Forhold mellom søsken i voksen alder (litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg er 45 år, og har en bror som er noen år eldre og bor ca 2t unna.. Han har samboer men ingen barn! Jeg har mann, og 2 barn på 11 og 15 år. 
Jeg bor i samme by som foreldrene våre og vi har god kontakt!

Så til «greia.» Min bror og jeg har aldri hatt et nært forhold, men heller aldri uvennskap! Vi snakkes aldri utenom jul/ bursdager eller andre helt spesielle anledninger..

Jeg tar heller aldri initiativ til kontakt , så kan egentlig ikke klage på det.. De snakker noen ganger med min mann fordi han er rørlegger og har hjulpet med et par ting over telefon...

Nå har de ikke vært i de siste bursdagene til mine barn .. (har ikke med korona, men av andre årsaker har de ikke kommet..) Det har ikke vært noe kontakt og heller ingen melding/gratulasjon til barna... De får nok en oppmerksomhet neste gang vi sees altså, men er jeg for kravstor når jeg tenker at de burde tatt kontakt med barna..? De har jo egne telefoner, så jeg har spurt om de har hørt noe... 

Jeg fortalte til mine foreldre hvordan jeg følte dette... og det var da det ble et voldsomt styr ... da de ga meg en kald skulder og sa at sønnen dems hadde hatt det vanskelig i det siste (kun små ting som jeg vet om i hvertfall ...) og at jeg ikke kunne reagere på dette.. Han besøker aldri våre foreldre heller, men de drar til han ganske ofte.... Det har alltid vært sånn, så tror ikke det har noe med «problemene» dems å gjøre uansett...

Jeg syns liksom alt tilsier at jeg har rett til å være skuffet.. men kanskje jeg overreagerer og burde tatt kontakt selv.. Egentlig er ikke problemet så stort for meg personlig, men barna reagerer jo.. og hun som ble 15 i vinter kommenterer at det var rart at hun ikke hører noe... Og jeg syns det er trist fordi vi er en bitteliten familie.. Dette er eneste onkel..

Håper noen orker å gi meg litt seriøse tilbakemeldinger 🥴

 

Anonymkode: 382ef...a4b

[Anonym bruker]

Han har nok reelle problemer ettersom dine foreldre sier det. Ville ikke blitt fornærmet, men ville nok ringt for å spørre hvordan han har det. 

Anonymkode: ecedc...e24

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du må begynne med deg selv.

Du sier du ikke tar noe kontakt med ham. Du sier at dine foreldre sier han har problemer. Men du har ikke spurt dem hva han sliter med, og du har heller ikke kontaktet ham.

Så lenge du selv ikke gjør noe for å opprettholde et godt forhold til din bror - hvorfor forventer du da at han skal gjøre den jobben for å ha kontakt med deg?

Du må være villig til å gi det du ønsker deg her. Du burde lagt grunnlaget for mange år siden.

Kjenner du f.eks. din bror? Vet du hvorfor han ikke har barn? Kanskje han ikke har vært i stand til å få barn og dette er sårt for ham?

Det virker som om det at han ikke har barn er noe du mener gjør at han har større ansvar for å holde kontakt med deg og din familie. Har ikke du som ønsker kontakt for dine barn også et minst like stort ansvar for å legge forholdene tilrette for at onkel og barn skal få et nært forhold?

Og jada, han har også et ansvar. Men du har ansvar for deg selv og hvordan du påvirker de relasjonene du har og ønsker.

Anonymkode: 33530...84a

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er 45 år, og har en bror som er noen år eldre og bor ca 2t unna.. Han har samboer men ingen barn! Jeg har mann, og 2 barn på 11 og 15 år. 
Jeg bor i samme by som foreldrene våre og vi har god kontakt!

Så til «greia.» Min bror og jeg har aldri hatt et nært forhold, men heller aldri uvennskap! Vi snakkes aldri utenom jul/ bursdager eller andre helt spesielle anledninger..

Jeg tar heller aldri initiativ til kontakt , så kan egentlig ikke klage på det.. De snakker noen ganger med min mann fordi han er rørlegger og har hjulpet med et par ting over telefon...

Nå har de ikke vært i de siste bursdagene til mine barn .. (har ikke med korona, men av andre årsaker har de ikke kommet..) Det har ikke vært noe kontakt og heller ingen melding/gratulasjon til barna... De får nok en oppmerksomhet neste gang vi sees altså, men er jeg for kravstor når jeg tenker at de burde tatt kontakt med barna..? De har jo egne telefoner, så jeg har spurt om de har hørt noe... 

Jeg fortalte til mine foreldre hvordan jeg følte dette... og det var da det ble et voldsomt styr ... da de ga meg en kald skulder og sa at sønnen dems hadde hatt det vanskelig i det siste (kun små ting som jeg vet om i hvertfall ...) og at jeg ikke kunne reagere på dette.. Han besøker aldri våre foreldre heller, men de drar til han ganske ofte.... Det har alltid vært sånn, så tror ikke det har noe med «problemene» dems å gjøre uansett...

Jeg syns liksom alt tilsier at jeg har rett til å være skuffet.. men kanskje jeg overreagerer og burde tatt kontakt selv.. Egentlig er ikke problemet så stort for meg personlig, men barna reagerer jo.. og hun som ble 15 i vinter kommenterer at det var rart at hun ikke hører noe... Og jeg syns det er trist fordi vi er en bitteliten familie.. Dette er eneste onkel..

