Overgrep - fortrengt eller glemt?

[Anonym bruker]

Da jeg vokste opp var vi på ukentlige besøk hos bestemor og bestefar. Jeg elsket bestemor, men likte aldri bestefar Han var ekkel og dum og jeg holdt meg mest mulig unna han. Det beste var når han sov når vi var på besøk, da koste vi oss veldig sammen med bestemor og stemningen var lys og lett.

Det er først i voksen alder jeg kobler min avsky for han med at han faktisk forsøkte å begå overgrep på meg! Han kommenterte voksende pupper, og når bestemor og mamma satt i stuen mens jeg skulle ta oppvasken på kjøkkenet kom han inn og prøvde å ta meg på brystene (skulle kjenne om de hadde vokst) og klemte seg inntil meg. Jeg har alltid vært hissig og brå av meg, og jeg slo og dyttet han bort. Jeg kom aldri på at dette var noe jeg burde fortelle mamma, og fra tidlig alder, jeg vil tippe 10-12 år, sørget jeg som sagt for å enten holde meg unna eller skyve han bort.

Det har kommet frem at han misbrukte minst et av søskenbarna mine, og det var først da jeg tenkte at det prøvde han jo å gjøre mot meg også! Jeg har som dere forstår ikke noen traumer etter dette, og har knapt ofret det en tanke før jeg ble voksen og fikk barn selv. Er det normalt å ta så "lett" på dette? Jeg har alltid tenkt på bestefar som en vemmelig mann, men har ikke satt det i forbindelse med den upassende oppførselen før nå de siste årene. Det er rart hva barn godtar og ordner opp i selv. Jeg hadde og har et veldig godt forhold til min mor, så det var aldri snakk om å skjule noe for henne, det var bare rett og slett ikke noe jeg tenkte på å dele. 

Jeg har tenkt at om jeg hadde gitt beskjed så hadde det kanskje spart kusinen min for marerittet hun gikk gjennom, og enda sliter med. Det er en tung tanke, selv om hun er eldre enn meg, og det antageligvis starter før han fikk øynene opp for meg.

Urk, måtte han brenne!

Anonymkode: 4e5e9...9a1

[Anonym bruker]

Jeg vet om to som hadde fortrengt fullstendig overgrep de ble utsatt for som barn. Den ene fikk det opp etter mange år hos psykolog, fikk det senere bekreftet av personer som visste da de var barn. Begge var godt voksne da dette kom tilbake til dem, begge tilfellene bekreftet av andre.

Så det du opplevde er nok ikke uvanlig, at du har fortrengt det som skjedde. Selv om du heldigvis fikk satt grenser for deg selv, så er jo dette noe de fleste likevel vet regnes for å ikke være greit, og det gjør at man dessverre kan vegre seg mot å fortelle. Det er derfor de kan fortsette med lovbruddene sine.

Men du må legge fra deg tanker om skyld, at du skulle sagt fra. Du var et barn. Du hadde ingen skyld i at han gjorde det han gjorde, hverken mot deg eller mot ditt søskenbarn! Husk også at dette er noen år siden, så selv om du hadde sagt fra så er det ikke sikkert det ville hatt noe si for ev. andre overgrep. Slike menn som din bestefar greier ofte å snakke seg unna beskyldninger, og det han gjorde mot deg ville han trolig ha bortforklart med at du misforstod, at han bare skulle gi deg en klem, at du er i en dramatisk alder... hva som helst, for å slippe mistanker selv. Så jeg tror ikke det ville fått særlig å si fra eller til for ditt søskenbarn, spesielt siden hun er eldre enn deg, fordi de rundt trolig ikke ville forstått alvoret i det og at han også var istand til å gjøre verre mot andre barnebarn.

Både ditt søskenbarn og du var offer for en pedofil. Du var et barn, du hadde ikke noe ansvar for det du eller andre ble utsatt for!

Ikke la tanker om at du "burde" sagt fra få ødelegge noe for deg nå, for det gir på en måte makt til den mannen, hvor han får påvirke livet ditt negativt i dag. Ikke tillat ham å få en slik makt over deg nå. Snakk med ditt søskenbarn, fortell at du tror det hun forteller, fortell gjerne om det du opplevde selv. Men velg å ikke la ham få mer makt over deg og ditt liv i dag og i fremtiden. Vær glad for at du greide å sette så tydelige grenser for deg selv at du slapp unna verre.

Anonymkode: 232f6...f89

[Gjest]

Huff! Så leit å tenke på at kusinen din ble utsatt for overgrep. (Støtter deg i at han gjerne må brenne...) 

At du selv reagerte på en annen måte kan jo ha vært med på å beskytte deg, han våget ikke gå videre, siden du slo ifra deg og kanskje framsto som tøff nok til å lage en konflikt ut av det. Og så har du lagt det bak deg og ikke «husket» det fordi du tross alt ikke ble påført så mye skade; eller at du har et lyst sinn som tok det lettere. I tillegg er jo barn sånn at alt som er en vane, og alt de vokser opp med, det oppfatter de som «normalt», samme hvor skrudd det er. Det kan nok være del av grunnen til at du ikke sa noe til din mor. Jenter vokser dessverre opp med å navigere i et «me too»-landskap, der de finner måter for å unngå eller utholde tafsende menn. I alle fall jenter i generasjonene opp til nå - håper det snart tar slutt!!

Jeg tror det viktigste du kan si til kusinen din nå, er at du tror på henne og at du vet hva slags type han var. Støtte henne i det som må være en tøff avgjørelse når hun endelig snakker ut. 

