Dere som er bonusforeldre

[Anonym bruker]

Hvordan er deres forhold til bonusbarna? Bra/Dårlig? Utfordrende? Opplever dere ofte å bli avvist av barnet og hvordan håndterte dere det?

Og dere som har fått fellesbarn - ble deres forhold med bonusbarnet forandret? 

Vi har vært i en periode nå at barnet mitt avviser samboer veldig og kun vil ha meg. Hun har vært ekstremt kjeftete og avvisende. Det virker nesten som at samboer har blitt deprimert og gitt helt opp barnet. Han ser ikke barnet lenger. Jeg derimot ser at det eneste mitt barn vil er å ha en kontakt med han. Hun vil bare leke med han og ha kos. Av og til blir hun litt for ivrig og kan være litt brå. Hun har ikke helt forståelse for at det kan gjøre litt vondt før det skjer og jeg forventer ikke at hun skal skjønne heller da hun bare er 4 år. Samboer ser ikke helt ut til å skjønne det da han glefser «AU! Hva driver du med!?» og nesten dytter henne av. Barnet mitt reagerer selvfølgelig med å bli litt sint og slå. For så å si unnskyld og gi kos. 

Det er bare 2 uker siden jeg kastet samboer ut på grunn av den oppførselen og sa at han ikke får behandle mitt barn slik, hvorpå han svarte at han skjønner og at barnet og jeg garantert har det bedre uten han. Jeg kjenner selv nå at jeg er sliten. Jeg er gravid, dårlig og gjør alt selv med barnet mitt, samtidig som jeg har innleveringer og lekser å gjøre. Jeg er veldig stressa over hvordan ting skal bli når babyen vår blir født. Jeg føler at hvis han ikke skjerper seg snart så er det over og ut mellom oss. Jeg føler heller ikke lenger at han bryr seg om meg eller forholdet vårt. Det virker som at han egentlig bare vil gå, men ikke har samvittighet til det nå som jeg er gravid med hans barn. 

Anonymkode: ca438...6f8

[Anonym bruker]

La han gå. Ville aldri vært med en mann som ikke så barnet mitt . Jeg var i samme situasjon som deg og gjorde det slutt før vårt felles barn ble født. Beste avgjørelsen jeg noengang har gjort 

Anonymkode: a4ef6...d14

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

La han gå. Ville aldri vært med en mann som ikke så barnet mitt . Jeg var i samme situasjon som deg og gjorde det slutt før vårt felles barn ble født. Beste avgjørelsen jeg noengang har gjort 

Anonymkode: a4ef6...d14

Vi har snart vært sammen i 2 år og i starten var han en fantastisk bonuspappa og kjæreste. Tok henne til seg som sin egen, har insistert på å betale utgifter som følger med å ha barn med meg og da jeg var gravid i fjor hadde de ofte «far» og datter tid. Han tok henne med ut på kjøreturer, lekte sammen masse og han hadde masse glede av å være ‘’pappaen’’ hennes da bf ikke er i bildet. Brått har han forandret seg totalt. Han leker sjeldent med henne og er bare grinete og irettesetter henne så jeg må gripe inn. Vi tok cos-kurs sammen og går til en foreldreveileder og jeg opplevde en stor nytte av det. Vi ble mer samkjørt i grenser og harmonien hjemme ble en total annen for alle parter. Mye bedre. Samtidig har jeg følt i månedsvis at han er deprimert. Han forandret seg så brått at jeg føler det må være depresjon. Kjenner han ikke igjen. Jeg har bestanding vært på den andre siden av depresjon selv så jeg kjenner igjen tegnene, samtidig føler jeg meg hjelpesløs som ikke når gjennom. Jeg føler det ble verst etter coronakrisen. Han huffer mye, ser nedstemt ut hele tiden, sover mye og alt er tomt føler jeg. Har prøvd å snakke med han, men det skal mye til før han snakker. 

Vurderer å gi han en sjanse til å oppsøke hjelp hvis han virkelig er deprimert imens jeg og barnet mitt er hos familien min i sommer. Hvis ikke det gjøres, så gidder jeg ikke mer. Føles så utrolig sårt når han var så god til å begynne med. 

Anonymkode: ca438...6f8

[Anonym bruker]

Ikke gi ham flere sjanser.

For hver sjanse du gir, oppstår enda flere dårlige minner din datter bærer med seg i livet. Usikkerheten, utryggheten og følelsen av å ikke være verdsatt blir verre for hver situasjon som oppstår. Ved å gi ham sjanser, medvirker du til dette. 
Han er en idiot, og høres ut som en veldig ung mann som mangler modenhet. Frem til han vokser opp, er han ikke i ditt hus. 

