Dere som har barn/ungdom med adhd

[Anonym bruker]

Vi har fire barn, to av dem har adhd. Jeg lurer egentlig litt på hva dere andre som har barn med adhd tenker og føler rundt dette, spesielt dersom dere har barn uten også. Vi prøver f.eks. å være veldig bevisste på å ikke sammenligne dem, samtidig som de to "normale" nok av og til må akseptere og leve med at de andre to får mer hjelp enn dem. F.eks. til å rydde rom, få laget seg mat osv. Jeg forventer at en normal 10-åring klarer å holde rommet sitt ryddig uten mye hjelp, men et med adhd har ikke sjans, i hvert fall ikke våre. Men balansegangen mellom å ha større krav til de to "normale" og unngå å være curlingforeldre til de andre to, er vanskelig synes jeg. For vi stiller jo krav til dem også, mange krav, men samtidig må vi ta hensyn til at de ikke klarer det samme alltid. 

I tillegg blir jeg av og til så inderlig lei. Lei av å ikke kunne være spontan, gå på kino og reise på turer uten å gå med klump i magen fordi jeg vet at mest sannsynlig smeller det snart. De takler det så utrolig dårlig, og er så voldsomt overfølsom overfor lyd, folkemengder osv. Og jeg bekymrer meg så mye! Ene er snart myndig, men takler ikke skolen noe særlig, klarer ikke helt dette med jobb, er liksom ikke interessert i noe. Hvordan skal det gå da? Jeg ser på de "normale" som jobber jevnt og trutt med skolen, får gode karakterer og klarer seg så godt, og det skjærer meg i hjertet at de andre to skal ha det så vanskelig. Ha så mye uro og angst inne seg, så liten evne til å gjennomføre alle planene sine, så mange gode kvaliteter som vennlighet, empati, humor og kunnskap, men uten å skikkelig få vist og brukt dette.

Uff, ble et hjertesukk dette. Andre som vil dele litt?

Anonymkode: a7b90...ba9

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg barn med adhd, men jeg har fire barn og det ene har et fysisk handikap. 

Det jeg tenker er at barn er veldig forskjellig, og selv om de kommer fra samme familie så har de forskjellige utgangspunkt, og de må få et så godt liv som mulig med det utgangspunket de har. 

Jeg har to veldig skoleflinke barn hvor gode resultater kommer gratis, og to som jobber og jobber for middelmådig resultat. Veldig urettferdig, men sånn er det nå engang. 

Jeg har to barn som er veldig sosiale og utadvendte, med masse venner, alltid noe å gjøre, alltid blide, masse positive tilbakemeldinger hele tiden. Så har jeg et barn som er helt på det jevne og kanskje forsvinner litt i mengden både på skolen og fritidsaktiviteter. Og siste er veldig introvert, sjenert og litt engstelig. 

De oppfattes veldig forskjellig ute i verden, og kommer nok til å havne på veldig forskjellig hylle både utdannings og jobbmessig og sosialt. 

Hadde med meg 16 åringen på butikken i går, den introverte og sjenerte. Jeg skulle ha brunost også sto en ansatt og fylte på i det kjøleskapet så jeg kom ikke til. Jeg sa unnskyld, men jeg skulle gjerne hatt en brunost, og den ansatte smilte og flyttet seg så jeg fikk osten min. Sønnen min sa etterpå at det ville aldri han gjort, han ville forlatt butikken uten brunost. Jeg tenkte på det da, så forskjellig man er. 

Så har jeg barnet med et fysisk handikap, som selvfølgelig legger begrensninger hele veien. Valg av fritidsaktiviteter, etterhvert utdanning og jobb. Mens venner spiller håndball kan ikke hun, mens venner drømmer om å bli alt fra frisør til arkitekt må hun velge etter hva det er mulig å gjøre med et slikt handikap. 

Livet er ikke rettferdig, og vi foreldre må gjøre vårt for at barna får et så godt liv som mulig med de forutsetningene de har. Men jeg skjønner hva du mener, det er en foreldres lodd i livet det, å bekymre seg for fremtiden når barna sliter. Håper dine finner sin plass. 

Anonymkode: 34ee6...3ba

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå har ikke jeg barn med adhd, men jeg har fire barn og det ene har et fysisk handikap. 

Det jeg tenker er at barn er veldig forskjellig, og selv om de kommer fra samme familie så har de forskjellige utgangspunkt, og de må få et så godt liv som mulig med det utgangspunket de har. 

Jeg har to veldig skoleflinke barn hvor gode resultater kommer gratis, og to som jobber og jobber for middelmådig resultat. Veldig urettferdig, men sånn er det nå engang. 

Jeg har to barn som er veldig sosiale og utadvendte, med masse venner, alltid noe å gjøre, alltid blide, masse positive tilbakemeldinger hele tiden. Så har jeg et barn som er helt på det jevne og kanskje forsvinner litt i mengden både på skolen og fritidsaktiviteter. Og siste er veldig introvert, sjenert og litt engstelig. 

De oppfattes veldig forskjellig ute i verden, og kommer nok til å havne på veldig forskjellig hylle både utdannings og jobbmessig og sosialt. 

Hadde med meg 16 åringen på butikken i går, den introverte og sjenerte. Jeg skulle ha brunost også sto en ansatt og fylte på i det kjøleskapet så jeg kom ikke til. Jeg sa unnskyld, men jeg skulle gjerne hatt en brunost, og den ansatte smilte og flyttet seg så jeg fikk osten min. Sønnen min sa etterpå at det ville aldri han gjort, han ville forlatt butikken uten brunost. Jeg tenkte på det da, så forskjellig man er. 

Så har jeg barnet med et fysisk handikap, som selvfølgelig legger begrensninger hele veien. Valg av fritidsaktiviteter, etterhvert utdanning og jobb. Mens venner spiller håndball kan ikke hun, mens venner drømmer om å bli alt fra frisør til arkitekt må hun velge etter hva det er mulig å gjøre med et slikt handikap. 

Livet er ikke rettferdig, og vi foreldre må gjøre vårt for at barna får et så godt liv som mulig med de forutsetningene de har. Men jeg skjønner hva du mener, det er en foreldres lodd i livet det, å bekymre seg for fremtiden når barna sliter. Håper dine finner sin plass. 

Anonymkode: 34ee6...3ba

Tusen takk for lang og nydelig svar 😊 Ja, du har nok rett i at det er slik for alle, men som for din med handicap, så blir også dette som et handikap for de to mine, og det er kjipt å bekymre seg så veldig. Litt ut på siden, men jeg husker deg fra da barna våre var små, alle fire er omtrent helt jevngamle om jeg ikke husker feil 😊 Du var klok da også.

HI

Anonymkode: a7b90...ba9