Gå til innhold

Til dere som er/har vært deprimert


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Når dere har vært på det mørkeste og ikke helt sett meningen med livet, klarer ikke forholde dere til mann og barn f eks og lignende, klarer dere å se om dere skulle være en belastning for de rundt? 

Mulig dårlig formulert, men spør fordi jeg lurer.

Har dere fått ødelagt vennskap/familie fordi dere kun ser dere selv og brenner alle broer rundt dere? 

Jeg er ikke den som er deprimert, men på andre siden. Jeg blir tappet for energi og jeg blir dratt inn i noe jeg overhode ikke ønsker. Det blir lagt en samvittighet og byrde over på meg som på ingen måte er mitt ansvar. Jeg har valgt å bryte fullstendig for den det gjelder ser kun seg selv og evner ikke å se andre folk.

Å være psykisk syk er ingen unnskyldning for å være egoistisk og dra andre ned.

Noen som har egen erfaring på den ene eller andre måten? 

 

Takker for alle svar 😊

Anonymkode: b22a4...f1a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Å være psykisk syk er ingen unnskyldning for å være egoistisk og dra andre ned.

Noen som har egen erfaring på den ene eller andre måten? 

Takker for alle svar 😊

Anonymkode: b22a4...f1a

Psykisk sykdom kan godt være årsaken til slik atferd, og jo - det er utbredt å ikke klare se sine omgivelser på noe realistisk vis under en depresjon. 

Det gjør det selvsagt ikke noe mer til ditt ansvar, og skjerming kan være helt nødvendig og riktig. 

 

Anonymkode: 0b266...c57

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gjør så godt jeg kan for å skjule det. Jeg er tilnærmet overglad. Men hjemme orker jeg ikke ta oppvasken omtrent. Jeg vandrer rundt som en zombie og tar tak kun når jeg må. Partner opplever dette på nært hold, men at han av og til må ta seg av husarbeidet mens jeg pleier hodet mitt er ikke noe som dreper han.

Anonymkode: 6826f...312

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HI her. 

Jeg skjønner at selve sykdommen kan vere grunn til atferden, men betyr ikke at man skal akseptere det likevel. Om folk går i behandling og gjør det de kan for å bli bedre gjør de faktisk noe med det.

Det jeg opplever er motsatt. Jeg forstår at enkelte med psykisk sykdom ikke har nettverk, for folk har ikke kapasitet til å forholde seg til den personen. Når det kun blir å gi fra den ene parten og den andre bare tar, blir det en balanse der som ikke går i lengden. Det er grenser for hvor lenge man skal bare lytte og ha forståelse.

Jeg har valgt å bryte, det er faktisk det eneste som fungerte her i mitt tilfelle. Samtidig kjenner jeg på en slags samvittighet for man vet ikke hvordan vedkommende har det nå og hvordan det har gått.

Det er nok ganske utfordrende å sitte i begge båsene. Til de der ute som er psykisk syk: lag en plan med noen du stoler på slik at om du blir dårlig igjen, kan både du og den du har som støtte faktisk klare å vere der for deg, sette noen grenser, slik at det faktisk kan fungere og at skjerming kan vere nødvendig for begge. Har du noen støttespillere, ikke slit de ut! Det har skjedd med meg for denne personen har ingen forståelse for at jeg og min familie ikke støtter når det passer.

Anonymkode: b22a4...f1a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...