Hva skal til?💕

[Anonym bruker]

Hvor langt strekker du deg for å holde familien samlet hvis du og partneren din har det vanskelig?
Hadde du kunnet fortsatt når følelsene ikke er helt der de burde være for å ikke la ungene gå gjennom et samlivsbrudd?

Synes det er ei vanskelig linje å balansere på, men jeg tenker alt for unga, men er det riktig da?

Anonymkode: 6b2d7...b97

[Anonym bruker]

Selvsagt er det riktig. 

Det skal være ganske ille før barna kommer bedre ut av en skilsmisse. 

Så lenge man klarer å oppføre seg anstendig og vise alminnelig folkeskikk på heimebane så har barna det best med to foreldre på samme adresse. 

Anonymkode: 91239...363

[Anonym bruker]

Akkurat nå? Jævlig langt. Men det går over, det vet jeg. 

Anonymkode: 3d1e9...c8b

[Anonym bruker]

Lurer jeg og på

Anonymkode: ab164...769

[Anonym bruker]

Det er umulig å gå gjennom et livslangt forhold og tro man skal være forelsket hele tiden... 

Jeg har hatt perioder hvor jeg ikke har hatt særlig varme følelser for mannen, og jeg vet mannen har hatt slike perioder også. 

Men som allerede sagt i tråden, det skal mye til før en skilsmisse er bedre for barna altså. 

Vi har alltid behandlet hverandre anstendig, aldri vært ufine, bare hatt perioder med mindre nærhet og kjæresteri. 

Men ting kommer ikke gratis, man må jobbe litt for det. Gjøre ting sammen, være litt generøs og grei, unne den andre litt. 

Her har følelsene alltid kommet tilbake, nettopp fordi vi har stått støtt også gjennom litt dårligere perioder, og også da, kanskje særlig da, gitt hverandte litt "slækk" og vært greie. 

Vi har vært sammen i 23 år nå. Gift i 20. 

Anonymkode: 7b3c3...e66

[Anonym bruker]

Manglende følelser er ikke god nok grunn for min del. Så lenge ikke de manglende følelsene kommer av at han behandler meg og/eller barna dårlig selvsagt. Vi har vært gift i 20 år, og "kjærestefølelsene" har kommet og gått flere ganger. Men vi har alltid vært glade i hverandre da.

Anonymkode: d88f2...234

[Anonym bruker]

Godt å høre fra andre💕

Føler at vi ikke er mye til kjærester nå, men vi er veldig gode venner og samarbeider godt.Jeg savner følelser og «kjæresteri», men det er man da ikke garantert om man drar heller...

Anonymkode: 6b2d7...b97

[Anonym bruker]

Jeg strekker meg langt. Det skylder jeg barna mine.

Hvorfor er det så mange som tror at man skal gå rundt å føle seg forelska og «kjæresteaktig» i et langt samliv? Det er urealistiske, romantiske småpikefantasier. Forelskelsen går over i noe mye dypere og mer varig. Stå for de valgene du tar.

Anonymkode: dbf6b...77c

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg strekker meg langt. Det skylder jeg barna mine.

Hvorfor er det så mange som tror at man skal gå rundt å føle seg forelska og «kjæresteaktig» i et langt samliv? Det er urealistiske, romantiske småpikefantasier. Forelskelsen går over i noe mye dypere og mer varig. Stå for de valgene du tar.

Anonymkode: dbf6b...77c

Jeg er litt uenig med deg. Forelskelsen går over til noe dypere, der er jeg helt enig med deg, men jeg synes det er realistisk å forvente kjærestefølelse og et godt samliv. Etter 23 år sammen med mannen min, er han fortsatt kjæresten min. Vi kysser og klemmer hver dag, har sex ukentlig, minst, og kjærligheten for ham er dyp. Det er mye mer enn bare venner. Men det kommer jo ikke gratis, vi har jobbet for å ha er godt forhold. 

Anonymkode: 19710...d56

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar🥰

Det er ikke lett når følelser blir borte, men jeg kjenner at jeg er veldig veldig glad i han.
Jeg hadde en periode hvor jeg trodde han var utro, jeg ble så sint og lei meg 😔Noe ligger nok å ulmer for oss, men jeg er redd for at det snart ikke er mer glør igjen😔Kanskje vi må snakke med noen sammen...

Anonymkode: 6b2d7...b97

[Anonym bruker]

Hvor langt... hmmm. Vi er ikke kjærester, vi tar ikke på hverandre, vi har ikke sex, og uansett hva jeg sier, så sier han meg imot. Han korrigerer og dirigerer og behandler meg ofte som en av ungene. 
Jeg holdt på å gå for to år siden, men jeg klarte det ikke. Så da får man heller leve et liv uten nærhet, vi har hatt det så dårlig så lenge at man blir vant til det også.
Og når mannen ikke vil ligge med meg, kan jeg ikke forestille meg at noen andre vil hæle å ta i meg heller. 
Forlater jeg han, forlater jeg også hele familien hans, venner, alt vi har «bygd» sammen, og det livet som er «kjent» og trygt. Som vi har delt i snart 25 år. 
Og livet til barna blir snudd på hodet og 50/50. Det vil jeg ikke. 
Så rimelig langt strekker man seg, vil jeg si.. 

Anonymkode: bda32...874