Er det urimelig av meg å stille dette ultimatumet?

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i ca 1 år. Vi bor ca 50 minutter unna hverandre med bil. Vi har snakket flere ganger om evt samboerskap, det er dog ikke aktuelt helt enda, men begge vil det i fremtiden. Jeg har et barn med delt omsorg og er derfor låst til å bo i byen jeg bor i. Min nye kjæreste har hatt litt problemer med å forstå dette (han har selv ikke barn), og har flere ganger kommet opp med "gode løsninger" som feks at vi kan flytte til byen som er mellom oss, noe som innebærer at jeg må kjøre i 30 min for å levere barnet i barnehagen før jeg kjører nye 45 min til jobb.. Min kjæreste har vært ganske klar på at han ikke ønsker å flytte på seg. Han er veldig knyttet til byen sin, har familie i samme nabolag, kort vei til jobb og er aktiv i lokalmiljøet. Han har sagt mange ganger at jeg i hvertfall må gi ham tid til å tenke på saken, og at jeg burde slutte å tenke så mye på det. Likevel tenker jeg ganske mye på det, og det føles utrygt å fortsette i et forhold hvor fremtiden er så usikker. Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg vurderer å stille ultimatumet, at han enten må si seg villig til å flytte på seg, eller så avslutter vi forholdet. Det føles ikke godt, jeg elsker virkelig denne mannen. Jeg forstår også han side av saken, men det er tungt å gå rundt å kjenne på denne usikkerheten mtp fremtiden. Hva ville dere gjort? 

Anonymkode: 2a78f...87d

[Anonym bruker]

Hvorfor stresse med det? Kan dere ikke være særboere? Du kan være hos han når du ikke har barnet og han kan være hos deg når du har barnet. Dere kan også trekke dere tilbake til eget hjem ved behov.

Anonymkode: 4f165...830

[Anonym bruker]

Det er ikke noe jeg stresser med, og ikke noe jeg tenker bør skje med det første. Men å være særboere for alltid er ikke noe jeg ønsker. Jeg ønsker blant annet å få flere barn i fremtiden, og vil gjerne bo sammen med kjæresten min etter hvert. Hi

Anonymkode: 2a78f...87d

[Anonym bruker]

Det er jo ikke liv laga om ingen av dere vil/kan flytte på dere. 

Du kan ikke flytte 30 min unna ungens venner, det bør vanskeligere og vanskeligere jo eldre hun blir. Min 13 åring har en i klassen som var 50/50 hos mamma og pappa, men den uka han var hos mamma ble han rett og slett litt ensom. Selv om det bare var en drøy halvtime unna ble det mye mer styr å være sammen med venner så nå er han 70/30 hos pappaen og mest her som han går på skolen og har vennene sine 

Hverken du eller mannen kommer til å ha det bra med å tvinge han heller, en mann som mistrives og en kone som har dårlig samvittighet for det er ikke noe godt utgangspunkt for et forhold. 

Anonymkode: 4201a...e10

[Anonym bruker]

Barns behov trumfer voksne. Dere skal selvfølgelig bo der hvor barnet har venner/skole/barnehage/familie. 
Den som får lengre reisevei til jobb må selvsagt være den som ikke har barn som man skal få på skolen om morgenen og rekke hjem til på ettermiddagen. 

Enten blir dere samboere der det er hensiktsmessig for barnet og samværsforeldren, eller dere fortsetter forholdet som særboere, eller dere avslutter forholdet. 

Anonymkode: 1c600...e9b

[Anonym bruker]

Hvis det er det du mener er det greit å si det, men innse at han kan komme til å velge å avslutte forholdet.

Anonymkode: fb3a7...427

[sug lut]

Altså hvorfor ultimatum? Det er jo bare feigt. Du får ta ansvar for å avslutte et forhold som ikke fungerer, ikke lage ultimatum når du vet utfallet. Han kommer ikke til å ønske å flytte bare fordi du har ballene hans i knipetang.

