Når 2 venninner krangler 13 år

[Anonym bruker]

Dattera min og ei venninne har kranglet veldig idag og har vert små knuffing og dasking.. skal vi bare la dem ordne opp selv? Vet liksom ikke om vi foreldre skal gripe inn.. 

Anonymkode: 4d5a5...a6a

[Anonym bruker]

Jeg synes dere skal la de ordne opp i dette selv. Ev, om datteren din kommer til deg og bil snakke om det, kan du høre på henne og gi henne råd (aldri ta parti om det ikke er snakk om mobbing). Men de må lære seg å bli venner/skvære opp og be om unnskyldning selv altså. 

Anonymkode: 060e8...7e0

[Anonym bruker]

Jeg har tatt grep ved ulike anledninger og kontaktet foreldre på en saklig, åpen og høflig måte.

Jeg har KUN dårlige erfaringer. Skremmende dårlige. Det er helt sjukt hvor blåst enkelte foreldre er. Folk du trodde var saklige.

Mitt råd er å ikke blande seg inn i motparten. Så sant det ikke er snakk om mobbing over tid. Men da er det skolen som skal kontaktes. Ikke foreldre.

Anonymkode: dd2d1...c74

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes dere skal la de ordne opp i dette selv. Ev, om datteren din kommer til deg og bil snakke om det, kan du høre på henne og gi henne råd (aldri ta parti om det ikke er snakk om mobbing). Men de må lære seg å bli venner/skvære opp og be om unnskyldning selv altså. 

Anonymkode: 060e8...7e0

Var det jeg og tenkte på👍🏻☺️

Anonymkode: 4d5a5...a6a

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg har tatt grep ved ulike anledninger og kontaktet foreldre på en saklig, åpen og høflig måte.

Jeg har KUN dårlige erfaringer. Skremmende dårlige. Det er helt sjukt hvor blåst enkelte foreldre er. Folk du trodde var saklige.

Mitt råd er å ikke blande seg inn i motparten. Så sant det ikke er snakk om mobbing over tid. Men da er det skolen som skal kontaktes. Ikke foreldre.

Anonymkode: dd2d1...c74

Ja det kan jeg tru etter hva jeg har hørt andre plasser og🙁 veldig trist at foreldre ikke klarer å se lengre til tider

Anonymkode: 4d5a5...a6a

[Anonym bruker]

Trodde det ut ifra overskriften dreide seg om to voksne venninner som har kranglet i 13 år jeg 🙈😅 

Trekk nå datteren din til deg og snakk med henne. Hjelp henne til å sette perspektiv og lær henne om tilgivelse. Så kan hun snakke med venninnen sin i morgen, for det er utrolig hva en god natts søvn kan gjøre. Hun vil garantert våkne og være mer raus enn i dag. 

Anonymkode: e9774...54e

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Trodde det ut ifra overskriften dreide seg om to voksne venninner som har kranglet i 13 år jeg 🙈😅 

Trekk nå datteren din til deg og snakk med henne. Hjelp henne til å sette perspektiv og lær henne om tilgivelse. Så kan hun snakke med venninnen sin i morgen, for det er utrolig hva en god natts søvn kan gjøre. Hun vil garantert våkne og være mer raus enn i dag. 

Anonymkode: e9774...54e

Ja jeg gjor det❤️ Jeg sa til henne at de er begge fulle i hormoner og en liten ting blir en stor ting. 

Anonymkode: 4d5a5...a6a

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja jeg gjor det❤️ Jeg sa til henne at de er begge fulle i hormoner og en liten ting blir en stor ting. 

