Er ikke menn like som kvinner på dette punktet?

[Anonym bruker]

Vi har en snart 3 måneder gammel baby. Jeg er hjemme med henne når far er på jobb fra 745 til 1630-1700. Hun har slitt med mye magesmerter og skal alltid bysses. Mye gråt. Sover 5 minutter her og 5 minutter der. 

Dette gjør jeg fra jeg står opp til far kommer. Når far kommer tar han henne litt der og da. Men så fort hun gråter en periode eller er urolig, blir han sliten og lei. 

Mens jeg står med dette hele dagen. 

Er det forskjell på orken vår ang dette, kvinner og menn? 

Anonymkode: fd7d5...26a

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva som er forskjell på kvinner og menn sånn sett, men tenker han burde kunne bidra mer. I mange tilfeller er det mer slitsomt å gå hjemme med så små barn en hel dag enn å være på jobb. Og dere ble vel begge enige om å få barn sammen? Dersom du føler at du trenger mer avlastning så må du jo si at han må kunne ha henne litt lenger så du får en velfortjent pause. 

Anonymkode: 476e7...094

[Anonym bruker]

Jeg tror det hovedsakelig står på viljen, ikke på kjønn. I hvert fall det jeg har sett blant venner og kjente.

Kjenner et par. Hun ønsket seg alltid barn, men hun kan ikke fordra å måtte forholde seg til spedbarns- og småbarnsperioden og hatet nattevåk. Der var det mannen som var best å ta nattevåk, trøste, roe. Hun er en god mor når ungene blir litt større, men før det er hun vel omtrent som din mann og overlot det meste til sin mann.

Her må du ta en alvorsprat med mannen din. Dette må han lære seg å takle. Det ER slitsomt å ha så små barn, og det er viktig for både barnets tilknytning til far og for forholdet mellom deg og han at dere greier å samarbeide og dele på det som er belastende.

Jeg har hørt noen menn si at de føler de ikke strekker til hvis ungen ikke roer seg med det samme, at de føler de feiler, og da gir de litt opp. Spør mannen din hva han føler rundt dette. Snakk om at heller ikke du greier å roe henne særlig mer enn han gjør og at han ikke feiler av den grunn.

Utenom dette ville jeg bedt om hjelp for å finne årsaken til magesmertene. Har hun blitt undersøkt av kiropraktor eller manuellterapeut? Hvis ikke, få det gjort. Om du ammer kan det også være ting du spiser hun reagerer på, eller om ikke, noe i mme'en.

Anonymkode: 0ad84...256

[Anonym bruker]

Han føler baby gråter mer og kjappere hos han. Som du sier, ikke strekker til. 

Samtidig som han har i 2 år nå slitt med noe som svekker konsentrasjon, ork, skaper søvnmangel osv, at han er sliten hele døgnet. Dermed også helt utmatta etter jobb. Noe som også går ut over tålmodighet ovenfor baby. Og jeg har lett for å ta henne da jeg ser dem ikke roer seg med hverandre. 

Vanskelig.. 

Anonymkode: fd7d5...26a

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han føler baby gråter mer og kjappere hos han. Som du sier, ikke strekker til. 

Samtidig som han har i 2 år nå slitt med noe som svekker konsentrasjon, ork, skaper søvnmangel osv, at han er sliten hele døgnet. Dermed også helt utmatta etter jobb. Noe som også går ut over tålmodighet ovenfor baby. Og jeg har lett for å ta henne da jeg ser dem ikke roer seg med hverandre. 

Vanskelig.. 

Anonymkode: fd7d5...26a

Da må han som et minimum gjøre noe med årsaken til problemene sine, om det er mulig. Er det helseproblemer så er det ofte mye man kan gjøre med kosthold og aktivitet og stressmestring.

 

Anonymkode: 0ad84...256

[Anonym bruker]

Det er en livskrise som sr ut som løsner dette året. Krysser fingrene. 

