Besteforeldre

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn da mine foreldre ikke kunne få flere barn. De har alltid snakket om at de gleder seg til  bli besteforeldre, faktisk i så stor grad at jeg har følt press i voksen alder til å få barn. 

Som 26 åring ble jeg uplanlagt gravid, og var så usikker på hva jeg skulle gjøre. De lovet å hjelpe både med pass og økonomisk. Og det gjorde de til de grader. Helt supre besteforeldre! Jeg og mannen (barnefar til begge) fikk ett nytt barn (planlagt) etter noen år, og de var minst like hjelpsomme den gangen. Dagene var travle, men vi fikk mye hjelp og var fornøyd.

 Så blir jeg gravid en tredje gang, på spiral, og etter mye frem og tilbake bestemmer jeg meg for abort. Mine foreldre reagerte veldig på det. Jeg prøvde å si at vi ikke orket, forholdet vårt kommer ikke til å tåle det. Heller ikke økonomien, og vi har ikke flere soverom i huset. 
De lover å hjelpe, og tilbydde penger til utbygging. Så de fikk overtalt meg. 
 

Men så døde min far, og min mor gir plutselig fullstendig blaffen i oss. Fester og reiser, og har allerede fått ny kjæreste. 
Hun kommer nesten aldri på besøk, vil aldri passe ungene lenger, og pengene vi ble lovet kom ikke. 
 

Føler alle sier jeg må unne henne dette, men jeg føler meg så lurt på en måte. Måtte bare få luftet tankene mine her, for dette tør jeg ikke snakke om til noen. 
 
Takk for at du gadd å lese

Anonymkode: 8d0f7...76d

[Anonym bruker]

Hvor lenge siden er det faren din døde?

Jeg forstår tankene dine, og følelsene. Du har også mistet pappaen din. Hun mistet mannen sin. Kanskje det er for å unnslippe sorgen hun gjør som hun gjør.

Har du prøvd å snakke med henne? Du har vel krav på arv etter faren din? Eller sitter hun på uskiftet bo med ditt samtykke?

Anonymkode: 330a3...13e

[Anonym bruker]

Huff. Håper du finner ut av å knytte deg til annet nettverk som kan avlaste. 

Anonymkode: b91af...a57

[Fotballflue]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvor lenge siden er det faren din døde?

Jeg forstår tankene dine, og følelsene. Du har også mistet pappaen din. Hun mistet mannen sin. Kanskje det er for å unnslippe sorgen hun gjør som hun gjør.

Har du prøvd å snakke med henne? Du har vel krav på arv etter faren din? Eller sitter hun på uskiftet bo med ditt samtykke?

Anonymkode: 330a3...13e

Trodde ikke man kunne kreve skifte av bo når det kun er fellesbarn? 

[Anonym bruker]

Men... må dere ha så mye hjelp da? De har hjulpet dere økonomisk med barn nr en og barn nr to, er dere ikke i jobb begge to? 

 

Anonymkode: bd5ce...dc4

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men... må dere ha så mye hjelp da? De har hjulpet dere økonomisk med barn nr en og barn nr to, er dere ikke i jobb begge to? 

 

Anonymkode: bd5ce...dc4

Nei, vi må egentlig ikke det. Så akkurat der har jeg vært utrolig bortskjemt med hva vi har fått av både biler, utstyr og ferier. Vi har begge jobber og helt greie lønninger. Så det er ikke sånn at vi ikke har til smør på skiva. Men jeg kommer fra «gamle penger», så er vant med mer enn det som nok er både vanlig og nødvendig. 
Akkurat den biten skal jeg overleve. Har sikkert bare godt av det også. 

Der som er skikkelig sårt er at hun ikke lenger vil bruke tid på oss. Vi som var det viktigste for henne er plutselig blitt helt satt på sidelinja. Jeg klarer bare ikke forstå det.

 

Anonymkode: 8d0f7...76d

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg kommer fra «gamle penger», så er vant med mer enn det som nok er både vanlig og nødvendig. 

Så da du sa til dem at dere ikke hadde råd til nr. 3, så var det bare vås?

Anonymkode: b91af...a57

[Anonym bruker]

Vet du, da synes jeg du skal la moren din leve litt. Altså ærlig talt. 

Anonymkode: bd5ce...dc4

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så da du sa til dem at dere ikke hadde råd til nr. 3, så var det bare vås?

Anonymkode: b91af...a57

Vi har ikke veldig mye penger selv om mine foreldre hadde det. Så nei, vi hadde ikke sultet om vi måtte klart oss selv, men måtte kutte drastisk med på levestandard, som for eksempel ferier. Ergo konkluderte vi med at vi ikke hadde råd. Men altså ikke fattige på noen måte. 

Men ja, vi klarer oss fint. Trengte bare å lufte litt. Og kanskje jeg trengte en liten realitycheck 

Anonymkode: 8d0f7...76d

[Anonym bruker]

Jeg har sett det samme opptil flere ganger faktisk.

Jeg er 46 år gammel, og har sett noen av vennene våre miste en forelder. Det som skjer da er at når den verste sorgen har gitt seg vil den gjenlevende "finne seg sjæl" på nytt. Som satt ektepar levde de kanskje for barnebarna, passet de mye, og fant på mye med dem, men når de ble alene måtte de finne noe mer å fylle livet med. Når det da kommer inn en ny partner, som ikke er besteforelder til disse barna, ja da skjer det en endring i hvordan man omgås.