Anonymkode: eff6e...238

[Anonym bruker]

Jeg ble sammen med mannen mannen min da eldste var 4 år. Gikk fint de første årene, men utageringen begynte hos den eldste da hn begynte på skolen. Bonuspappaen klarte ikke å tilgi sinneutbruddene like fort som meg, og kunne være irritert og sint i ukesvis. Eldste fikk diagnose 4 lange år etterpå men da var alt ødelagt. Blitt bare verre og verre, og da vi fikk felles barn ble bare det «ekte» barnet prioritert. Det ble som en sjalusi mellom bonusfar og eldste om å ta seg av barnet. De to barna er veldig glade i hverandre selv om tålmodigheten til eldste på lekefronten ikke er den lengste. Jeg synes det er utrolig synd at bonuspappaen misliker eldste og ignorerer han, men vi får bare holde ut. Bonuspappaen har gjort det klart at han vil ta yngste fra oss. Enten så skal eldste flytte sier han eller så må jeg flytte med han, men minste må bli igjen. Fortvilt situasjon, men det har gjort meg innbitt og sta. Eldste gir f i det bonuspappaen sier og jeg gir mannen huden full når det kommer kommentarer. Skal han ha oss ut får han kaste oss ut, men jeg drar ikke uten yngste uansett. Han vet at han stiller mye svakere om han er den som kaster oss ut i stedet for at jeg drar. Sparer egenkapital til den dagen og eldste skal mer på avlastning. Høres ille ut, men har ikke vært en dans på roser med en unge som vil skade, drepe osv (mobbing på skolen og diagnose). Vi har tatt foreldrekurs men i barnets tilfelle er det lite å gå på annet enn å holde ut.

Mitt råd til deg Hi er å være alene. Få omsorgen alene om han allerede nå viser seg nå være en drittsekk. Du vil ikke stå der  om 10 år og være låst økonomisk som meg.

Anonymkode: e8cd9...78d

[KatrinesMammaBruker]

Herregud, enkelte stefedre.. Har vært veldig heldig med min stefar, mindre heldig med min biologiske far. Finn deg en som min stefar og dropp han dusten du er sammen med for barnet ditt sin del. Det er vel rådet, min stefar og mamma har felles barn, men han har aldri gjort forskjell. Min stepappa sa jo at han allerede hadde to barn (meg og broren min) når mamma begynte å mase om en til, haha, Han sier alltid at han har tre barn når han spør osv. En SÅNN stefar fortjener barnet ditt, og de finnes ❤️ Så la dusten gå. Og hva minste angår: jeg hadde valgt stefaren min over min biologiske, så blod er ikke alltid tykkere enn vann. 

[Anonym bruker]

Jeg har et helt greit forhold, og skulle ønske forholdet var bedre. Har prøvd hele tiden, men mammaen har vært negativ til meg fra starten av. 
Samboeren min og hans eks krangler om alt, og det er krevende for han tar ofte med seg det hjem til oss. Jeg skjønner frustrasjonen hans også. Moren setter barna oppi mot pappaen hele tiden. 
Nå skal vi flytte fra hverandre, men prøve å fortsette å være kjærester. For vi to har det fint sammen. 
Men det å samkjøre to familier er vanskelig. Jeg har et barn og han har to. 
Håper vi får det til❤️

Anonymkode: 70f70...f4d

[Gjest]

På 1.5.2020 den 21.45, Anonym bruker skrev:

Hvordan er deres forhold til bonusbarna? Bra/Dårlig? Utfordrende? Opplever dere ofte å bli avvist av barnet og hvordan håndterte dere det?

Og dere som har fått fellesbarn - ble deres forhold med bonusbarnet forandret? 

Vi har vært i en periode nå at barnet mitt avviser samboer veldig og kun vil ha meg. Hun har vært ekstremt kjeftete og avvisende. Det virker nesten som at samboer har blitt deprimert og gitt helt opp barnet. Han ser ikke barnet lenger. Jeg derimot ser at det eneste mitt barn vil er å ha en kontakt med han. Hun vil bare leke med han og ha kos. Av og til blir hun litt for ivrig og kan være litt brå. Hun har ikke helt forståelse for at det kan gjøre litt vondt før det skjer og jeg forventer ikke at hun skal skjønne heller da hun bare er 4 år. Samboer ser ikke helt ut til å skjønne det da han glefser «AU! Hva driver du med!?» og nesten dytter henne av. Barnet mitt reagerer selvfølgelig med å bli litt sint og slå. For så å si unnskyld og gi kos. 