Anonymkode: fd7d5...26a

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har en snart 3 måneder gammel baby. Jeg er hjemme med henne når far er på jobb fra 745 til 1630-1700. Hun har slitt med mye magesmerter og skal alltid bysses. Mye gråt. Sover 5 minutter her og 5 minutter der. 

Dette gjør jeg fra jeg står opp til far kommer. Når far kommer tar han henne litt der og da. Men så fort hun gråter en periode eller er urolig, blir han sliten og lei. 

Mens jeg står med dette hele dagen. 

Er det forskjell på orken vår ang dette, kvinner og menn? 

Anonymkode: fd7d5...26a

Dessverre tror jeg det, ja. Menn har mindre empati. Det er testosteronet som gjør det, blant annet. Dessuten er de MYE mindre vant til å sette andres behov foran sine egne, og mye MER vant til at andre skal forme seg rundt deres behov og bidra med "emotional labour".

De må bare øve mer enn oss, og vi må puffe i dem ustanselig. Å være far er å alltid komme bittelitt for seint på banen, alltid seinere på banen enn mor, og etterpå klage over å "ikke slippe til". (Hvis jeg skulle ha ventet så lenge som mannen min trengte for å la ham "slippe til", måtte ungen ha grått øynene ut av hodet først.)

Anonymkode: c2b7b...503

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dessverre tror jeg det, ja. Menn har mindre empati. Det er testosteronet som gjør det, blant annet. Dessuten er de MYE mindre vant til å sette andres behov foran sine egne, og mye MER vant til at andre skal forme seg rundt deres behov og bidra med "emotional labour".

De må bare øve mer enn oss, og vi må puffe i dem ustanselig. Å være far er å alltid komme bittelitt for seint på banen, alltid seinere på banen enn mor, og etterpå klage over å "ikke slippe til". (Hvis jeg skulle ha ventet så lenge som mannen min trengte for å la ham "slippe til", måtte ungen ha grått øynene ut av hodet først.)

Anonymkode: c2b7b...503

Helt enig at menn har mindre empati.

Min mann leker mer med ungene enn meg. Men venter gjerne lenger enn meg med å ta opp og bysse når babyen gråter. Vi har hatt noen heftige diskusjoner om dette, men tror likevel ikke det har hjulpet. Det er som du skriver: han setter sine følelser først. Jeg derimot driter i mine følelser, først og fremst skal ungen ha det bra, og så har jeg det automatisk bedre når ungen ikke gråter og er fornøyd.

Anonymkode: c7785...f0a

[the amazing spidermamma]

Jeg tror det handler om hva man tillater seg. 

Man orker det man må, og hvis mannen din vet at du overtar, så kan han jo bare tillate seg å bli sliten og lei. 

Husk at babyen trenger å lære seg at det er flere enn mamma som kan være gode omsorgspersoner. Dette kan ta tid. Hvis pappaen gir opp med en gang det blir litt strevsomt, så tar det lengre tid. 

[Anonym bruker]

Jeg tror dette er like individuelt som mye annet. Min mann har tatt seg minst like mye av barna da de var babyer som jeg, minus amming, da begge to var hjemme. Jeg har dog observert at noen kvinner iler til for å overta babyen, eller "henger over" partneren sin og skal kommentere alt mulig når han har babyen, og da kan jeg faktisk forstå at han trekker seg litt unna til slutt. Hvis jeg var deg HI, hadde jeg gjort to ting. 1. Gått ut av huset etter amming slik at far må klare babyen alene. 2. Gjort deg selv opptatt, så han ikke kan dumpe en sutrete baby over på deg, eller ganske enkelt avslått å ta i mot babyen og sagt med et smil at det der fikser han like godt som deg.

