Noen som har fått barn i godt moden alder?

[Anonym bruker]

Vi har tre unger, eller ungdommer. De er 14-19 år. Vi har vært veldig fornøyd med antallet barn, og har ikke hatt noe ønske om en ekstra. Nå i det siste, etter at jeg har passert 40, med god margin, har ønsket om et barn til meldt seg. Det er jo helt tullete av meg! Likevel er følelsen og ønsket veldig til stede, det samme er en følelse av at jeg har det travelt. 
Vil dette ønske gå stilt og rolig over av seg selv? Bør vi få et siste barn? Hvordan har et svangerskap etter 40 år påvirket dere andre?

Anonymkode: 70369...fe1

[Anonym bruker]

Svangerskapet er bare 9 mnd og småbarnstoden er kort. Det er ikke der problemet ligger. Spørsmålet er om dere vil ha hjemmeboende barn når dere er over 60?

Anonymkode: e4862...b02

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det samme akkurat i den alderen du er i, og ja, det gikk over i løpet av et år eller to. Jeg var skilt og uten kjæreste, så her var det uansett ikke aktuelt, men jeg hadde helt babydilla en periode og tenkte masse på spebarn, amming, å holde en nyfødt osv. Jeg tolket det som naturens/kroppens siste desperate forsøk på å få meg til å formere meg før det biologisk var for sent, og tok det helt med ro. Som sagt gikk det forholdsvis fort over, og jeg er sjeleglad for å slippe nattevåk og snørrete neser og innkjøring i barnehage og sand overalt. 

Hvis du ikke har hatt noe ønske om et barn til før nå, hadde jeg slått meg til ro med de tre fine barna du har og heller begynt å glede meg til å bli bestemor om noen år.

Hele balansen i familien deres ville jo rykkes genvaldig med et spebarn i huset, har dere virkelig overskudd til det på toppen av tre tenåringer som trenger masse støtte og oppfølging i mange år til? Som i årene fremover skal hentes på fester og hjelpes med studievalg og flytting, støttes gjennom kjærlighetssorg og motgang, og som mer enn noensinne før har behov for støtte og ro på hjemmefronten? 

Jeg forstår godt ønsket ditt om en skjønn liten baby, altså. Men jeg tror som sagt det er biologien som spiller deg et puss, og at du om et år eller to vil prise deg lykkelig over at du ikke fikk enda et barn. 

Anonymkode: f762f...9a8

[Anonym bruker]

Vi fikk siste da jeg var 39 år. Da var de eldste 11, 13 og 15 år. 

Det har vært helt fantastisk med en attpåskatt. Vi har hatt en helt annen ro over oss denne gangen. Kost oss masse og ikke stresset med noen ting. 

De andre barna har forgudet lillebroren fra første stund, og er veldig behjelpelige med han. Det er ikke noe problem å følge opp de andre, da det stort sett er noen hjemme som kan passe på. Ellers så henger lillebror gjerne med på slep.  Han er en liten maskot for ungdommens venner. 

Kjør på sier jeg. 😊

Anonymkode: 942aa...106

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke gjort det.

Det er ikke alltid fryd og gammen med en atpåkladd. Jeg fikk en lillesøster da jeg var 15 år, og selv om jeg har elsket henne fra første stund og har et veldig godt forhold til henne, så er det noen negative ting også.

For det første var hun et barn som slet psykisk helt fra barneskolealder, søvnproblemer, angst osv. Hun kunne ikke være alene, kunne ikke være hos barnevakt, og mine foreldre ble veldig slitne.

Når jeg fikk mitt første barn som 27 åring var foreldrene mine fremdeles veldig "opptatt" med henne. De kunne knapt gå over på verandaen til naboen uten henne og hadde veldig lite overskudd til barnebarn. Ikke at jeg mener man kan kreve noe som helst av besteforeldre, men det var faktisk litt sårende med de smulene de hadde å gi til barnebarn, null initiativ.

Jeg er kjempeglad i henne, og har alltid vært det, men hun har "sugd" all energi ut av våre foreldre og gjør det enda selv om hun nå er snart 30 år. Hun bor hjemme enda.

Når du har tre friske barn, og snart skal over i en ny fase hvor barna flytter hjemmefra, skaper sine egne familier og du skal være bestemor, så tar du ingen sånne sjanser. Du har ingen garanti for å få et friskt barn til.... Livet går i faser tenker jeg, og du har vært gjennom fasen med babyer, fasen med barnehagebarn, fasen med skolebarn, og snart kommer fasen hvor barna flytter hjemmefra. 