Det er bare 2 uker siden jeg kastet samboer ut på grunn av den oppførselen og sa at han ikke får behandle mitt barn slik, hvorpå han svarte at han skjønner og at barnet og jeg garantert har det bedre uten han. Jeg kjenner selv nå at jeg er sliten. Jeg er gravid, dårlig og gjør alt selv med barnet mitt, samtidig som jeg har innleveringer og lekser å gjøre. Jeg er veldig stressa over hvordan ting skal bli når babyen vår blir født. Jeg føler at hvis han ikke skjerper seg snart så er det over og ut mellom oss. Jeg føler heller ikke lenger at han bryr seg om meg eller forholdet vårt. Det virker som at han egentlig bare vil gå, men ikke har samvittighet til det nå som jeg er gravid med hans barn. 

Anonymkode: ca438...6f8

Samboeren din bør ikke omgås barn. Han er jo idiot.

[Anonym bruker]

Hi igjen her! Først og fremst takk for alle svar! 
 

Har ikke vært her etter jeg skrev her sist og når jeg nå leser igjen det jeg har skrevet ser jeg at jeg har malt bildet her veldig svart. 
Jeg må få sagt, at samboer som nevnt brått forandret seg noen måneder siden. Dette etter å ha opplevd et tap og vi begynte å gå til en familieterapeut for å bearbeide det som har skjedd. Kontrakten med jobben gikk ut og så kom corona rett etter som toppen av kransekaka. Alle samtaler ble avlyst og vi har bodd oppå hverandre i ukesvis. Det er på grunn av alle disse faktorene at jeg mistenker depresjon. Jeg står fast på at jeg gir han sjansen til å oppsøke hjelp for å se om det er depresjon i bildet. Han har virket deprimert helt siden vi opplevde tapet, men det var da alt stengte på grunn av corona at det virket som at han falt ned i kjelleren. Før dette har vi hatt et fantastisk forhold som er upåklagelig og til sommeren skulle vi egentlig giftet oss. Vi har også hatt det godt som familie og som sagt hadde han og barnet en god relasjon. Når det gjelder det, så har vi snakket om «Vil ikke ha bonuspappa, bare mamma»-periodene med terapeuten som mener dette er normalt, spesielt når barnet har opplevd å bli forlatt av sin biologiske far og behandlet som en dukke som far har tatt frem når det passer han. Noe samboer og fvk har bedt meg skjerme barnet fra. På grunn av en elendig barnefar er jeg opptatt av at hun aldri skal føle seg forlatt igjen derfor blir jeg litt ekstra streng på samboer. 

Jeg kan også si det at å få aleneomsorgen og nekte han å være far kommer jeg ikke til å gjøre. Er det en ting jeg vet så er det at han kommer ikke til å gjøre livet mitt surt hvis det skulle blitt slutt. Det har familien hans oppdratt han for godt til. Må nok en gang takke for alle svar, men med tanke på at innlegget ble skrevet i frustrasjon og kun en liten brøkdel føler jeg det kanskje ikke var så mye til hjelp og at jeg må ta en prat med samboer slik at vi sammen kan snakke med terapeuten som kjenner til oss for å kunne få et mer nøytralt synspunkt. 

Anonymkode: ca438...6f8

[Anonym bruker]

På 2.5.2020 den 11.27, Anonym bruker skrev:

Jeg har et helt greit forhold, og skulle ønske forholdet var bedre. Har prøvd hele tiden, men mammaen har vært negativ til meg fra starten av. 
Samboeren min og hans eks krangler om alt, og det er krevende for han tar ofte med seg det hjem til oss. Jeg skjønner frustrasjonen hans også. Moren setter barna oppi mot pappaen hele tiden. 
Nå skal vi flytte fra hverandre, men prøve å fortsette å være kjærester. For vi to har det fint sammen. 
Men det å samkjøre to familier er vanskelig. Jeg har et barn og han har to. 
Håper vi får det til❤️

Anonymkode: 70f70...f4d

Det høres veldig belastende ut for alle parter og det er ikke noe hyggelig når den ene forelderen ikke tenker på barna og involverer de i konflikter. Min samboer har måttet tåle trusler og trakassering av barnefar til dattern min, både midt på natta og flere ganger i løpet av dagen. Han har prøvd hardt å få samboer til å slå opp med meg, men ingenting har funket. Vi byttet begge nummer og blokkerte han over alt! Er nesten litt redd for hva han finner på når han finner ut at vi venter barn sammen..

Det er veldig tøft når det står på! Håper det løser seg for dere ❤️ -hi

Anonymkode: ca438...6f8

[Anonym bruker]

På 2.5.2020 den 0.53, KatrinesMammaBruker skrev:

Herregud, enkelte stefedre.. Har vært veldig heldig med min stefar, mindre heldig med min biologiske far. Finn deg en som min stefar og dropp han dusten du er sammen med for barnet ditt sin del. Det er vel rådet, min stefar og mamma har felles barn, men han har aldri gjort forskjell. Min stepappa sa jo at han allerede hadde to barn (meg og broren min) når mamma begynte å mase om en til, haha, Han sier alltid at han har tre barn når han spør osv. En SÅNN stefar fortjener barnet ditt, og de finnes ❤️ Så la dusten gå. Og hva minste angår: jeg hadde valgt stefaren min over min biologiske, så blod er ikke alltid tykkere enn vann. 

