Svigermor..

[Anonym bruker]

For 2 år siden mistet vi svigermor som bare var i 50 årene av kreft etter bare 3 måneder sykdomsforløp. Det var beinhardt å stå i det, og jeg tenkte at vi kom til å drukne i sorgen av tapet.. 

Og det har til tider vært helt lammende sorg men man går jo etter hvert over i en hverdag igjen og fungerer med savnet.

Men det slår meg gang på gang hvor annerledes livet ble når vi mistet henne. Hvordan båndet innad i familien endret seg. Hvordan ungene mistet en stor omsorgsperson i livet sitt. Og hvordan vi mistet den stødige, gode mammaen og svigermoren vi alltid kunne stole på. Som var der uansett hva som skjedde og som aldri så mørkt på noe. Som satte familien sin og ungene høyest av alt, og som aldri gjorde forskjell på barn, svigerbarn eller barnebarn. 
 

Noen ganger må jeg bare blåse ut hvor dritt ting føles uten henne og hvor vanskelig enkelte ting har blitt når vi mistet henne. 
 

Faen som jeg savner deg svigermor! ❤️💔

Anonymkode: 66c6c...2c2

[Anonym bruker]

❤❤❤❤

Er lov å blåse ut. Men trenger det innimellom. Kondolerer så mye 

Anonymkode: 38e43...ff6

[Anonym bruker]

For en flott svigermor. Nå ser man også hvilken klippe hun var i forhold til samhold. Hvem kan ta denne rollen videre? Nå må dere sammen bli flinkere til å samles, til og invitere og til å lage egne tradisjoner.  
Trist å lese om din fine svigermor. 

Anonymkode: 3f8a5...d2c

[Anonym bruker]

Min bestemor sa at når hun døde så ville familien gå i oppløsning, for ingen ville ta ansvaret for å holde den sammen slik hun hadde gjort. Og det har hun mer eller mindre hatt rett i.

Den ene som ønsket å legge forhold tilrette for å gjøre det ble frøset ut som et svart får.  Det ble masse baktalelser, falskhet, konkurrering om hvem som kunne tråkke mest på andre for å føle seg bedre selv. Helt merkelig å observere. Jeg var for ung til å gjøre noen forskjell, så jeg trakk meg unna.

Hun hadde dessverre helt rett. Hun var limet i familien, hjertet, godheten. Uten henne kom helt andre sider frem. Veldig merkelig, for de ble virkelig ikke oppdratt til å være så stygge med hverandre eller andre.

Om du og din mann har mulighet til det - forsøk å fylle det tomrommet tapet av din svigermor skapte. Se om familien kan enes om å holde på en del tradisjoner. Snakk om det, vær det bevisst. Snakk om hvordan dere vil ha det, og at hvis dere skal bringe hennes arv videre så må dere jobbe for det samholdet som dere hadde mens hun var i live. Se hvor dere og de andre er, hva dere har muligheter til å gjøre og ikke gjøre, og bli enige om hvem som gjør hva. Og skap gjerne nye tradisjoner som dere kan samles om. Skap den familien dere ønsker å ha, hvis det er mulig. Det hedrer din svigermors minne ❤️

Anonymkode: 903e8...365

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du har det. Min svigermor tok livet sitt for 7 år siden. Verdens herligste svigermor og farmor. Savner henne enda. Svigerfar har fått ny dame, hyggelig hun, men ikke så glad i barn dessverre. Ofte jeg tenker på hvordan det hadde vært hvis hun fortsatt var her. En helt herlig og god dame❤

Anonymkode: 59027...63e

[Anonym bruker]

Da mannen min døde, var det også mye som raknet. Særlig relasjonen mellom hans voksne barn. Vi prøver, alle sammen, men det var han som holdt min svigerfamilie sammen. 
 

Jeg kan godt se for meg at ditt liv, og din families, er veldig annerledes nå. Et menneske kan være som navet i et hjul.

Anonymkode: 5642f...899

[*Miss Marple*]

Klem til deg❤️

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle som har svart, og delt av egne erfaringer! ❤️
 

At mye raknet når hun ble borte og at grunnmuren vår forsvant er en ting. Men ofte er det de små tingene som å ringe henne om hva som helst for å få svar, veiledning eller oppmuntring som jeg synes er vanskelig å håndtere uten henne. 
Og føleslen av å bli sett, hørt og respektert uansett hvem du var eller hva du mente. 
Og selv når jeg ikke sa noe, når ingen visste hvor utslitt og på randen jeg var alene med kolikkbaby og en mann som kun var hjemme fra fredags kveld til søndag pga pendling til jobb i en annen by. Da kunne hun ringe å si at hun kom med flyet i neste uke for å være sammen med meg helt til mannen min kom hjem igjen. Bare fordi hun så for seg at jeg måtte være utslitt selv om jeg aldri ba om hjelp eller klaget. 
 

Hun så ting som ingen andre, og hadde så stor respekt for andre og et så åpent sinn og hjerte som jeg aldri har opplevd før. Alle var velkommen i deres hjem, uansett om det var på julekvelden eller midt i middagen en travel hverdag. 
 

Helt unik og det fineste mennesket jeg vet om ❤️
 

HI

Anonymkode: 66c6c...2c2

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk til alle som har svart, og delt av egne erfaringer! ❤️
 

At mye raknet når hun ble borte og at grunnmuren vår forsvant er en ting. Men ofte er det de små tingene som å ringe henne om hva som helst for å få svar, veiledning eller oppmuntring som jeg synes er vanskelig å håndtere uten henne. 
Og føleslen av å bli sett, hørt og respektert uansett hvem du var eller hva du mente. 
Og selv når jeg ikke sa noe, når ingen visste hvor utslitt og på randen jeg var alene med kolikkbaby og en mann som kun var hjemme fra fredags kveld til søndag pga pendling til jobb i en annen by. Da kunne hun ringe å si at hun kom med flyet i neste uke for å være sammen med meg helt til mannen min kom hjem igjen. Bare fordi hun så for seg at jeg måtte være utslitt selv om jeg aldri ba om hjelp eller klaget. 
 

Hun så ting som ingen andre, og hadde så stor respekt for andre og et så åpent sinn og hjerte som jeg aldri har opplevd før. Alle var velkommen i deres hjem, uansett om det var på julekvelden eller midt i middagen en travel hverdag. 
 

Helt unik og det fineste mennesket jeg vet om ❤️
 

HI

Anonymkode: 66c6c...2c2

Hun minner veldig om min bestemor, som jeg skrev om over. Det er veldig mange år siden hun døde nå, og fremdeles kan jeg i perioder savne henne. Noen setter dypere spor etter seg enn andre.

Jeg prøver å leve ut hennes verdier så godt jeg kan. Men savnet etter henne tror jeg alltid vil være der, selv om man går videre. Hos meg dukker det ekstra opp når spesielle ting skjer, når noe er vanskelig. Eller at jeg plutselig kan få en spontan tanke når jeg er i gaten hun bodde i, "nå stikker jeg innom for en liten prat"... og så tar jeg meg i det i samme sekund.

Forstår godt at du savner din svigermor, for hun høres ut som en fantastisk person. Klem ❤️

Anonymkode: 903e8...365