Anonymkode: 92939...493

[Anonym bruker]

Fikk siste da jeg var 39. Et uhell men valgte å beholde. Yngste var «bare» 10 og jeg hadde liksom begynt å glede meg over å ha store og selvstendige barn.

Abort var likevel ikke et alternativ. Nå er minste seks år og livet uten henne er vanskelig å se for seg. Storesøsken elsker henne, og aldersforskjell til tross så er de svært sammensveiset som søsken. 
 

Skal du ha en til ville jeg startet med å bli undersøkt hos gynekolog. Om alt er i orden. Og risikoen for å få «et barn med utfordringer» er jo større så det må med i beregningen da. Har dere tid og plass. Ellers må jeg si at jeg koste meg mer i graviditeten og permisjon med minste. Men første var alt nytt og jeg fikk en liten depresjon, nummer to var en omveltning av dimensjoner. En er en og to er ti. Med siste så var de to andre så selvgående, jeg var trygg på meg selv og hadde rutinen. For meg har det bare vært opptur og glede. 

Anonymkode: 043d6...3a5

[Anonym bruker]

Vi fikk vår attpåklatt da de eldste var 15 og 20, og jeg var 41. 

Det er og har vært en ren glede. Jeg har harde svangerskap, så det var en bøyg, men spedbarns- og småbarnstiden har vært en sammenhengende glede. Vi har en helt annen ro enn med de eldste. Vi vet at ting som regel går over. Nattevåk varer ikke evig, diarebleier til nakken varer ikke evig og treårstrass varer ikke evig. 

Tanken på at dette er aller siste gang gjør at jeg er mye mer tilstede i alt, jeg setter pris på hver en dag. Vi ville gjerne hatt en til slik at hun ikke ble så alene, men det gikk dessverre ikke. Jeg ble raskt gravid, men babyen hadde dessverre en kromosomfeil som ikke var forenelig med liv og det ble senabort i uke 16. Det var hardt, og jeg har en sorg over at mini i praksis er enebarn, de to eldste er jo flyttet ut for flere år siden. Dine barn er jo yngre og kommer til å bo hjemme en god del år enda, så det blir ikke samme sak for dere.

Min erfaring tilsier at det er en super ide, men så vet man jo at det å få barn i såpass voksen alder gir større risiko for kromosomfeil hos barnet og komplikasjoner under svangerskap og fødsel. Så det er jo en vurdering man må ta, og en problemstilling man bør ha tenkt gjennom mtp ev abort ved kromosomfeil osv. 

Man angrer sjelden på barn man får, og utfordringer kan man få enten man er ung eller gammel mor. 

Anonymkode: f1156...51e

[Anonym bruker]

Det er jo ikke så mange årene til barnebarna begynner å komme. 

Jeg ville ikke gjort det. Er 42, og akkurat blitt bestemor. 

Synes det er kjempestas og ha tid og overskudd til å være barnevakt, men det er jo fordi jeg har store barn nå. 

Barnebarn er dobbelt så gøy, jeg lover!  

Anonymkode: 24022...5b0

[Anonym bruker]

Jeg fikk en lillebror da jeg var nesten 18 år. Det var selvfølgelig veldig koselig, men han var krevende og slet ut mamma. Da jeg selv fikk barn 4 år senere, hadde hun ingen energi til å være mormor, og det har hun sagt at hun synes er leit. Ikke at hun angrer på min bror i seg selv, men hun ville ikke valgt det igjen. Tenk deg godt om!

Anonymkode: 7977a...839

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er jo ikke så mange årene til barnebarna begynner å komme. 

Jeg ville ikke gjort det. Er 42, og akkurat blitt bestemor. 

Synes det er kjempestas og ha tid og overskudd til å være barnevakt, men det er jo fordi jeg har store barn nå. 

Barnebarn er dobbelt så gøy, jeg lover!  

Anonymkode: 24022...5b0

Jeg er 49 år, har barn på 28, 24 og 8 år, og ingen barnebarn i sikte på mange år enda. Om de hadde kommet før hadde jeg hatt mer enn nok energi til å ta meg av dem også, det er jeg helt sikker på. Det er jo ikke slik at man er utgammel som noen og førtiåring, de fleste av oss er i full jobb og takler både det og å ha små barn hjemme helt supert. Jeg er ikke spesielt sprek av meg, men klarer da fint å både ta meg av minste og ha hobbyer og et liv utenom. 

