Er det bare meg som er slik?

[Anonym bruker]

Jeg er blitt så fryktelig likegyldig til folk! Altså, ikke den nære familien min, men venner, kolleger og bekjente. Jeg synes mye av det de prater om er mas, uinteressant og krevende å henge med på. Ikke intelligensmessig, men jeg har så veldig lite interesse av det de fleste prater om. Det er liksom bare "bla bla bla" og jeg tar meg selv i å tenke på masse annet mens folk snakker. Det går inn det ene øret og rett ut det andre. 

Jeg har hatt et par år nå, som har vært turbulente på hjemmefronten. Har hatt et psykisk sykt barn som har krevd mye av meg. Dette har jo gått ut over ekteskap, jobb og alt, og jeg kjenner jeg er veldig veldig sliten. Har venninner som kan ringe og klage om sin egen situasjon, og da får jeg helt spader. Jeg er alltid høflig og lytter til klagingen, men det tapper meg noe fryktelig. De kan spørre meg om hvordan jeg har det, men jeg orker ikke å utbrodere. Uansett så snus det alltid over på dem. 

Jeg synes opplegget vi har nå, med lite sosialisering er helt herlig! Jeg trenger ikke å finne noen unnskyldning for å slippe. 

Er det flere enn meg som har det slik? Hvordan kan jeg snu det? Vil bare være i fred og sove i 100 år 😞

Anonymkode: a7002...f4e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg er blitt så fryktelig likegyldig til folk! Altså, ikke den nære familien min, men venner, kolleger og bekjente. Jeg synes mye av det de prater om er mas, uinteressant og krevende å henge med på. Ikke intelligensmessig, men jeg har så veldig lite interesse av det de fleste prater om. Det er liksom bare "bla bla bla" og jeg tar meg selv i å tenke på masse annet mens folk snakker. Det går inn det ene øret og rett ut det andre. 

Jeg har hatt et par år nå, som har vært turbulente på hjemmefronten. Har hatt et psykisk sykt barn som har krevd mye av meg. Dette har jo gått ut over ekteskap, jobb og alt, og jeg kjenner jeg er veldig veldig sliten. Har venninner som kan ringe og klage om sin egen situasjon, og da får jeg helt spader. Jeg er alltid høflig og lytter til klagingen, men det tapper meg noe fryktelig. De kan spørre meg om hvordan jeg har det, men jeg orker ikke å utbrodere. Uansett så snus det alltid over på dem. 

Jeg synes opplegget vi har nå, med lite sosialisering er helt herlig! Jeg trenger ikke å finne noen unnskyldning for å slippe. 

Er det flere enn meg som har det slik? Hvordan kan jeg snu det? Vil bare være i fred og sove i 100 år 😞

Anonymkode: a7002...f4e

Og venninnene mine vet om situasjonen min. Bare så det er sagt.

Anonymkode: a7002...f4e

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er blitt så fryktelig likegyldig til folk! Altså, ikke den nære familien min, men venner, kolleger og bekjente. Jeg synes mye av det de prater om er mas, uinteressant og krevende å henge med på. Ikke intelligensmessig, men jeg har så veldig lite interesse av det de fleste prater om. Det er liksom bare "bla bla bla" og jeg tar meg selv i å tenke på masse annet mens folk snakker. Det går inn det ene øret og rett ut det andre. 

Jeg har hatt et par år nå, som har vært turbulente på hjemmefronten. Har hatt et psykisk sykt barn som har krevd mye av meg. Dette har jo gått ut over ekteskap, jobb og alt, og jeg kjenner jeg er veldig veldig sliten. Har venninner som kan ringe og klage om sin egen situasjon, og da får jeg helt spader. Jeg er alltid høflig og lytter til klagingen, men det tapper meg noe fryktelig. De kan spørre meg om hvordan jeg har det, men jeg orker ikke å utbrodere. Uansett så snus det alltid over på dem. 

Jeg synes opplegget vi har nå, med lite sosialisering er helt herlig! Jeg trenger ikke å finne noen unnskyldning for å slippe. 

Er det flere enn meg som har det slik? Hvordan kan jeg snu det? Vil bare være i fred og sove i 100 år 😞

Anonymkode: a7002...f4e

Det du beskriver er klassiske symptomer på utbrenthet.

Anonymkode: c7ffd...bda

[Anonym bruker]

Jeg har det nøyaktig slik som deg. Og jeg har også hatt noen vonde år med psykisk sykt barn. Livet var for jævlig i over ett tiår, med institusjoner, barnevern, rettsak, konflikter, BUP. 

Barnet er nå voksent, og ser ikke ut til å bli helt friskt noensinne. 

Men ting har roet seg og jeg har det veldig bra nå. Men synes generelt at folk er kjedelige, de prater om utrolig mye kjedelige ting. Små problemer synes jeg vennene mine gjør til store saker og snakker om i det uendelige. Jeg er rett og slett blitt litt kynisk. 

Føler meg ikke utbrent, men har elsket denne korona-isolasjonen. 

Anonymkode: 9c49e...6eb

[Anonym bruker]

Låter som du er utbrent, HI.

Anonymkode: 3cbc7...eff

[Anonym bruker]

Jeg er i ganske lik situasjon som deg. Et sykt barn hjemme. Jeg er også totalt likegyldig til det meste folk måtte prate om. Jeg tar meg sammen og prøver virke interessert. Men dette har egentlig blitt en dobbel belastning fordi folk synes jeg et så god lytter. De vet jo ikke at jeg er et helt annet sted mens de prater, de tror jeg lytter oppmerksomt. Jeg klarer nå på et eller annet vis å lire av meg svar folk er fornøyd med også. 
Jeg har to nære venninner jeg virkelig kan prate med, og resten av bekjentskapene mine er jeg revnende likegyldig til altså. Og folk prater om så mye kjedelige ting. Hadde det enda vært litt humor og snert i det de forteller. Til tross situasjonen min så liker jeg fortsatt å le da, heller en artig historie altså. 

Anonymkode: 25e03...b84