[Anonym bruker]

8 hours ago, Anonym bruker said:

Jeg og kjæresten min har vært sammen i ca 1 år. Vi bor ca 50 minutter unna hverandre med bil. Vi har snakket flere ganger om evt samboerskap, det er dog ikke aktuelt helt enda, men begge vil det i fremtiden. Jeg har et barn med delt omsorg og er derfor låst til å bo i byen jeg bor i. Min nye kjæreste har hatt litt problemer med å forstå dette (han har selv ikke barn), og har flere ganger kommet opp med "gode løsninger" som feks at vi kan flytte til byen som er mellom oss, noe som innebærer at jeg må kjøre i 30 min for å levere barnet i barnehagen før jeg kjører nye 45 min til jobb.. Min kjæreste har vært ganske klar på at han ikke ønsker å flytte på seg. Han er veldig knyttet til byen sin, har familie i samme nabolag, kort vei til jobb og er aktiv i lokalmiljøet. Han har sagt mange ganger at jeg i hvertfall må gi ham tid til å tenke på saken, og at jeg burde slutte å tenke så mye på det. Likevel tenker jeg ganske mye på det, og det føles utrygt å fortsette i et forhold hvor fremtiden er så usikker. Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg vurderer å stille ultimatumet, at han enten må si seg villig til å flytte på seg, eller så avslutter vi forholdet. Det føles ikke godt, jeg elsker virkelig denne mannen. Jeg forstår også han side av saken, men det er tungt å gå rundt å kjenne på denne usikkerheten mtp fremtiden. Hva ville dere gjort? 

Anonymkode: 2a78f...87d

hadde ikke stresset, har bare vert sammen 1 år, han har vel et liv der han bor, så kanskje ikke lett og bare flytte

Anonymkode: 3754e...924

[Anonym bruker]

3 timer siden, sug lut skrev:

Altså hvorfor ultimatum? Det er jo bare feigt. Du får ta ansvar for å avslutte et forhold som ikke fungerer, ikke lage ultimatum når du vet utfallet. Han kommer ikke til å ønske å flytte bare fordi du har ballene hans i knipetang.

Dette.

Anonymkode: c0544...69f

[Anonym bruker]

Dropp ultimatum, det kommer ikke noe godt ut av å "tvinge" han til å flytte sammen med deg. Dette virker rett og slett ikke som at det er liv laga. 

Anonymkode: dd428...311

[Anonym bruker]

Etter bare et lite år? Hadde det vært snakk om fem-seks år, så kunne du snart begynt å tenke på det. Men ikke allerede etter ett. 

Anonymkode: 4fe36...c22

[Anonym bruker]

Dersom du vil flytte til hans plass må du jo enten ta med ungen og ha største del av omsorgen og pappan bare på helg, eller motsatt. For å kjøre barnet så langt er jo tullete. Enten gå all in eller flytte fra ungen din. Dersom dere absolutt bare vil ha 50/50 uansett så MÅ du ikke flytte i det hele tatt, heller ikke på halvveien, det er like tullete. 

Du kan bli mer bestemt overfor kjæresten din og si at siden du og barnefaren overhodet ikke vil gi opp 50/50 delingen så MÅ han flytte til deg når det blir aktuelt. Trenger ikke nødvendigvis si det som ultimatum eller gjøre det slutt. 

Har selv kjæreste som bor 45 mil unna meg og her tenkte jeg å ta med meg ungen til ham helt til ungen protesterte så innmari at jeg nå dropper det (snart ungdom). Kjæresten kan ikke flytte til meg heller, så nå er vi særboere på ubestemt tid, kanskje til ungen er ferdig på skolen. Vi ønsker også barn og er prøvere. Det får bli som det blir for ønsker ikke gjøre det slutt. 