Man må selvsagt vurdere egen helse og evne til å ta seg av et barn i mange år før man tar et så stort valg, men det må man jo uansett hvor gammel man er. Alder i seg selv er ingen hindring i å få barn i godt voksen alder. 

 

Anonymkode: f1156...51e

[Anonym bruker]

Jeg har en uplanlagt nr. 4 i magen nå. De eldste barna er 15,13 og 5 år.

Vi var inne på tanken om å ta abort, men slo det fort fra oss. Vi har både rom og økonomi og helse til å følge opp enda et barn.

Jeg er 37 år nå, mannen også.

Anonymkode: 3d924...4a7

[Anonym bruker]

Det er vanlig å få et sånt ønske når tida renner ut...

Anonymkode: 3eca2...01c

[Anonym bruker]

Har unger fra 4 til 26 år og er mormor i tillegg. Har energi til 1000 og føler meg både freshere og i bedre form enn da jeg var 25. 

Er 46 år, aktiv i jobb, trener og holder meg godt for alderen.

Ser ikke for meg sherry, fyrstekake,  kamferdrops og hekletøyet ennå. 

Anonymkode: 80f5e...764

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg opplevde det samme akkurat i den alderen du er i, og ja, det gikk over i løpet av et år eller to. Jeg var skilt og uten kjæreste, så her var det uansett ikke aktuelt, men jeg hadde helt babydilla en periode og tenkte masse på spebarn, amming, å holde en nyfødt osv. Jeg tolket det som naturens/kroppens siste desperate forsøk på å få meg til å formere meg før det biologisk var for sent, og tok det helt med ro. Som sagt gikk det forholdsvis fort over, og jeg er sjeleglad for å slippe nattevåk og snørrete neser og innkjøring i barnehage og sand overalt. 

Hvis du ikke har hatt noe ønske om et barn til før nå, hadde jeg slått meg til ro med de tre fine barna du har og heller begynt å glede meg til å bli bestemor om noen år.

Hele balansen i familien deres ville jo rykkes genvaldig med et spebarn i huset, har dere virkelig overskudd til det på toppen av tre tenåringer som trenger masse støtte og oppfølging i mange år til? Som i årene fremover skal hentes på fester og hjelpes med studievalg og flytting, støttes gjennom kjærlighetssorg og motgang, og som mer enn noensinne før har behov for støtte og ro på hjemmefronten? 

Jeg forstår godt ønsket ditt om en skjønn liten baby, altså. Men jeg tror som sagt det er biologien som spiller deg et puss, og at du om et år eller to vil prise deg lykkelig over at du ikke fikk enda et barn. 

Anonymkode: f762f...9a8

Er dette jeg og ser for meg, at det er den biologiske klokka som spiller meg et puss her på tampen😉. Satser på at denne følelsen vil gå over etterhvert. Eldstemann flytter ut til høsten, mulig det er med på å forsterke følelsen. Mulig jeg må vurdere å få meg en hund eller noe i stedet😂.

hi

Anonymkode: 70369...fe1

[Anonym bruker]

Sara fikk når hun var 90 år.

Anonymkode: 4d4c7...078

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sara fikk når hun var 90 år.

Anonymkode: 4d4c7...078

Det har du helt rett i😂. Hun må ha vært sykt fruktbar!

Anonymkode: 70369...fe1

[Anonym bruker]

Jeg har to tenåringer og en liten og er gravid med siste nå. Er 40. Synes det er helt topp å være småbarnsmor igjen, det gir masse glede i hverdagen og jeg har ikke noe ønske om å bli ferdig med småbarnstiden. Opplever ikke svangerskapene som tyngre enn i tjueårene, men risikoen er selvsagt større. 

Jeg synes ikke man skal tenke på at barnebarna kanskje kommer mens man har små barn. Man har ingen garanti for at man får barnebarn eller at barna får barn tidlig. Har man en 15-åring, kan det gjerne være 20 år til første barnebarn. Jeg har tenkt at de barna jeg ønsker, må jeg få selv og så blir det en ekstra bonus hvis jeg får barnebarn. Regner jo med at jeg får det, i og med at jeg snart har fire barn, men mange er ufrivillig barnløse eller ønsker et liv uten barn, så barnebarn tar jeg ikke for gitt.

Anonymkode: ecf69...690

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har en uplanlagt nr. 4 i magen nå. De eldste barna er 15,13 og 5 år.

Vi var inne på tanken om å ta abort, men slo det fort fra oss. Vi har både rom og økonomi og helse til å følge opp enda et barn.

Jeg er 37 år nå, mannen også.

