Jump to content
Sign in to follow this  
Anonym bruker

Vi må ha det mest tragiske forholdet...

Recommended Posts

Anonym bruker

Hva slags forhold ER dette?

Jeg har normale (høye?) forventninger til ham når det gjelder innsats i huset og med barna. Rent praktisk har vi fordelt alt likt. Han tar seg av mye av de tyngre, veldig synlige jobbene, jeg gjør mer av det ‘usynlige’ arbeidet (handling, vask og fiksing av klær og utstyr, møter på skole og bhg  og emosjonell støtte til barna). Vi står på begge to, for å holde hus og barn og bil i orden. Vi er, utad, så A4 som det går an. Alt er gjennomsnittlig med oss.

Likevel er noe helt grunnleggende rart. Vi bor på verdens minste plass. Langt fra storbyen, langt fra alt. Vi omgås noen venner, men ikke mange. Vi bruker all energi på å få sosialisert barna litt, noe som ikke er lett på en så liten plass. Han mener at jeg bruker alt for mye tid og krefter på å holde på med barna og tenke på de. I følge ham skal de kunne leke selv dagen lang (alene, tydeligvis, siden vi ikke har nabobarn), sånn at jeg kan bidra mer i huset... han anser ikke emosjonelt/mentalt arbeid som noe av verdi.

Jeg hadde sammenbrudd for seks år siden. Dyp depresjon pga manglende sosial støtte/tilhørighet gjennom hele livet, samt bekymring for om barna skulle få noe liv på en så øde plass. Jeg har ingen hukommelse av ca ett år av mitt liv i denne perioden. Har jobbet meg sakte men sikkert tilbake, men tåler ikke stress nå. 

Han er ofte emosjonelt ‘flat’ men kan til tider være hissig dersom han synes noen føler noe som, i hans øyne, er unødvendig å føle. Han forventer at folk er rasjonelle. Vi var, for eksempel, på båttur nylig, og havnet i et åpent strekk med høye bølger, og jeg og en av barna ble veldig redde da han insisterte på å fortsette i høy fart i de høye bølgene. Da satte han i gang med å kjefte på meg, ordentlig sint og bebreidende, fordi jeg i det hele tatt sa noe eller ga uttrykk for redsel. Jeg sliter med angst i stressende situasjoner, og for det meste er jeg flink til å takle/skjule det fordi jeg vet at å vise det ikke fører noe godt med seg, men i den situasjonen var jeg oppriktig bekymret for vår sikkerhet og følte jeg hadde rett til å si ifra.

Vi diskuterer det aller meste, fordi vi ikke er enige. Om jeg har en formening om noe, har han et motargument. Det virker mer og mer som om han liker å argumentere mot mine synspunkt, nesten som en hobby. Han bryr seg ikke om jeg begynner å gråte når jeg føler meg overkjørt.  Sier at jeg må jo respektere hans synspunkt også. Jeg tåler å diskutere og være uenig med andre, men har en forestilling om at man skal kunne gi og ta litt mer i et forhold, så hans konstante motargumenter har virkelig begynt å tære på meg.  Spesielt angående ting som han egentlig ikke bryr seg om (interiør, for eksempel).

Det har festet seg noe i meg etter utallige  diskusjoner og sammenbrudd. Jeg blir jo dårlig av stresset etter diskusjoner med ham, ofte sengeliggende i gråt i flere timer. Han oppsøker/trøster ikke. Jeg vet ikke om min mentale tilstand forverres av ham, eller om jeg har skylda selv for min mentale tilstand og lar meg overkjøre. Uansett tror jeg ikke at han er spesielt glad i meg lenger. 
Hva kan vi gjøre? Er det helt normalt å ha det sånn, egentlig?

Anonymkode: 03f38...29c

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker

Hvorfor gråte!? Du må bli skikkelig forbanna og våge å heve stemmen og stå på ditt! 
Mannen min er endel lik din, vi møttes når jeg var veldig ung, og jeg beundret og føyet han i ett og alt. I årevis! Etter barn og med årene har jeg fått egne meninger og jeg føler jeg er stemmeberettiget på lik linje med han. Så nå tar jeg igjen! Min mann sier meg imot i ett og alt, stiller spørsmålstegn ved mine meninger og måten jeg gjør ting på. Det eneste som hjelper er å speile hans adferd. Og stille kritiske spørsmål tilbake. Dessuten må jeg bare sile ut de værste kommentarene og «opphengene» han har på hvordan ting skal gjøres i vårt hus. (Altså på hans måte) 

Dere bør prøve familievernkontor! 

