ADHD som voksen - erfaringsdeling

[oslofrk]

Hei!

Jeg vil gjerne dele noen erfaringer med ADHD som voksen og håper noen vil dele med meg. Jeg er 40år, har høyere utdannelse og ADHD. Jeg har alltid hatt høyt tempo, mye kreativitet og 1000 baller i luften samtidig. Utad har jeg fungert bra, men livet har vært preget av mye indre uro, depresjon og frustrasjon. Jeg har følt meg så dum fordi mange ting har vært veldig vanskelig å lære. Jeg gjorde det bra på skolen, men strevde og jobbet beinhardt. Uroen har gått i bølger, men jeg har typisk «sovet 10cm over madrassen» og nesten aldri følt indre ro. Jeg har skiftet jobb ofte, vært ufattelig sliten og «tatt inn andre på alle kanaler».

I forfjor fikk jeg fysiske utfordringer som gjorde at jeg ikke kunne trene som vanlig og livet ble veldig frustrerende. Trøstespising, depresjonstanker og lav selvfølelse. Etter å ha diskutert med fastlegen flere ganger ble vi enige om å gå for utredning. Jeg fikk etter 6mnd hjelp på lokal dps. Utredning og testing har tatt et år. Jeg er ikke opptatt av diagnosen, men av å få det bedre. Yoga, avspenning og mye turer i naturen har hjulpet, men bare for en kort stund. Regelmessig mat og søvn har vært essensielt for å fungere. Jeg har jobbet hardt for å ikke snu døgnet og spinne avsted.

I går fikk jeg min første resept på Ritalin. Jeg måtte bruke et par timer på å vurdere det og så tok jeg første dose. Jeg ble litt trang i hodet og tørst, men merket ellers ingen ting. Så skjedde flere ting - hendelser jeg normalt ville blitt stressa av, men jeg var rolig! Jeg fikk ikke hjertebank, småpanikk og stress, men tok en ting av gangen og kjente meg helt Ok. Tankekjør, lynrask mulighetsavveining og spekulering uteble. Forunderlig!

Ettermiddagen var travel, men hyggelig og inni meg var det rolig! Uvant! Rart og godt samtidig. 
 

Nå sitter jeg ved frokostbordet uten å gjøre mange ting samtidig og tenker «er dette sånn folk har det?» Det er jo for tidlig å si om medisinering er tingen for meg, men foreløpig kjennes det bra. Nå skal jeg prøve medisin i to uker og se ann. Hvis det funker fint vil jeg ikke gå på medisin fast, men ha det i bakhånd når motoren fyrer løs og ommøblering frister kl 0300 på natten.

Har du erfaringer? 

[Anonym bruker]

Hvorfor tenker du at du ikke skal bruke de fast? Må være bedre å få hjelp. Har en sønn med adhd å ser effekten av medisin å skjønner ikke at folk velger det bort

Anonymkode: ed7cf...eed

[Anonym bruker]

Ja. Nå har jeg egentlig ADD. Mange likhetstrekk med din diagnose, bare at jeg er innagerende og du utagerende. Jeg var mer aktiv enn de andre barna i familien. Men likevel ikke hyper. 
Var frustrert over veldig mye med meg fra barneskolen av. Fikk også alltid indirekte fortalt at det var noe feil med meg. Er ikke bitter, var uvitenhet fra andres side og. 
Men slik setter seg. Jeg er noe mer umoden enn mine jevnaldrende og føler det og. Sliter sosialt og får angst hver gang vi skal samarbeide fordi jeg aldri forstår regler. Andre elever blir irritert på meg fordi jeg aldri henger med eller forstår. I tillegg har jeg ekstremt lett for å kjede meg. Det skal ofte svært intense ting til før jeg tar noe inn. Litt slik er det enda. Kan ikke snakke monotont til meg. Jeg trenger noen som snakker med engasjement og liv, skal jeg høre podcast må det være bakgrunnsmusikk eller noen som er VELDIG flink å snakke. Feks: Truecrime og Skrekkpodden klarer jeg, men ikke Historiepodden for der er bare vanlig prat.

