Å sette folk opp til å feile

[Anonym bruker]

Jeg har (lett) adhd og var en lubben tenåring. Det slo meg nettop at tilbakemeldingene jeg fikk på meg selv i oppveksten fikk meg til å tro at jeg ikke kunne det andre kan. Ar jeg ikke kunne jobbe fullt eller «mestre voksenlivet» fordi jeg var «lat». Dette var hovedsaklig fra familien som skulle være glad i meg og støtte meg, og adhd-diagnosen hadde jeg ikke da. 

Sannheten er en helt annen. Helt fra jeg fikk min første jobb vært den første som kommer og den siste som går. Jeg sliter med konsentrasjonen innimellom (er ikke medisinert, men bedre som voksen), men er veldig produktiv og kreativ.
 

Moren min lurer på hvorfor jeg prioriterer jobb så høyt og henne mindre. Svarer er vel egentlig bare at jeg foretrekker å tilbringe tiden min på steder og med mennesker som ser at jeg er dyktig og driftig.

Jeg er glad i familien min, men ser dem mer og mer som mennesker som var villig til å la meg mislykkes for å føle seg bedre selv. Alt de gjorde var å kjefte på meg og si at jeg var dum, lat og «teit», og aldri viste de noe initiativ til å hjelpe meg med det jeg strevde med.

Selv er jeg veldig forsiktig med å bruke karakteristikker på enge barn. Det er stor forskjell på å si «når du roter og ikke rydder opp, blir det utrivelig for oss alle» og «du er så lat som aldri gidder å rydde opp rotet ditt». 

Anonymkode: 07314...b7f

[Anonym bruker]

Oh yes!

Bedre med adhd enn med lav iq, sier jeg bare.

Eneste fordelen med elendige foreldre, er at ungene tidvis lærer å unngå å bli sånn selv.

Anonymkode: 3fbcc...1b4

[Anonym bruker]

Jeg har også ADD , altså adhd uten hyperaktivitet. Gikk umedisinert frem til jeg var 27. Fikk sosial angst fordi jeg følte jeg ikke alltid mestret det andre mestret, og fordi jeg slet med temperamentet. Oppførte meg ikke aggressivt på jobb, men jeg kokte nesten inni meg fordi jeg synes folk var så dumme. Oppførte seg som voksne barn. Spør de dummeste spørsmål, som «hvor er kaffen?» når den står rett foran dem, og jeg skulle på samme tid være blid og hyggelig og kunne veksle tilbake penger.

Valgte medisinering til slutt jeg da, nå klarer jeg meg

Anonymkode: bfdd5...276

[Anonym bruker]

Har du sagt det til moren din da? «Når du kritiserer, klager og setter merkelapper på folk, blir det lite hyggelig å være sammen med deg, og da ødelegges relasjonen mellom oss»? 

Anonymkode: 6755c...7a5

[Anonym bruker]

Har en fasademamma selv. Var overvektig en periode pga sykdom. Hun trodde hun var snill når hun tilbød meg Grete Roedekurs, lymfedrenasje, fettsuging osv. Sannheten var at hun var flau over den feite datteren sin. Mamma gir kun komplimenter til slanke mennesker. Det verste er at hun selv trolig ikke er klar over hvor gjennomsiktig hennes verdier er. 
En periode (mens jeg var syk og feit) valgte jeg å selge alt jeg eide omtrent og flytte til er knøttlite hus i skogen langt fra folk, så var hun så flau over datteren som var feit og bodde i en hytte i skogen. Hun løy til folk, sa jeg jobbet for X (på fancy sted) og bodde i en rådyr leilighet i Oslo. 
Nå er jeg i jobb, eier hus og har mann og barn og forholdet til mamma er så overfladisk man kan få det. 

Anonymkode: 4bc8e...af1

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har (lett) adhd og var en lubben tenåring. Det slo meg nettop at tilbakemeldingene jeg fikk på meg selv i oppveksten fikk meg til å tro at jeg ikke kunne det andre kan. Ar jeg ikke kunne jobbe fullt eller «mestre voksenlivet» fordi jeg var «lat». Dette var hovedsaklig fra familien som skulle være glad i meg og støtte meg, og adhd-diagnosen hadde jeg ikke da. 

Sannheten er en helt annen. Helt fra jeg fikk min første jobb vært den første som kommer og den siste som går. Jeg sliter med konsentrasjonen innimellom (er ikke medisinert, men bedre som voksen), men er veldig produktiv og kreativ.
 

Moren min lurer på hvorfor jeg prioriterer jobb så høyt og henne mindre. Svarer er vel egentlig bare at jeg foretrekker å tilbringe tiden min på steder og med mennesker som ser at jeg er dyktig og driftig.