Anonymkode: 4d5a5...a6a

Bare et lite tips - Å si slik kan være veldig uheldig og dumt. Selv om 13 åringer har mye hormoner og mye forandringer skjer, så skal ikke det blandes inn i et tilfelle som det her og hvertfall ikke si at «en liten ting blir til en stor ting». I løpet av livet erfarer vi mye og hvor ‘’store’’ ting det er varierer. For eksempel i en alder av 18 år kan det at det blir slutt med kjæresten man har hatt siden man var 15 år være den største sorgen noensinne. Så kan det være man NESTEN opplever dødsfall i nær relasjon noen år senere som oppleves enda verre og setter et lite støkk i deg. Så er man 25 år og ønsker barn, men får beskjed at man ikke kan få barn og det kan være den verste sorgen man noensinne har måttet kjenne på. Hvis du var den som opplevde disse tingene, hvordan hadde det føltes om venninna di som er noen år eldre for eksempel møter din kjærlighetssorg med ‘’Vel, min store kjærlighet døde for et halvt år siden. Det ble jo bare slutt mellom dere og det finnes flere fisk i havet», møter din skrekkopplevelse med å nesten miste noen du er glad i med «Oi så fælt, men det skjedde jo heldigvis ikke da! Jeg mistet jo min store kjærlighet og bestefar samme året med kort tid i mellom» og barnløsheten med «Så trist at du ikke kan få barn. Det må gjøre vondt, men tenk da slipper du bekymringene om å miste så mange ganger som jeg har gjort» ? 
Dette er alle eksempler og kanskje også dårlige eksempler. Poenget mitt er at å sammenligne andres opplevelser og møte folk med at det finnes større ting som er verre enn det andre - det hjelper sjeldent og det kan gjøre at en føler seg mer alene i det som foregår i livet. Fordi man blir jo ikke møtt med anerkjennelse og forståelse. Man føler må en måte at man ‘’ikke får lov’’ til å føle de tingene man gjør fordi det finnes større ting eller ‘’andre har det verre enn deg’’. 

Så selv om dette KAN høres ut som en liten sak for deg, så er det ikke nødvendigvis det for disse tenåringene og datteren din. Å krangle med en venninne er aldri gøy, men spesielt ikke når man er 13 år. Venner er det viktigste man har når man går på skolen.

Hvis du har opplevd noe frustrerende med sjefen eller en kollega på jobb og egentlig bare trenger noen å lufte din frustrasjon til så er det jo heller ikke gøy å bli avbrutt for å få råd og korrigeringer på hva du skal føle og få beskjed om at du bør heve deg over det og fortsette å være positiv. Det gjør deg jo bare mer frustrert

Så jeg tenker det å ta datteren din til seg for å snakke er kjempe bra, men vær lytteren først! La henne lufte seg ut til deg. La henne klage og snakke først, mens du bare viser at du følger med og anerkjenner at dette er trist/frustrerende/eller hva enn for henne. Når hun er ferdig og har fått utløp for følelsene og tankene sine - da kan du gå inn å si noe sånt som «Dette hørtes jo ikke greit ut. Hverken for deg og kanskje ikke henne heller? Å krangle med venner er aldri gøy så jeg skjønner frustrasjonen din. Dere burde kanskje snakke sammen?» og eventuelt kom med råd til hvordan dette kan fikses. På denne måten styrker du deres relasjon. Hun føler seg forstått og akseptert og det blir kanskje lettere for henne å komme til deg senere når hun trenger det for hun opplever det trygt. Samtidig lærer du henne å møte også andre med empati og lytte. Det er helt utrolig hvor mye bra vi kan lære barna ved å bare være der når de strever mest og kanskje også fortjener det minst noen ganger? 
 

Dett er forresten ikke ment som kritikk på noen måter! Dette er mer til ettertanke kanskje? Møt barna dine slik du ville likt/foretrukket å bli møtt ❤️  

Anonymkode: cf875...8b4

[Anonym bruker]

La de ordne opp selv. Vil datteren prate om det så lytter du og kommer med råd uten å svartmale venninna. Dette om det dreier seg om en krangel der begge deler skyld. Jeg ville også påpekt at de har vært gode venner i 13 år og fremhevet alle situasjoner hun har vært en god venn. Å involvere andre foreldre er tullete med mindre det er en alvorlig krangel. 
Har liten tro på å ordne opp for så store barn og hadde en forelder kontaktet meg for en «normal krangel» hadde jeg stusset litt. De må lære å løse konflikter selv, selvsagt med gode samtaler hjemme fri for fordommer. 