 

På ungdomsskolen blir det for jævlig mye lekser. Jeg satt og gråt. Var visst ikke alene, men husker vi fikk 64 spørsmål i samfunnsfag vi skulle svare på. Patetisk!!!  Lurte på om samfunnet ville at vi skulle holde oss inne eller noe? Eller om de ville ødelegge familielivet. Ikke nok med 6 timer skole, vi skal bruke hele kvelden og. Krangling hver kveld fordi jeg kokte over av sinne. Jo mindre vi liker skolen, jo mer tid måtte vi altså bruke. Jeg var med venner hjem, mens hun ble ferdig med leksene, var jeg halvveis. Hun bare gjorde det! Mens hun snakket med moren sin!! Jeg ble distrahert av ting rundt meg, et bilde i boka, lyder, lukter. Mine bøker var av en eller annen grunn ofte styggere enn de andre sin, og min pult var den mest rotete av alle jentene i klassen. Jeg var veldig frustrert. 
Første året på vdg fullførte jeg ikke, det gikk bort i depresjon. Tok en annen linje året etter, men gikk egentlig skole for å «ha noe å gå til». Stod i det minste. Fikk ikke liv av foreldre å søke på videregående året etter. Det året jeg skulle fylle 18. De ville ha meg på folkehøgskole, for at jeg skulle få møte andre folk, bo et annet sted og få et år uten eksamenspress. Fikk et av mine fineste år ja.

Slik har hele livet vært. Jeg har lurt på om jeg bare skal innse at jeg er født rotete. For rommet mitt :(( har tatt meg sammen i bokollektiv. Men rommet.... kunne få ryddemani av og til, men dessverre varte gleden 3 dager ca. Jeg trengte egentlig ikke skap, for alt havnet på gulvet eller i stolen. 
Selv om jeg tok meg sammen i bokollektiv, kom jeg på kant med de jeg bodde med. Jeg mente selv jeg var ryddig, men de syntes jeg rotet. Hun ene var fra en typisk sånn ordentlig familie. Følte jeg anstrengte meg, men alltid skulle folk rundt meg klage! Men det har jo vært slik hele livet så jeg tenkte at det var jo meg det var noe med så jeg måtte jo bare ta meg sammen. Jeg var ikke uhygienisk, var bare at jeg hadde ikke øye for smuler på gulvet i like stor grad.

Så var det skolen igjen da. Jeg fullførte videregående i en alder av 21! På fhs kom jeg nemlig blandt folk som skulle inn på høyere studier og der jeg var fra var dette ALDRI tema. Trodde ærlig at universitet var uoppnåelig og tilhørte mennesker som var spesielt smarte. Vel, så måtte jeg fullføre vdg. Slet meg gjennom et år jeg ikke skylle utdanne meg til bare for å få vg2. Skulle bare ta påbygg. Jeg måtte ha 6 og 5’ere i ALT. For å komme inn på det jeg ville. Satt oppe om nettene for å jobbe med skole. Skole 6 timer, man skal ikke hjem for å slappe av, bøkene gir ikke slipp. Kroppsøving presterte jeg bra, men idiotpolitikerne fikk inn teori der OG! Jeg fikk tilbakemelding fra læreren der jeg, at hun ville sette 5 på meg. For jeg var spesielt flink i løping og høyde osv.. men teori prøven telte 1/3. Så da ble det 4 da. De er flinke å tilrettelegge for oss ikke-teoretikere skjønner du  klarte få 1 6’er da. Var heldig og kom opp i matte eksamen, skal ikke være lett dette her. Strøk. Så, jobbet med matten mens jeg hadde jobb ved siden av. Jobbet 55 timer i uka. Resten av kveldene gikk til å studere matte, det samme med helgene. Stod neste eksamen med 2. Yay!!! 
 

Tok steget og flyttet til Oslo som jeg lenge hadde ønsket. Meldte meg på Sonans, måtte jo forbedre. Ble deprimert igjen. Jeg følte meg så taper! Ble jo ALDRI ferdig med bøker og skole. Sparepenger var det keg levde på men fikk heldigvis napp på en jobb. 40%, i lengden ikke til å overleve på med husleien i Oslo. Ble tilbudt 60 så 100. Trodde jo jeg skulle klare både jobb og skole, men nei. Møtte ikke til eksamen en gang. Ble bare 9000,- ut av lommeboka. Jeg ville gjøre nytt forsøk. Meldte meg opp i et annet fag. Samme greia! Betalt 15.000 for INGENTING!! Så tenkte jeg å prøve å lese selv. Karakteren på nye eksamen ble verre enn standpunkt. Jeg slo meg enkelt og greit til ro med jobben. 
 