Håper noen orker å gi meg litt seriøse tilbakemeldinger 🥴

 

Anonymkode: 382ef...a4b

Du kan ikke endre på andre enn deg selv. Ikke engang dine barn. Så jeg tenker at hvis barna syns det er sårt eller merkelig så ta initiativ til å ha kontakt. Spør han hvordan det går, inviter han med på ting, ring innimellom og så vil din tilnærming påvirke han til å kanskje føle seg mer ‘’trygg’’/sikker på å ta kontakt med deg også. Måten vi tilnærmer oss andre har en sterk påvirkningskraft.

Forholdet mitt med broren min er litt som din. Vi har aldri hatt et nært forhold, men da han fikk barn fikk vi mye mer kontakt enn noensinne før for jeg har stilt opp for han, mor til barnet og tantebarnet mitt. Så fikk jeg selv barn like etter, så barna er tett i alder og har et veldig fint forhold ❤️ Mye bedre enn jeg og broren min noensinne har hatt og vi kommer nok aldri til å få noe bra søskenforhold. Jeg er den som har tatt initiativ til kontakt for det meste og invitert han og tantebarnet med på ting. Han kontakter meg som regel kun hvis han trenger noe. Jeg har stilt opp til det punktet at jeg nesten har fått sammenbrudd fordi jeg har vært sliten, havna mellom konflikter han har med folk, jeg steller i stand ting osv. I gjengjeld sier han såå drøye, ondskapsfulle og stygge ting til meg bare fordi jeg er uenig, misforstår ting og i små diskusjoner. Han har ingen sperrer. Så jeg har begynt å trekke meg unna igjen og gidder ikke å ha kontakt, MEN da har jeg prøvd. Og det er det det ligger i. Man kan ikke klage på noe hvis man ikke har prøvd å gjøre endringer eller en liten innsats selv. 

Anonymkode: b32ad...667

[Anonym bruker]

Å klage på han til foreldrene dine må du slutte med, det skaper splid i hele storfamilien. Å være sladrekjærringa som starter sånn splid vil du ikke være. 

Skal du klage må du gjøre det direkte til han, sånne via via meldinger kommer aldri riktig frem til mottager og ofte skaper de mer splid enn nødvendig. 

Men jo, jeg synes nok det er dårlig av han å ikke sende en melding e.l til ungene dine når de har bursdag. Det er ikke alle som et så opptatt av disse bursdagene da, så enten må du ta det opp med han eller la det fare. 

Anonymkode: ef4eb...030

[Anonym bruker]

Takk for fine svar dere.. Jeg trenger å høre det! 
De har vært åpne om at de ikke ønsker barn altså, så det er ikke det som ligger bak! De lever et godt liv, mye ute og koser seg -så de har sagt at barn ikke passer inn.. Det er et godt valg tenker jeg!

Problemene har vært mer retter mot mye å gjøre med oppussing osv sier min far -men er helt klart jeg burde bry meg mer..

Bare så vanskelig siden jeg har gått litt i det sporet at han burde kontakte barna.. men skal gå litt i meg selv! 
 

HI

Anonymkode: 382ef...a4b

[Anonym bruker]

Og vil bare si at det var første gangen i løpet av alle disse årene at jeg sa noe til foreldrene mine altså ... Og så forventa jeg så veldig at de var enige med meg... men prøver også å sette meg inn i dems sko...

Sikkert ikke lett, og dem vil jo ikke ta noens parti...
 

HI

Anonymkode: 382ef...a4b

[Anonym bruker]

Les tråden hvor en mor spør hvor mye kontakt folk har med sine fraflyttede barn. Alle døtre som har flyttet hjemmefra holder kontakten med foreldre, alle sønnene tar kontakt når de trenger noe. 
Av de jeg kjenner så er det ytterst få som har brødre som tar kontakt med den andre søskenet utenom feiringer i familien. Men mange flinke søstre som er limet.

Anonymkode: 4943e...61d

[Anonym bruker]

Ja .. takk for tips! Skal lese den tråden!

Og det går vel opp for meg at det er jeg som må ta til fornuft!

HI

Anonymkode: 382ef...a4b

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og vil bare si at det var første gangen i løpet av alle disse årene at jeg sa noe til foreldrene mine altså ... Og så forventa jeg så veldig at de var enige med meg... men prøver også å sette meg inn i dems sko...

Sikkert ikke lett, og dem vil jo ikke ta noens parti...
 

HI

Anonymkode: 382ef...a4b

Å blande inn foreldrene som voksne folk fører sjeldent til noe bedre. Min far har gitt opp broren min for det fører alltid til at broren min går i forsvarsposisjon, sier masse stygge ting og klikker i vinkler. Mamma derimot er den som støtter broren min mest og skal alltid ‘’dulle’’ med han fordi han har diagnoser og andre plager, men det rettferdiggjør jo ikke at en VOKSEN person kaller andre idioter, skutt i hodet, drittunger, jævel osv når han blir sint/frustrert. Så sist jeg hadde en diskusjon med min bror ba jeg mine foreldre om å ikke blande seg, men at jeg trengte å lufte ut min egen frustrasjon til de to siden det er de som vet hvordan han er.

Anonymkode: b32ad...667