Anonymkode: 3b7ef...ca9

[Anonym bruker]

Dette ville ikke jeg stressa med. Skjønner at du har mest lyst til å bo sammen med ham, men du kan ikke tvinge ham heller (like lite som han kan tvinge deg). Han burde definitivt ha respekt for at du må bo der du bor av hensyn til barnet, men du må også ha respekt for hans ønsker - selv om de objektivt sett er mindre vektige om man MÅ flytte sammen grunnet svangerskap el.l. Subjektivt sett er hans grunner like gyldige som dine. Og så lenge alt er fritt fram, vil du heller ikke tvinge ham til å flytte til deg. Altså; hvem vil bo sammen med noen som helst ikke ønsker å bo det stedet du bor?

Det eneste du kan gjøre er, når dere er så åpne med hverandre som dere er, er å selv vurdere hva som er viktig for deg. Er du villig til å ta den ekstra kjøreturen hver morgen for å få barnet i barnehage? Hvis nei er ditt eneste alternativ enten å være særboer eller å gjøre det slutt. Det er ditt ultimatum, ikke hans. Det er du som må ta ansvar for det, når det er du som føler så sterkt på det. Og du trenger heller ikke bestemme deg nå. Du kan avvente, og nyte den kjærestetiden dere har uten barn, og samtidig nyte den tiden du har alene med barn.

(PS. Mannen min og jeg er særboere halvparten av tiden, siden vi har barn på hver vår kant, et godt stykke fra hverandre. Det er klart vi ønsker å bo sammen på fulltid etterhvert, men inntil videre er det helt umulig. Da får vi istedet nyte det vi har, og glede oss over å lengte etter hverandre når vi ikke er sammen. Det er ganske fint det også!)

 

Anonymkode: a7c6f...1b6

[Anonym bruker]

Jeg mener du kan stille ultimatum i forhold til å si «dersom vi skal fortsette forholdet må du flytte til meg». Så får det bli opp til han om han vil eller ikke. Men da må du også ta konsekvensen om at det sannsynligvis er over mellom dere. Du er ikke urimelig, men det er ikke han heller...dere er i en situasjon som ikke er enkel. Personlig ville jeg tenkt at en mann som er så fastlåst til sin egen sfære er ikke mannen for meg. Uavhengig av hvor glad jeg var i han. Har vært sammen med en sånn mann i flere år, som «måtte» bo nær familie = mye innblanding fra svigers i hvordan vi skulle leve. Ble slutt!

Anonymkode: 7b9c2...386

[Anonym bruker]

Enten så får dere være særboere til barnet flytter ut eller så får du gjøre det slutt. 

Selv så er jeg i samme situasjon. Vil være særboer til barna blir store, av hensikt til at jeg ikke vil dra en samboer inn i livet til barna og fordi de skal bo i nærmiljøet sitt. Enkelt valg for meg. Barna går først uansett. 

Anonymkode: 2bccf...db3

[Anonym bruker]

Du har forståelse for han, men han har nada forståelse for deg og din situasjon. Slik jeg ser det er dere på ulike plan i livet. Du har barn fra før. Han har ingen barn. Det sier seg selv. 
 

Vet ikke hvordan ståa var da du fikk barn, men i mitt tilfelle var vi klare for å stifte familie, gifte oss, kjøpe oss hus etterhvert og øke familien med 1-2 barn til. Ergo, vi var begge på det stadiet at vi var klare for familieliv, forpliktelser og «settle down» som de sier. Da det ble slutt mistet jeg på en måte hele oversikten over livet mitt. Alle fremtidsplanene, ønsket om flere barn og slå oss ned en plass som ble stedet barna mine skulle vokse opp. Jeg datet noen menn etter dette (uten å blande inn barn i det), men det stoppet fort av nettopp den grunnen at vi ikke var på samme stadiet. Jeg ønsket et seriøst forhold, men de jeg var med var ikke klar for ansvar. Det å få barn med det første var ikke i planen, men jeg har jo barn fra før så naturligvis blir det et forhold med ekstra forpliktelser og kompromiss. Det var der problemet lå. 
 