Så kommer en mulighet. Men også her går det galt. Og jeg blir deprimert igjen. Fordi når man blir 25 og fremdeles får fortalt at «det er noe med deg», så blir man kanskje litt umotivert. Jeg fikk angst på jobben jeg hadde dra før og. Husker aldri om «slo jeg av.........?» og den jævla multitaskingen. Var så flaut å dette ut. Du skal se proff ut, ikke vise at du er stresset. Følte at mennesker var en ulveflokk som spiste meg... 

I 2018 innså jeg det var ingen vei utenom. Vi måtte finne ut hva det er med meg. Jeg ble så fort sint. Begynte å ødelegge ting i sinne. Men er det rart? Når du egentlig ikke var en ulykkelig unge, men alltid blir fortalt at du må ta så hensyn til andre, du må forandre deg, du må da klare dette. Jeg skulle ta hensyn, men ingen spurte meg noen gang... jeg fikk diagnose ADD. 

fikk starte med Ritalin i februar. 1.dagen gikk bra. Da ryddet jeg alt. Jeg fikk også endelig sove sammenhengende en natt. Dagen deretter hadde jeg ikke samme trang til å gjøre noe, men var rolig til sinns. Slik var den uken. 
i uke 2 så ble jeg helt apatisk. Hadde ingen følelser. Jeg beholdt hygienen, men var fornøyd med å sitte på rommet mitt og se i veggen. Kjedelig, men ingenting fristet. Hadde ikke behov for å snakke med noen, høre på musikk, rydde, eller trene. Jeg satt kun i sengen!! Økte dose i uke 3, tankekjøret borte men konsentrasjonen ble ikke bedre. Så prøvde vi fordeling da jeg ble verre igjen om kvelden. Fikk 20mg og 10 mg. Ikke tilfreds. Økte til 40, så rett opp til 60. Vi prøvde diverse fordelinger. Både 1 ren kapsel om morgen og fordeling med stor dose dag og liten kveld, eller liten dag og stor kveld. Også med 3 x 20mg. 
Jeg så ingen annen utvei enn å føre logg.  Legen så at Ritalin ble alt for ustabilt. Jeg hadde til slutt 20 min med fred. Deretter nervøs, prøvde å holde fast ved freden. Matlysten forsvant også totalt, men så ble jeg skrubb sulten om kvelden.
 

Går nå på Aduvanz og opplevde å få være glad hele dagen. Konsentrasjonen bedre og  jeg er stabil. 1 kapsel daglig. 

Anonymkode: 2587c...6c2

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor tenker du at du ikke skal bruke de fast? Må være bedre å få hjelp. Har en sønn med adhd å ser effekten av medisin å skjønner ikke at folk velger det bort

Anonymkode: ed7cf...eed

Folk velger det bort fordi de vil skryte av at «vi klarte oss uten medisiner» . Slike «naturlig liv» folk 

Anonymkode: 2587c...6c2

[oslofrk]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Folk velger det bort fordi de vil skryte av at «vi klarte oss uten medisiner» . Slike «naturlig liv» folk 

Anonymkode: 2587c...6c2

Jasså? Har du spurt «folk»? 
Vi er jo alle forskjellig og har nok ulike grunner.
 

Jeg ønsker ikke å gå på medisiner hele tiden, men når det topper seg kan det kanskje være akkurat det jeg trenger for å få et godt liv 😊

[Anonym bruker]

18 minutter siden, oslofrk skrev:

Jasså? Har du spurt «folk»? 
Vi er jo alle forskjellig og har nok ulike grunner.
 