Anonymkode: 245c3...a52

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hvorfor gråte!? Du må bli skikkelig forbanna og våge å heve stemmen og stå på ditt! 
Mannen min er endel lik din, vi møttes når jeg var veldig ung, og jeg beundret og føyet han i ett og alt. I årevis! Etter barn og med årene har jeg fått egne meninger og jeg føler jeg er stemmeberettiget på lik linje med han. Så nå tar jeg igjen! Min mann sier meg imot i ett og alt, stiller spørsmålstegn ved mine meninger og måten jeg gjør ting på. Det eneste som hjelper er å speile hans adferd. Og stille kritiske spørsmål tilbake. Dessuten må jeg bare sile ut de værste kommentarene og «opphengene» han har på hvordan ting skal gjøres i vårt hus. (Altså på hans måte) 

Dere bør prøve familievernkontor! 

Anonymkode: 245c3...a52

Oi, du høres jo ut som en tøffere versjon av meg! Takk for svar! Ja, vi møttes i veldig ung alder også. Jeg var en skadet liten fugleunge som følte meg trygg med ham. Kanskje det er nå jeg skal finne min egen stemme. Spørsmålet er om jeg ORKER... og om jeg ser noe håp for at han skal godta at jeg sier min mening. Som sagt, jeg får raskt stressreaksjoner, og det vet han! Er samliv verdt det, når det skal være så mye uenighet og så lite empati?

HI

Anonymkode: 03f38...29c

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg kunne ikke greid å leve med en mann som har så lite empati som din synes å ha, HI. Det at han har så lite forståelse for at barn trenger å leke og sosialiseres med andre, og det at han ikke tar hensyn når barna blir redde på sjøen, det er for meg noen røde flagg. Og når han i tillegg er så empatiløs mot deg, da hadde jeg ikke orket det.

Uavhengig av mannen så tenker jeg a52 har et godt poeng, du må finne din egen stemme.

Og jeg er helt enig med henne i at dere bør komme dere til familievernkontoret også. Bestill time nå, for etter sommeren blir det enda lengre køer. Så ring dit mandag, og så kan du snakke med mannen din nå i helgen, fortelle ham at du ikke lenger har det bra med ham, at dere to ikke fungerer sammen lenger, og at dere nå må ta tak i det. Nekter han så ville jeg vurdert forholdet, for slik det er nå virker det som om du bare blir nedbrutt av forholdet, og det er det faktisk ikke verdt. Husk at barna dine også trenger en mamma som har det bra.

Anonymkode: f7368...366

Share this post


Link to post
Share on other sites
Pashla

Mannen din er vel på godt norsk en slem og hensynsløs fyr.

(Og dersom noen hadde tatt sjanser med meg og barna i båt, ville han ha fått så mye kjeft med det samme vi klappet til kai at han hadde flytta hjem til mora for å gråte ut. For sånt godtar jeg ikke - og jeg har vært MYE i båt i mitt liv!) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Pashla
16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Som sagt, jeg får raskt stressreaksjoner, og det vet han! Er samliv verdt det, når det skal være så mye uenighet og så lite empati?

HI

Anonymkode: 03f38...29c

Det korte svaret er jo NEI.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Oi, du høres jo ut som en tøffere versjon av meg! Takk for svar! Ja, vi møttes i veldig ung alder også. Jeg var en skadet liten fugleunge som følte meg trygg med ham. Kanskje det er nå jeg skal finne min egen stemme. Spørsmålet er om jeg ORKER... og om jeg ser noe håp for at han skal godta at jeg sier min mening. Som sagt, jeg får raskt stressreaksjoner, og det vet han! Er samliv verdt det, når det skal være så mye uenighet og så lite empati?

HI

Anonymkode: 03f38...29c

Jeg var vel også skadet, i så måte at jeg hadde null selvtillit når vi møttes. Jeg var fortsatt tenåring. Og han er endel eldre. Han oppfører seg som om han er faren min til tider. Og det finner jeg meg ikke i. Jeg er nok ikke så tøff som det virker i innlegget mitt, jeg biter i meg daglig for husfredens skyld. Men innimellom renner det over for meg også, og jeg tar igjen. 
Familievernkontoret har vi vært på i flere omganger, egentlig uten så langvarig effekt. Men å snakke fritt med en tredjeperson gjør at man overlever og holder ut litt til. 

Du må bli sint, ikke såret! Du er ikke mindre verdt enn han! Dere er to voksne, ikke en! Snakk med noenog prøv om det hjelper. Og hjelper det ikke er svaret nei; det er ikke verdt det! Man mister seg selv. Og dør litt etter litt, dag etter dag. 

Anonymkode: 245c3...a52

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...