Jeg er glad i familien min, men ser dem mer og mer som mennesker som var villig til å la meg mislykkes for å føle seg bedre selv. Alt de gjorde var å kjefte på meg og si at jeg var dum, lat og «teit», og aldri viste de noe initiativ til å hjelpe meg med det jeg strevde med.

Selv er jeg veldig forsiktig med å bruke karakteristikker på enge barn. Det er stor forskjell på å si «når du roter og ikke rydder opp, blir det utrivelig for oss alle» og «du er så lat som aldri gidder å rydde opp rotet ditt». 

Anonymkode: 07314...b7f

Jeg tenker at du ikke bør dømme familien din for hardt og tenke at det lå onde hensikter bak. De visste nok bare ikke bedre og ble frustrerte.

Anonymkode: 4bf25...d5e

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har en fasademamma selv. Var overvektig en periode pga sykdom. Hun trodde hun var snill når hun tilbød meg Grete Roedekurs, lymfedrenasje, fettsuging osv. Sannheten var at hun var flau over den feite datteren sin. Mamma gir kun komplimenter til slanke mennesker. Det verste er at hun selv trolig ikke er klar over hvor gjennomsiktig hennes verdier er. 
En periode (mens jeg var syk og feit) valgte jeg å selge alt jeg eide omtrent og flytte til er knøttlite hus i skogen langt fra folk, så var hun så flau over datteren som var feit og bodde i en hytte i skogen. Hun løy til folk, sa jeg jobbet for X (på fancy sted) og bodde i en rådyr leilighet i Oslo. 
Nå er jeg i jobb, eier hus og har mann og barn og forholdet til mamma er så overfladisk man kan få det. 

Anonymkode: 4bc8e...af1

Huff! Det er trist.

Anonymkode: 4bf25...d5e

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har (lett) adhd og var en lubben tenåring. Det slo meg nettop at tilbakemeldingene jeg fikk på meg selv i oppveksten fikk meg til å tro at jeg ikke kunne det andre kan. Ar jeg ikke kunne jobbe fullt eller «mestre voksenlivet» fordi jeg var «lat». Dette var hovedsaklig fra familien som skulle være glad i meg og støtte meg, og adhd-diagnosen hadde jeg ikke da. 

Sannheten er en helt annen. Helt fra jeg fikk min første jobb vært den første som kommer og den siste som går. Jeg sliter med konsentrasjonen innimellom (er ikke medisinert, men bedre som voksen), men er veldig produktiv og kreativ.
 

Moren min lurer på hvorfor jeg prioriterer jobb så høyt og henne mindre. Svarer er vel egentlig bare at jeg foretrekker å tilbringe tiden min på steder og med mennesker som ser at jeg er dyktig og driftig.

Jeg er glad i familien min, men ser dem mer og mer som mennesker som var villig til å la meg mislykkes for å føle seg bedre selv. Alt de gjorde var å kjefte på meg og si at jeg var dum, lat og «teit», og aldri viste de noe initiativ til å hjelpe meg med det jeg strevde med.

Selv er jeg veldig forsiktig med å bruke karakteristikker på enge barn. Det er stor forskjell på å si «når du roter og ikke rydder opp, blir det utrivelig for oss alle» og «du er så lat som aldri gidder å rydde opp rotet ditt». 

Anonymkode: 07314...b7f

Men altså;

Som tenåring, nesten voksen, var du lat? Klarte du å mestre det som Andre på samme alder mestret? 
 

Vi har selv en tenåring med ADHD. Han får all mulig støtte og oppbacking Hjemmefra. Men han er tidvis lat, han mestrer ikke alle situasjoner - hverken på skole, i utplassering eller i sosiale situasjoner. Han trenger mye støtte og det er mye jobb i å lære han sosiale koder, at man må jobbe for å få til noe osv osv. 
 

Selvfølgelig sier vi ikke til han dette til han. Vi roser og oppmuntrer. Men han skal også realitetsorienteres. Nei, han kommer ikke inn på en gitt utdanning uten et visst karaktersnitt. Nei, han får ikke den eller den jobben uten en god utdanning, nei han kan ikke bli «hva han vil» hvis han ikke kobber for det. Nei, han kommer ikke til å få sommerjobb hvis han ikke gjør en innsats. Jo, oppmøte på skolen betyr noe. Jo, en evt lærebedrift kommer til å se på både karakterer og fravær ved en søknad. osv osv.

Det høres sikker forferdelig ut, men det hjelper neppe å være curling-forelder å sveipe vekk søle hindringer eller rose han for absolutt helt normale hverdagsting. 

Anonymkode: a40ca...96a