At blod ikke alltid er tykkere enn vann vet jeg veldig godt da samboer har nettopp bevist det. Barnefar er elendig og forlot barnet sitt, men skylder på at det er min feil. Selv behandler han barnet sitt som en dukke. Har følt meg heldig med valg av partner og stefar til mitt barn hele veien og han har alltid omtalt mitt barn som sin egen. Så når ting brått snur blir det vanskelig å skjønne hva som skjer.. 

-hi 

Anonymkode: ca438...6f8

[Gjest]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi igjen her! Først og fremst takk for alle svar! 
 

Har ikke vært her etter jeg skrev her sist og når jeg nå leser igjen det jeg har skrevet ser jeg at jeg har malt bildet her veldig svart. 
Jeg må få sagt, at samboer som nevnt brått forandret seg noen måneder siden. Dette etter å ha opplevd et tap og vi begynte å gå til en familieterapeut for å bearbeide det som har skjedd. Kontrakten med jobben gikk ut og så kom corona rett etter som toppen av kransekaka. Alle samtaler ble avlyst og vi har bodd oppå hverandre i ukesvis. Det er på grunn av alle disse faktorene at jeg mistenker depresjon. Jeg står fast på at jeg gir han sjansen til å oppsøke hjelp for å se om det er depresjon i bildet. Han har virket deprimert helt siden vi opplevde tapet, men det var da alt stengte på grunn av corona at det virket som at han falt ned i kjelleren. Før dette har vi hatt et fantastisk forhold som er upåklagelig og til sommeren skulle vi egentlig giftet oss. Vi har også hatt det godt som familie og som sagt hadde han og barnet en god relasjon. Når det gjelder det, så har vi snakket om «Vil ikke ha bonuspappa, bare mamma»-periodene med terapeuten som mener dette er normalt, spesielt når barnet har opplevd å bli forlatt av sin biologiske far og behandlet som en dukke som far har tatt frem når det passer han. Noe samboer og fvk har bedt meg skjerme barnet fra. På grunn av en elendig barnefar er jeg opptatt av at hun aldri skal føle seg forlatt igjen derfor blir jeg litt ekstra streng på samboer. 

Jeg kan også si det at å få aleneomsorgen og nekte han å være far kommer jeg ikke til å gjøre. Er det en ting jeg vet så er det at han kommer ikke til å gjøre livet mitt surt hvis det skulle blitt slutt. Det har familien hans oppdratt han for godt til. Må nok en gang takke for alle svar, men med tanke på at innlegget ble skrevet i frustrasjon og kun en liten brøkdel føler jeg det kanskje ikke var så mye til hjelp og at jeg må ta en prat med samboer slik at vi sammen kan snakke med terapeuten som kjenner til oss for å kunne få et mer nøytralt synspunkt. 

Anonymkode: ca438...6f8

Men syns du det gir noen trygghet å tenke på at hver gang livet går din mann imot, så er han i stand til å la det gå ut over et uskyldig barn på 4 (!) år, som allerede har blitt sviktet før?? Depresjon meg her og depresjon meg der, man behandler ikke en fireåring som et problem likevel.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva du mener med at barnet avviser ham og er brå. Jeg kan jo selv være både brå og irritert på mine biologiske barn. Men barna vet uansett at jeg elsker de. Vi som bor med egenlagde barn er heller ikke alltid perfekte foreldre.

Anonymkode: 543e0...cec

[Anonym bruker]

Kanskje best og la han gå og heller lage en plan for dere felles barn hvis dere har det.

barnet har rett og bli kjent med pappan sin

Anonymkode: 7bdde...e52

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vet ikke helt hva du mener med at barnet avviser ham og er brå. Jeg kan jo selv være både brå og irritert på mine biologiske barn. Men barna vet uansett at jeg elsker de. Vi som bor med egenlagde barn er heller ikke alltid perfekte foreldre.

Anonymkode: 543e0...cec

Ja sånn kan jeg og reagere med mine egne barn når jeg får en finger i øyet eller de «på gøy « klasker en lekespade i trynet mitt. Tenker at det ikke er verdens undergang. Noe de lærer av også..,

Men hvis samboeren til HI ikke viser kjærlighet eller omtanke for barnet ellers... i tillegg er brå og sint. Da er det ikke kurant akkurat...,

Anonymkode: af374...046