Jeg ønsker ikke å gå på medisiner hele tiden, men når det topper seg kan det kanskje være akkurat det jeg trenger for å få et godt liv 😊

Det var ikke deg jeg var spydig mot hvis du tolket det slik. 
Nei saken er den at jeg hadde en litt sånn mor som var anti-legemedisin. Gå for mer alternativt og starte med yoga skulle liksom hjelpe. Gikk umedisinert hele barndom, ungdom og frem til godt inn i 20- åra. Endte jo med at jeg begynte å ødelegge ting i sinne fordi jeg ble lei av å ikke mestre noe særlig. Kan liksom aldri være avslappet i ting jeg gjør. Den tiden var yoga litt tabu i Norge, mens nå virker det som det har blitt mer mote. Folk som skryter av at de sluttet med medisiner og begynte med yoga. Jeg er bare ganske overbevist om at de egentlig ikke funker bedre uten, men har behov for å stå frem i ei avis for å bli forbilder.... men funket det så er det bare fint. 
Jeg ga til slutt etter for legemiddel, og har det bedre.  

Mulig du klarer deg da. Men jeg klarer meg ikke 2 dager uten. Blir så fort sint.

Anonymkode: 2587c...6c2

[oslofrk]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det var ikke deg jeg var spydig mot hvis du tolket det slik. 
Nei saken er den at jeg hadde en litt sånn mor som var anti-legemedisin. Gå for mer alternativt og starte med yoga skulle liksom hjelpe. Gikk umedisinert hele barndom, ungdom og frem til godt inn i 20- åra. Endte jo med at jeg begynte å ødelegge ting i sinne fordi jeg ble lei av å ikke mestre noe særlig. Kan liksom aldri være avslappet i ting jeg gjør. Den tiden var yoga litt tabu i Norge, mens nå virker det som det har blitt mer mote. Folk som skryter av at de sluttet med medisiner og begynte med yoga. Jeg er bare ganske overbevist om at de egentlig ikke funker bedre uten, men har behov for å stå frem i ei avis for å bli forbilder.... men funket det så er det bare fint. 
Jeg ga til slutt etter for legemiddel, og har det bedre.  

Mulig du klarer deg da. Men jeg klarer meg ikke 2 dager uten. Blir så fort sint.

Anonymkode: 2587c...6c2

Ah - jeg skjønner. Jeg har også vokst opp med at medisiner er fyfy og «alt» er vanlig. Mitt opphav vet ikke at jeg nå er medisinert - det har de rett og slett ikke noe med. 
 

Jeg merker at jeg er mye mindre hissig nå og det er deilig ass! Jeg har jo gått rundt og vært myyye sinna og frustrert. 

[Anonym bruker]

Jeg har også nettopp fått diagnosen ADHD. Jeg nærmer meg 40. Har ikke startet på medisiner enda, må få kontroll på depresjonen først. Det går veldig bra da, men pillene. Men sliter en del med å fungere i hverdagen. 
 

Jeg har høyere utdanning, men sleit med å slå meg til ro med en retning - så den er litt rar 😂 Har aldri hatt utfordring med læring i så måte, da jeg ligger godt over normalområdet i IQ og har gode sosiale evner. Men problemet ligger i fokus, organisering og evne til å gjennomføre. Har mye indre uro og sover lite. Tenker ekstremt mye, og soner fort ut når ting ikke er veldig spennende. Glemmer mye og er distré. Jeg fungerte mye bedre når det bare var meg, er ekstremt ryddig (må ha det ryddig rundt meg pga alt kaoset på innsiden) og det gikk litt dårlig når jeg fikk barn. Så jeg har slitt mer med ADHDEn i voksen alder, selv om jeg var en krevende unge. Har alltid følt meg feil, men har heldigvis vært populær både som venn og kjæreste. Har fremdeles mine gamle venner fra barneskolen og klart å fått nye, nære venner i voksen alder. 
 

Jeg ønsker å gå på medisiner etterhvert, i håp om at det gjør at jeg fungerer bedre hjemme og på jobb mtp hukommelse, fokus og gjennomføring av «kjedelige» oppgaver.

Anonymkode: b431a...4a5

[Anonym bruker]

Og så må jeg si: så bra at du har det bedre!! 😊

Anonymkode: b431a...4a5

[oslofrk]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og så må jeg si: så bra at du har det bedre!! 😊

Anonymkode: b431a...4a5

Takk! 😊

Jeg må innrømme at det har sittet langt inne å prøve medisinering og jeg har hatt fordommer mot Ritalin, men nå, på dag to må jeg bite i meg det gitt 😉