Jeg har hørt foreldre "klage" over at den gjenlevende besteforelderen er mindre tilstede, passer minde, er mindre sammen med dem, ferierer alene istedenfor sammen med dem og også ting som at dobbeltsenga til besteforelderen har blitt forbudt område etter at en ny partner kom inn i bildet.

Alle disse tingene er helt normalt for en enke/enkemann, men sårt for barn og barnebarn. Det er en prosess, og det tar nok for de fleste voksne barn lenger tid til å venne seg til at mamma/pappa har ny kjæreste enn det tar for enken/enkemannen å finne seg en ny å dele livet med.

Du må nok bare finne deg i at du som voksen datter må klare deg litt mer selv, unne mammaen din dette rett og slett. Alternativet hadde jo vært at hun skulle sitte alene på sine eldre dager, og det regner jeg ikke med du ønsker for henne. Men en ny partner som ikke er besteforelder til dine barn ønsker selvfølgelig å gjøre ting med sin nye kjæreste han også, reise, oppleve osv uten at dere også er med som gratispassasjerer.

Mammaen din gir ikke blaffen i dere, men hun lever bare en gang hun også, og hun lever ikke bare for å gjøre ditt liv lettere, hun må få leve litt uten deg også.

Anonymkode: 4a171...d71

[Anonym bruker]

Tror du bare må innse at du har vært ekstremt bortskjemt😊. På tide å bli voksen

Anonymkode: 340b4...37b

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har sett det samme opptil flere ganger faktisk.

Jeg er 46 år gammel, og har sett noen av vennene våre miste en forelder. Det som skjer da er at når den verste sorgen har gitt seg vil den gjenlevende "finne seg sjæl" på nytt. Som satt ektepar levde de kanskje for barnebarna, passet de mye, og fant på mye med dem, men når de ble alene måtte de finne noe mer å fylle livet med. Når det da kommer inn en ny partner, som ikke er besteforelder til disse barna, ja da skjer det en endring i hvordan man omgås.

Jeg har hørt foreldre "klage" over at den gjenlevende besteforelderen er mindre tilstede, passer minde, er mindre sammen med dem, ferierer alene istedenfor sammen med dem og også ting som at dobbeltsenga til besteforelderen har blitt forbudt område etter at en ny partner kom inn i bildet.

Alle disse tingene er helt normalt for en enke/enkemann, men sårt for barn og barnebarn. Det er en prosess, og det tar nok for de fleste voksne barn lenger tid til å venne seg til at mamma/pappa har ny kjæreste enn det tar for enken/enkemannen å finne seg en ny å dele livet med.

Du må nok bare finne deg i at du som voksen datter må klare deg litt mer selv, unne mammaen din dette rett og slett. Alternativet hadde jo vært at hun skulle sitte alene på sine eldre dager, og det regner jeg ikke med du ønsker for henne. Men en ny partner som ikke er besteforelder til dine barn ønsker selvfølgelig å gjøre ting med sin nye kjæreste han også, reise, oppleve osv uten at dere også er med som gratispassasjerer.

Mammaen din gir ikke blaffen i dere, men hun lever bare en gang hun også, og hun lever ikke bare for å gjøre ditt liv lettere, hun må få leve litt uten deg også.

Anonymkode: 4a171...d71

Vet du, akkurat dette trengte jeg å høre!

Tusen takk for langt (og klokt) svar 😍

Anonymkode: 8d0f7...76d

[Anonym bruker]

Fikk du barn basert på at foreldrene dine skulle stille opp som barnevakt og med penger? 

Anonymkode: e60e1...9b8

[Anonym bruker]

Du bør aldri ta et valg om abort/ikke abort på bakgrunn av hva andre sier eller mener. Der er kun du og mannen din som må tenke hva DERE vil og orker. Dere må være realistiske.
 

Når jeg ble gravid med 3 var jeg lenge i tenkeboksen ... Nettopp av samme grunner som deg. Min mor tilbydde masse barnevakt, hjelp hvis jeg trengte det. Men når vi valgte å få 3 så var ikke det en del av grunnen for å få et barn til.

Jeg er realistisk til å forstå at besteforeldre blir eldre og orker mindre. At det å passe 3 barn(og små barn) ikke er like lett som 1 kanskje 2 barn. At intensjonene er gode, men ikke noe jeg kan belage store livsvalg på.

Jeg tenkte kun på om dette var noe jeg og mannen min ville å klarte på egen hånd. Videre om jeg ville klare det om jeg plutselig blir helt alene. Både fysisk og økonomisk.

Vi har heller ikke mye barnevakt lenger. Dette visste jeg ville komne uansett da svigers er 10 år eldre siden sist gang vi hadde småbarn. Dette er et valg jeg og mannen min tok alene. Min mor og far har 3 andre barnebarn i tillegg til mine 3
 

Ja irriterende med lovnader som ikke blir etterfulgt... Men det er dere som har valgt å få 3 barn. Nytter ikke å sitte å være bitter.

Sørg for egen økonomi også betal heller en fast barnevakt ved behov.

Du kan og tilby mormor å være med barnebarna på sine premisser. Vi har gjort det sånn at de kan være sammen med barnebarna noen timer her og der. Det viktigste er at de får gode forhold med barnebarna ikke at de føler de må ha den på overnatting å være barnevakt hele tiden.

Kan hende din mor vil ha litt egentid med ett og ett barnebarn , eller alle 3 noen timer men uten press om å være barnevakt.

Anonymkode: b382b...8b4