Anonymkode: 28a99...0b7

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Bare et lite tips - Å si slik kan være veldig uheldig og dumt. Selv om 13 åringer har mye hormoner og mye forandringer skjer, så skal ikke det blandes inn i et tilfelle som det her og hvertfall ikke si at «en liten ting blir til en stor ting». I løpet av livet erfarer vi mye og hvor ‘’store’’ ting det er varierer. For eksempel i en alder av 18 år kan det at det blir slutt med kjæresten man har hatt siden man var 15 år være den største sorgen noensinne. Så kan det være man NESTEN opplever dødsfall i nær relasjon noen år senere som oppleves enda verre og setter et lite støkk i deg. Så er man 25 år og ønsker barn, men får beskjed at man ikke kan få barn og det kan være den verste sorgen man noensinne har måttet kjenne på. Hvis du var den som opplevde disse tingene, hvordan hadde det føltes om venninna di som er noen år eldre for eksempel møter din kjærlighetssorg med ‘’Vel, min store kjærlighet døde for et halvt år siden. Det ble jo bare slutt mellom dere og det finnes flere fisk i havet», møter din skrekkopplevelse med å nesten miste noen du er glad i med «Oi så fælt, men det skjedde jo heldigvis ikke da! Jeg mistet jo min store kjærlighet og bestefar samme året med kort tid i mellom» og barnløsheten med «Så trist at du ikke kan få barn. Det må gjøre vondt, men tenk da slipper du bekymringene om å miste så mange ganger som jeg har gjort» ? 
Dette er alle eksempler og kanskje også dårlige eksempler. Poenget mitt er at å sammenligne andres opplevelser og møte folk med at det finnes større ting som er verre enn det andre - det hjelper sjeldent og det kan gjøre at en føler seg mer alene i det som foregår i livet. Fordi man blir jo ikke møtt med anerkjennelse og forståelse. Man føler må en måte at man ‘’ikke får lov’’ til å føle de tingene man gjør fordi det finnes større ting eller ‘’andre har det verre enn deg’’. 

Så selv om dette KAN høres ut som en liten sak for deg, så er det ikke nødvendigvis det for disse tenåringene og datteren din. Å krangle med en venninne er aldri gøy, men spesielt ikke når man er 13 år. Venner er det viktigste man har når man går på skolen.

Hvis du har opplevd noe frustrerende med sjefen eller en kollega på jobb og egentlig bare trenger noen å lufte din frustrasjon til så er det jo heller ikke gøy å bli avbrutt for å få råd og korrigeringer på hva du skal føle og få beskjed om at du bør heve deg over det og fortsette å være positiv. Det gjør deg jo bare mer frustrert

Så jeg tenker det å ta datteren din til seg for å snakke er kjempe bra, men vær lytteren først! La henne lufte seg ut til deg. La henne klage og snakke først, mens du bare viser at du følger med og anerkjenner at dette er trist/frustrerende/eller hva enn for henne. Når hun er ferdig og har fått utløp for følelsene og tankene sine - da kan du gå inn å si noe sånt som «Dette hørtes jo ikke greit ut. Hverken for deg og kanskje ikke henne heller? Å krangle med venner er aldri gøy så jeg skjønner frustrasjonen din. Dere burde kanskje snakke sammen?» og eventuelt kom med råd til hvordan dette kan fikses. På denne måten styrker du deres relasjon. Hun føler seg forstått og akseptert og det blir kanskje lettere for henne å komme til deg senere når hun trenger det for hun opplever det trygt. Samtidig lærer du henne å møte også andre med empati og lytte. Det er helt utrolig hvor mye bra vi kan lære barna ved å bare være der når de strever mest og kanskje også fortjener det minst noen ganger? 
 

Dett er forresten ikke ment som kritikk på noen måter! Dette er mer til ettertanke kanskje? Møt barna dine slik du ville likt/foretrukket å bli møtt ❤️  

Anonymkode: cf875...8b4

Forresten kan det også holde at vi foreldre av og til kun er lytteren. Du trenger ikke nødvendigvis å gi råd og komme med forslag til løsninger. Bare det at du lytter til hennes utblåsning kan være nok til at hun får «avstand»  og klarer å reflektere mer over krangelen, dermed finner hun kanskje også løsningen av seg selv. Det hjelper masse bare at vi er -der- for de og ikke kommer med så mye korrigeringer og meninger om ting.

Anonymkode: cf875...8b4

[ulenissen]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har tatt grep ved ulike anledninger og kontaktet foreldre på en saklig, åpen og høflig måte.

Jeg har KUN dårlige erfaringer. Skremmende dårlige. Det er helt sjukt hvor blåst enkelte foreldre er. Folk du trodde var saklige.

Mitt råd er å ikke blande seg inn i motparten. Så sant det ikke er snakk om mobbing over tid. Men da er det skolen som skal kontaktes. Ikke foreldre.

Anonymkode: dd2d1...c74

Men hvor vidt man skal blande seg inn handler om både alder og alvorlighetsgrad. Når ungene er 13år og det er krangling mellom to blander man seg ikke inn. Ei heller når småunger krangler om filleting en skjelden gang. Der blir stort sett glemt like fort uansett. 
 

Noen foreldre må la ungene øve på å ordne opp på egenhånd! Når foreldrene Skal fikse alt og litt til hele barndomen og ungdomstiden kan de ikke forvente at de blir selvstendige voksne! Har vært med på foreldre som har ringt arbeidsgiver når deres voksne barn har søkt jobb! Det gir er dårlig inntrykk! Tenker det er samme foreldrene som ringer Per sin mor, fordi han sa til Ola at han var dum på vei hjem fra skolen...