[Anonym bruker]

Takk for gode ord og kloke betraktninger❤️ Godt å få lufte tankene litt. 

Hi

Anonymkode: 4e5e9...9a1

[Anonym bruker]

På 29.4.2020 den 13.20, Anonym bruker skrev:

Da jeg vokste opp var vi på ukentlige besøk hos bestemor og bestefar. Jeg elsket bestemor, men likte aldri bestefar Han var ekkel og dum og jeg holdt meg mest mulig unna han. Det beste var når han sov når vi var på besøk, da koste vi oss veldig sammen med bestemor og stemningen var lys og lett.

Det er først i voksen alder jeg kobler min avsky for han med at han faktisk forsøkte å begå overgrep på meg! Han kommenterte voksende pupper, og når bestemor og mamma satt i stuen mens jeg skulle ta oppvasken på kjøkkenet kom han inn og prøvde å ta meg på brystene (skulle kjenne om de hadde vokst) og klemte seg inntil meg. Jeg har alltid vært hissig og brå av meg, og jeg slo og dyttet han bort. Jeg kom aldri på at dette var noe jeg burde fortelle mamma, og fra tidlig alder, jeg vil tippe 10-12 år, sørget jeg som sagt for å enten holde meg unna eller skyve han bort.

Det har kommet frem at han misbrukte minst et av søskenbarna mine, og det var først da jeg tenkte at det prøvde han jo å gjøre mot meg også! Jeg har som dere forstår ikke noen traumer etter dette, og har knapt ofret det en tanke før jeg ble voksen og fikk barn selv. Er det normalt å ta så "lett" på dette? Jeg har alltid tenkt på bestefar som en vemmelig mann, men har ikke satt det i forbindelse med den upassende oppførselen før nå de siste årene. Det er rart hva barn godtar og ordner opp i selv. Jeg hadde og har et veldig godt forhold til min mor, så det var aldri snakk om å skjule noe for henne, det var bare rett og slett ikke noe jeg tenkte på å dele. 

Jeg har tenkt at om jeg hadde gitt beskjed så hadde det kanskje spart kusinen min for marerittet hun gikk gjennom, og enda sliter med. Det er en tung tanke, selv om hun er eldre enn meg, og det antageligvis starter før han fikk øynene opp for meg.

Urk, måtte han brenne!

Anonymkode: 4e5e9...9a1

Da jeg var rundt 7-8 år ble jeg og venninna mi utsatt for overgrep av en mann i familien hennes. Startet med at han fortalte om sex til oss på en måte som gjorde oss veldig nysgjerrig. Etter noen uker utførte han oralsex på oss. Bare litt, men det er nok til at når jeg tenker på dette så syns jeg det er kjempe ekkelt og direkte flaut. Det som er verst er at vi lo og syntes dette var «greit». Etter dette fikk vi en veldig seksuell oppførsel. Begynte å utforske hverandre og stjelte porno for å se hva denne mannen hadde snakket om. Da det ble oppdaget så fikk vi enormt mye kjeft og fikk ikke lov av foreldrene våre til å være med hverandre på en stund. Denne perioden har ofte dukket opp i hodet mitt da jeg ble eldre og da har jeg bare ristet på hodet og tenkt så utrolig ekle vi var som lot den mannen på godt over 40 gjøre det han gjorde mot oss. Jeg har prøvd mitt beste for å skyve de minnene vekk for de er forbundet med så mye skam. Mest sannsynlig på grunn av foreldrene mine som gikk inn for å gjøre meg flau og skamme meg. Det var først høsten 2019 at jeg innså at vi ble utsatt for overgrep av en pedofil. Vi var barn som ikke visste bedre. Han derimot var en voksen som visste veldig godt at dette var ulovlig. At foreldrene våre ikke så varseltegn og reagerte på en så brå endring i oppførsel, men påførte oss skam istedet er det som gjør at jeg i alle år har tenkt mer på hvordan vi oppførte oss istedenfor det mannen gjorde. Jeg føler også at jeg har tatt «lett» på dette, fordi at vi ikke opplevde det som en vond og traumatisk opplevelse. Vi stolte på denne mannen. Skjønner jo nå at vi ble traumatisert på en annen måte. Dette var da en tid hvor det å snakke om vonde hemmeligheter, grenser og kropp med barna sine ikke var normalt. 

Så jeg tror det er ganske normalt at de som vet hva sex er eller som rett og slett opplever hele hendelsen skremmende blir mer traumatisert på en alvorlig måte og sliter med det verre enn de som kanskje ikke helt skjønte hva som skjedde før de ble voksne. I underbevisstheten har det jo påvirket oss, men ikke vært noe vi har tatt innover oss. 

Anonymkode: 91412...bf1

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for gjentatte overgrep fra jeg var ca 5 år Til jeg var nesten 12 år. Men jeg koblet ikke at det var det jeg hadde blitt utsatt for før jeg var nesten voksen, og jeg husker ikke hva som skjedde annet enn at noe skjedde. Jeg har gått i terapi i snart 2 år, klarer ikke å være i forhold over lengre tid, liker ikke at noen tar på meg, har undertrykket alle følelser i alle år og samtidig husker jeg ikke noe omtrent av det som har skjedd. Kun bruddstykker her og der som jeg ikke klarer å sette i sammenheng. Traumer fører ofte til at man fortrenger det man ikke klarer. 
 

I ditt tilfelle vil jeg tro at du kanskje synes det var ekkelt, men du var så avvisende at det bare ble «en episode» i stedet for et overgrep kanskje?

Anonymkode: 7d617...223