Anonymkode: 3d924...4a7

Hvis du er 37 år er du jo ikke i «godt moden» alder for å få barn.

Anonymkode: 53b21...dbc

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du er 37 år er du jo ikke i «godt moden» alder for å få barn.

Anonymkode: 53b21...dbc

Jeg er jo det når risikogruppen for «eldre gravide» settes ned fra 38-36 år! 

Anonymkode: 3d924...4a7

[Anonym bruker]

On 5/22/2020 at 9:25 AM, Anonym bruker said:

Vi har tre unger, eller ungdommer. De er 14-19 år. Vi har vært veldig fornøyd med antallet barn, og har ikke hatt noe ønske om en ekstra. Nå i det siste, etter at jeg har passert 40, med god margin, har ønsket om et barn til meldt seg. Det er jo helt tullete av meg! Likevel er følelsen og ønsket veldig til stede, det samme er en følelse av at jeg har det travelt. 
Vil dette ønske gå stilt og rolig over av seg selv? Bør vi få et siste barn? Hvordan har et svangerskap etter 40 år påvirket dere andre?

Anonymkode: 70369...fe1

jeg fikk 3 tidlig og 2 sent, de er nå 17,snart 16 ,13, 4 og 2, de 2 minste kom når jeg var 43 og 45,samme pappa alle sammen

Anonymkode: 7685e...2ee

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn som nesten 41 åring, men jeg har fått mine barn sent så det er ikke attpåskatt:)

Du kan sikkert få et barn til, men klart at det vil kreve mye av deg og mannen, tid som kanskje dine store barn trenger. Vi vet jo ikke om dine tre store barn er krevende eller om de er slike som greier seg mye på egen hånd.

Jeg synes det er topp å være en eldre mor, men mannen min har fått en alvorlig diagnose etter at vi fikk barn og i enhver sammenheng så er vi gjerne de eldste av foreldrene.

Anonymkode: 19a3d...b1d

[Anonym bruker]

Attpåskatt?

Det høres ut som en blanding av attpåklatt og restskatt.

Anonymkode: 3ea8f...881

[Anonym bruker]

Var noen år over 40 da jeg fikk siste. Det var forsåvidt ikke noe jeg i utgangspunktet valgte, jeg ble gravid med et uhell og valgte etter mye tvil å beholde. Eldstebarna var +/÷ 20 da hun ble født. Det har vært mange humper i veien, det ene voksne barnet mitt var alt annet enn begeistret og også faren til barnet kunne styre sin begeistring for valget jeg tok. Vi var ikke i et forhold og han var sent i tjueårene og ønskte seg en kjernefamilie uten særkullsbarn i framtida. Jeg var dritflau over å få barn med en såpass mye yngre mann, håpte nesten at han skulle ønske å ikke bli oppført som far.

Det har gått seg til, barnet er skolebarn nå. Hun er 50% hos sin far og stemor som kom inn i bildet etterhvert og samarbeidet går utmerket. Hun har ikke yngre halvsøsken, men det er jo håp. Hun er som et et enebarn i begge hjem. Jeg er over 50, og merker jo at det er annerledes enn å være ung mor. Jeg koser meg med barnet, men jeg er veldig glad for at far og stemor er yngre enn meg. Det holder unna mørke tanker om hva hvis jeg blir syk og ikke kan støtte henne så lenge hun trenger det. Det kan skje uansett alder, men hun har jo betydelig større risiko for dement/slagrammet/kreftsyk mor mens hun enda trenger en mor enn de fleste.

Anonymkode: c97c3...38d

[Anonym bruker]

Jeg kjente litt på det ønsket da jeg rundet 40, men heldigvis hadde mannen sterilisert seg (noe vi begge var enig i). Nå er jeg 42 år og sjeleglad for at jeg ikke har baby. Nå koser jeg meg med de små niesene mine og mine store barn. Samtidig byr livet igjen på litt større friheter og det er deilig.

Anonymkode: b3bf5...302

[Anonym bruker]

Vi prøvde, jeg ble gravid da jeg var 42, men mista, og etter det klaffa det ikke. Ville gjerne hatt en attpåklatt, men det ble ikke sånn. Synd, hadde blitt glad om vi kunne fått en til, men det var kanskje litt på-tampen-stress, mulig kropp/psyke skrek at nå var det siste sjanse. Vi hadde uansett ikke blitt avskrekket ved tanken på å ha tenåring når vi selv er rundt seksti, sånt går seg til. Var helt vanlig i gamle dager.

Anonymkode: 0071f...6dd