Hadde jeg vært deg hadde jeg droppet ultimatumet og heller avsluttet forholdet. Så venter du heller til du finner noen som kanskje ønsker de samme tingene og vil gå «all in» i forholdet med deg. 3 år etter samlivbrudd med barnefar fant jeg meg en mann som ville ha et langvarig forhold, ønsket seg barn i nærmeste fremtid og ville ha sin egen familie. Vi har nå vært sammen i 2 år og venter første fellesbarn  Aldri vært i et forhold som er så fint og stabilt som det jeg er i nå. 

Anonymkode: adaa9...3a0

[amandine]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mener du kan stille ultimatum i forhold til å si «dersom vi skal fortsette forholdet må du flytte til meg». Så får det bli opp til han om han vil eller ikke. Men da må du også ta konsekvensen om at det sannsynligvis er over mellom dere. Du er ikke urimelig, men det er ikke han heller...dere er i en situasjon som ikke er enkel. Personlig ville jeg tenkt at en mann som er så fastlåst til sin egen sfære er ikke mannen for meg. Uavhengig av hvor glad jeg var i han. Har vært sammen med en sånn mann i flere år, som «måtte» bo nær familie = mye innblanding fra svigers i hvordan vi skulle leve. Ble slutt!

Anonymkode: 7b9c2...386

Hvorfor skal hun legge ansvaret på ham når det er hos henne det ligger? Hun har et barn hun ikke kan flytte fra, så enkelt er det. Ikke noe kanskje, hvordan, muligens. Det er enkelt.

[Gjest]

Jeg syns han låter rigid og lite moden, hvis han ikke fatter at den som er mest flyttbar er ham selv...

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Enten så får dere være særboere til barnet flytter ut eller så får du gjøre det slutt. 

Selv så er jeg i samme situasjon. Vil være særboer til barna blir store, av hensikt til at jeg ikke vil dra en samboer inn i livet til barna og fordi de skal bo i nærmiljøet sitt. Enkelt valg for meg. Barna går først uansett. 

Anonymkode: 2bccf...db3

Jeg vil takke deg for det. 😊🤩

Anonymkode: f82f9...05c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vil takke deg for det. 😊🤩

Anonymkode: f82f9...05c

Er du barnet hennes? Eller hva er egentlig grunnen til å takke her? 

Anonymkode: 10c28...fb7

[Anonym bruker]

Ja, jeg synes det er urimelig. 

Det er du som blir stilt dette ultimatumet, og må ta et valg utfra det. Hva er viktigst for deg, barnet eller mannen?

For de fleste vil barnet være viktigst, nærhet til far og nærmiljø med skole og venner for henne er viktigere enn at du får flyttet til kjæresten. 

Så du må ta valget og fortelle han om det. 

 "Jeg har tenkt en del i det siste og har landet på at jeg ikke kan flytte herfra siden jeg har et barn med røtter her. Om ikke du heller kan flytte på deg forstår jeg det, men da ser jeg ingen grunn til at jo bruker mer tid på dette forholdet siden det å være særboere i hver vår by ikke er noe jeg ønsker "

Veldig dårlig gjort å legge skylda for et evt brudd på han, det er jo ikke mer hans skyld enn din. Det er bare sånn det blir av og til når man dater noen fra et annet sted, det er ikke alltid så lett å flytte... 

Anonymkode: 4201a...e10

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er du barnet hennes? Eller hva er egentlig grunnen til å takke her? 

Anonymkode: 10c28...fb7

Ja barna mine takker meg for dette😊

Men de fleste andre synes nok jeg er litt sær... De får ihvertfall et liv hos meg uten konflikter som de kan klare seg uten. Det har de nok av hos den andre parten de bor hos. 

Anonymkode: 2bccf...db3

[Anonym bruker]

Som en over sier, jeg ville bare snakket med ham, ikke "stilt ultimatum".