Anonymkode: 7e41a...5ec

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror dette er like individuelt som mye annet. Min mann har tatt seg minst like mye av barna da de var babyer som jeg, minus amming, da begge to var hjemme. Jeg har dog observert at noen kvinner iler til for å overta babyen, eller "henger over" partneren sin og skal kommentere alt mulig når han har babyen, og da kan jeg faktisk forstå at han trekker seg litt unna til slutt.

Anonymkode: 7e41a...5ec

Har ALDRI sett det der... men jeg har sett ufattelig mange menn som ikke klarer å «lese» unger før de kan snakke. Og selv da skjønner ikke fedrene hva de prøver å si, han tolker det hele inn i sitt verdensbilde.

Anonymkode: c2b7b...503

[Anonym bruker]

Tror du må gå litt ut HI. Jeg reiste bort og jobbet en periode da eldste barnet her var kun to år. Det gjorde underverker for forholdet mellom far og barn her i huset...

Anonymkode: b12d0...79f

[ulenissen]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har ALDRI sett det der... men jeg har sett ufattelig mange menn som ikke klarer å «lese» unger før de kan snakke. Og selv da skjønner ikke fedrene hva de prøver å si, han tolker det hele inn i sitt verdensbilde.

Anonymkode: c2b7b...503

Jeg har sett dette maaaange ganger. Og de samme damene klager når ungene blir større. Har kun sett en håndfull fedre som ikke «leser» ungen sin, men sett like mange mødre da. Men ser ofte mødre som overkjører far, særlig når ungene er små.

[Anonym bruker]

Jeg ammer og barnet tar ikke flaske helt plutselig. Hvordan gjøre det da når barnet vil ammes alt fra hver time til hver andre? 

Vi får hjelp ang magesmertene. 

Anonymkode: fd7d5...26a

[ulenissen]

Min svigerfar var elendig med ungene når de var baby, men det var ikke så rart. Dersom jeg måtte på Feks do og gav babyen til svigerfar kom svigermor løpende fra middagslagingen, tok babyen og satte svigerfar til middagslagingen.

når nr.2 var født var svigerfar på besøk (grunnet jobbreise) til meg og ungene. Jeg satte han til å bade babyen for å ta meg av eldste. Han var usikker og gav utrykk for dette. Jeg stolte fullt og helt på han, betrygget han og gav han fred til å finne ut av dette selv. Han blomstrer! Og han koste seg! 
 

svigermor har ved flere Anledninger skrytt av hvor imponert hun er over sønnene sine med barnebarna og beklaget seg litt over at svigerfar ikke var like flink når deres barn var små. Men det er jo ikke rart at gan ikke var. Hun river babyene ut av hendene på han og kommenterer alt han burde gjort på en annen måte.... kvinnfolk😵

[the amazing spidermamma]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ammer og barnet tar ikke flaske helt plutselig. Hvordan gjøre det da når barnet vil ammes alt fra hver time til hver andre? 

Vi får hjelp ang magesmertene. 

Anonymkode: fd7d5...26a

Har dere prøvd med flaske når du ikke er der? 

Min erfaring er forresten at hvis pappaen blir litt varm i trøya, så finner han gjerne ut noen triks som er bare hans, og som kan være gull verdt innimellom. 

Mannen min fant f.eks en måte å bysse på som gjorde at babyen rapte raskere, han fant ut at babyen var utrolig svak for magekos og dermed sovnet på flekken (ok, funket ikke hver gang, men..!), mange sånne ting. 

Og han tok seg av badinga, det var liksom deres greie.

