meg var det aldri trøst å få, kun et "kom igjen, det gikk så bra". Etter hvert begynte jeg å synes nok synd på meg selv for hele verden, det var jo tross alt ingen andre som gjorde det. 

Med min egen datter (snart 5 år) har jeg måtte jobbe veldig med å finne en mellomting, men stort sett pleier spørsmålet "Hvordan gikk det?" å holde. Da får jeg enten beskjed om at det gikk bra eller så braser hun ut i gråt. Hvis det sistnevnte skjer er det ikke nødvendigvis et tegn på at det var veldig vondt, men hun kan like godt være kjempesliten eller tenke på noe vondt som har skjedd i barnehagen. Da setter jeg meg ned å trøster så lenge hun trenger det, stort sett kommer vi til bunns i hvorfor hun er lei seg og veldig, veldig ofte handler det om mer enn at hun slo seg litt. Når vi gjorde dette en stund tok det kortere og kortere tid før hun selv fortalte hva som egentlig er galt.

Så mitt råd, kun fra egne erfaringer selvsagt: Ta det på alvor, snakk sammen og når dere har snakket om det lenge og godt nok så prøver du å avlede for å få han "ut" av det. Dette vil ta litt tid og folk rundt deg kan nok synes at du "duller", men han er ikke langsint fordi han syns det er så himla gøy. Han trenger hjelp til å ordne opp, du må hjelpe han.  Lykke til 🙂

Anonymkode: 727d8...6b9