Jeg får dessverre ikke barn selv, men for meg har det alltid vært en selvfølge at hvis jeg blir sammen med en mann som bor et stykke unna og han har barn, da er det jeg som må flytte. Det er en selvfølge for meg. I så stor grad at jeg selv har valgt bort menn jeg har blitt kjent med når de har barn der de bor og sier til meg at de mer enn gjerne kan flytte til meg.

For meg er dette et spørsmål om verdier, men også om innsikt, ansvarsfølelse, omtanke og empati.

For all del, kan godt forstå at mannen ønsker å beholde jobben, spesielt om han trives og tjener godt. Og likevel, om han trumfer gjennom at Hi og ungene skal flytte til ham, da har han også ganske tydelig sagt til henne at hans jobb, hans trivsel, hans lønn er viktigere for ham enn at hun og hennes barn skal ha det best mulig. Hans trivsel og lønn og muligheter er viktige, for all del. Men det skumle i dette er at han da i så fall setter egen jobb over Hi og hennes barn. I mine øyne blir det da et veldig dårlig utgangspunkt for å kunne få et godt forhold, fordi han forventer at hun og hennes barn tilpasser seg ham og hans liv, ikke motsatt. Han forventer at hun og barna hennes skal ofre mye, han er ikke villig til å ofre noe.

Nå har han riktignok vist vilje til kompromiss når han har foreslått at de kan flytte til det stedet midt mellom. Og likevel så er det ikke et reelt kompromiss når det ikke er funksjonelt for Hi og hennes barn.

Samtidig, dere har kun vært sammen "ca. et år", Hi. Han har også sagt at du må gi ham tid til å ev. omstille seg og vurdere om han likevel flytter dit du bor. Dere har allerede snakket om dette flere ganger, dvs. en god stund før dere hadde vært sammen ca. et år. Da synes jeg det faktisk er fornuftig av mannen å bruke tid på dette, og tross alt så har han sagt han trenger tid for å vurdere det. Man bytter ikke jobb, flytter fra et lokalmiljø man er sterkt engasjert i, for å flytte til et annet sted og sammen med en partner som har barn fra før etter så kort tid som kjærester. Hverken for egen del eller barnas del. Det er ikke en beslutning som bør tas så raskt etter man er blitt sammen, ikke når det er barn involvert, etter min mening.

Jeg forstår godt at du føler du ikke vil bli sterkere tilknyttet ham hvis han ikke kan love deg en fremtid. Og likevel er det ganske urimelig av deg å forvente at han skal love deg så store endringer og fremtiden allerede etter så kort tid. Så her er dere nok ganske urimelige begge to. Men han har i det minste vist vilje til å ville tenke på det, så han er i en modningsprosess.

Kjærlighet er et sjansespill, Hi. Det finnes ingen forsikringer.

Hvis du ikke har tid til å la forholdet bli tryggere og mer stabilt før du krever så store endringer og lovnader av ham, da føler du kanskje egentlig ikke så sterkt for ham at du bør flytte sammen med uansett?

 

Anonymkode: b1d3c...24d

[Nyttårs barn]

Jeg synes dere må gi det litt tid og diskutere hvordan dere best kan løse situasjonen. Er det dere to? Da finner dere en løsning.

Er det viktig for deg med 50/50 eller ser du for deg at dette kan endres?

Er enig i at du er den som minst er flyttbar, samtidig er det mange barnehagebarn som flytter 50 minutter uten at det er krise.

[Anonym bruker]

23 timer siden, amandine skrev:

Hvorfor skal hun legge ansvaret på ham når det er hos henne det ligger? Hun har et barn hun ikke kan flytte fra, så enkelt er det. Ikke noe kanskje, hvordan, muligens. Det er enkelt.

Tja...jeg ser det ikke som å «legge ansvaret på han» men mer en konstatering av fakta. Som du skriver har hi barn hun ikke kan flytte fra, samtidig som hun ønsker å bo og stifte ytterligere familie med ny partner. Da må han flytte eller de må opphøre som par. Det virker det som vi er enige om at er greit å fortelle partner, men det er likefullt et ultimatum  

 

Anonymkode: 7b9c2...386