Dersom det er vedvarende konflikter eller mobbing er det selvsagt viktig at vi som foreldre veileder, støtter og tar ansvar.

Endret 19. juni 2020 av ulenissen

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Bare et lite tips - Å si slik kan være veldig uheldig og dumt. Selv om 13 åringer har mye hormoner og mye forandringer skjer, så skal ikke det blandes inn i et tilfelle som det her og hvertfall ikke si at «en liten ting blir til en stor ting». I løpet av livet erfarer vi mye og hvor ‘’store’’ ting det er varierer. For eksempel i en alder av 18 år kan det at det blir slutt med kjæresten man har hatt siden man var 15 år være den største sorgen noensinne. Så kan det være man NESTEN opplever dødsfall i nær relasjon noen år senere som oppleves enda verre og setter et lite støkk i deg. Så er man 25 år og ønsker barn, men får beskjed at man ikke kan få barn og det kan være den verste sorgen man noensinne har måttet kjenne på. Hvis du var den som opplevde disse tingene, hvordan hadde det føltes om venninna di som er noen år eldre for eksempel møter din kjærlighetssorg med ‘’Vel, min store kjærlighet døde for et halvt år siden. Det ble jo bare slutt mellom dere og det finnes flere fisk i havet», møter din skrekkopplevelse med å nesten miste noen du er glad i med «Oi så fælt, men det skjedde jo heldigvis ikke da! Jeg mistet jo min store kjærlighet og bestefar samme året med kort tid i mellom» og barnløsheten med «Så trist at du ikke kan få barn. Det må gjøre vondt, men tenk da slipper du bekymringene om å miste så mange ganger som jeg har gjort» ? 
Dette er alle eksempler og kanskje også dårlige eksempler. Poenget mitt er at å sammenligne andres opplevelser og møte folk med at det finnes større ting som er verre enn det andre - det hjelper sjeldent og det kan gjøre at en føler seg mer alene i det som foregår i livet. Fordi man blir jo ikke møtt med anerkjennelse og forståelse. Man føler må en måte at man ‘’ikke får lov’’ til å føle de tingene man gjør fordi det finnes større ting eller ‘’andre har det verre enn deg’’. 

Så selv om dette KAN høres ut som en liten sak for deg, så er det ikke nødvendigvis det for disse tenåringene og datteren din. Å krangle med en venninne er aldri gøy, men spesielt ikke når man er 13 år. Venner er det viktigste man har når man går på skolen.

Hvis du har opplevd noe frustrerende med sjefen eller en kollega på jobb og egentlig bare trenger noen å lufte din frustrasjon til så er det jo heller ikke gøy å bli avbrutt for å få råd og korrigeringer på hva du skal føle og få beskjed om at du bør heve deg over det og fortsette å være positiv. Det gjør deg jo bare mer frustrert

Så jeg tenker det å ta datteren din til seg for å snakke er kjempe bra, men vær lytteren først! La henne lufte seg ut til deg. La henne klage og snakke først, mens du bare viser at du følger med og anerkjenner at dette er trist/frustrerende/eller hva enn for henne. Når hun er ferdig og har fått utløp for følelsene og tankene sine - da kan du gå inn å si noe sånt som «Dette hørtes jo ikke greit ut. Hverken for deg og kanskje ikke henne heller? Å krangle med venner er aldri gøy så jeg skjønner frustrasjonen din. Dere burde kanskje snakke sammen?» og eventuelt kom med råd til hvordan dette kan fikses. På denne måten styrker du deres relasjon. Hun føler seg forstått og akseptert og det blir kanskje lettere for henne å komme til deg senere når hun trenger det for hun opplever det trygt. Samtidig lærer du henne å møte også andre med empati og lytte. Det er helt utrolig hvor mye bra vi kan lære barna ved å bare være der når de strever mest og kanskje også fortjener det minst noen ganger? 
 

Dett er forresten ikke ment som kritikk på noen måter! Dette er mer til ettertanke kanskje? Møt barna dine slik du ville likt/foretrukket å bli møtt ❤️  

Anonymkode: cf875...8b4

Akkurat det du skrev gjor jeg alltså👍🏻 Hun fikk snakket ferdig og fortalt alt og jeg spurte også da jeg ville vite hva som hadde skjedd. 

Anonymkode: 4d5a5...a6a