Endret 29. april 2020 av the amazing spidermamma

[Anonym bruker]

8 timer siden, ulenissen skrev:

Min svigerfar var elendig med ungene når de var baby, men det var ikke så rart. Dersom jeg måtte på Feks do og gav babyen til svigerfar kom svigermor løpende fra middagslagingen, tok babyen og satte svigerfar til middagslagingen.

når nr.2 var født var svigerfar på besøk (grunnet jobbreise) til meg og ungene. Jeg satte han til å bade babyen for å ta meg av eldste. Han var usikker og gav utrykk for dette. Jeg stolte fullt og helt på han, betrygget han og gav han fred til å finne ut av dette selv. Han blomstrer! Og han koste seg! 
 

svigermor har ved flere Anledninger skrytt av hvor imponert hun er over sønnene sine med barnebarna og beklaget seg litt over at svigerfar ikke var like flink når deres barn var små. Men det er jo ikke rart at gan ikke var. Hun river babyene ut av hendene på han og kommenterer alt han burde gjort på en annen måte.... kvinnfolk😵

Men dette er vel folk i 60-70-årsalderen...

Anonymkode: c2b7b...503

[Anonym bruker]

På 28.4.2020 den 21.36, Anonym bruker skrev:

Er det forskjell på orken vår ang dette, kvinner og menn? 

Anonymkode: fd7d5...26a

Nei, det er ikke forskjell på kjønn. Men det er forskjell på miljøer. Har vokst opp med at menn er like full av tålmodighet som kvinner, og velger selv slike menn. Men ser at andre kvinner er vokst opp med menn uten tålmodighet, og velger seg slike menn. Man velger det man er vokst opp med, og tror derfor at alle menn er slik. 

Anonymkode: 9f917...e01

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det er ikke forskjell på kjønn. Men det er forskjell på miljøer. Har vokst opp med at menn er like full av tålmodighet som kvinner, og velger selv slike menn. Men ser at andre kvinner er vokst opp med menn uten tålmodighet, og velger seg slike menn. Man velger det man er vokst opp med, og tror derfor at alle menn er slik. 

Anonymkode: 9f917...e01

Tålmodighet er ikke det samme som å ha lag med barn eller å kunne avlese ungenes følelser godt. Å være tålmodig kan like gjerne være å ha lavere tempo, eller innebære å tåle mye hyling uten å reagere... Hilsen utålmodig kvinne med utålmodig far, men med meeeeeeeeeeeeeeeeeget tålmodig mann.

Anonymkode: c2b7b...503

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tålmodighet er ikke det samme som å ha lag med barn eller å kunne avlese ungenes følelser godt. Å være tålmodig kan like gjerne være å ha lavere tempo, eller innebære å tåle mye hyling uten å reagere... Hilsen utålmodig kvinne med utålmodig far, men med meeeeeeeeeeeeeeeeeget tålmodig mann.

Anonymkode: c2b7b...503

Nei, det stemmer ikke. Det du snakker om er apati. 

Anonymkode: 9f917...e01

[ulenissen]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men dette er vel folk i 60-70-årsalderen...

Anonymkode: c2b7b...503

Nope. De var på dette tidspunktet i 50-årene. 

[Anonym bruker]

23 timer siden, the amazing spidermamma skrev:

Jeg tror det handler om hva man tillater seg. 

Man orker det man må, og hvis mannen din vet at du overtar, så kan han jo bare tillate seg å bli sliten og lei. 

Husk at babyen trenger å lære seg at det er flere enn mamma som kan være gode omsorgspersoner. Dette kan ta tid. Hvis pappaen gir opp med en gang det blir litt strevsomt, så tar det lengre tid. 

Trur det er mykje rett her. Mannen min er absolutt empatisk, men eine barnet vårt var nok på grensa til kolikkbarn og gret mykje, særleg på kveldstid. Mannen takla dette dårleg. Han skulle ofte bysse medan eg la tvillingsøster, men fekk ikkje roa han og vart veldig fortvila sjølv. Heile mannen vart meir og meir deprimert. Etter mykje masing fekk eg dradd ut av han at han følte seg så mislukka som ikkje takla at babyen skreik (han vart irritert og sint (inni seg ja, han gjorde sitt beste for å skjule det, men ungar merkar jo sånt) når baby ikkje roa seg og i tillegg til kjensla av å ikkje strekke til så vart han lei seg fordi han reagerte på dette med "feil" kjensler. Eg sa at dette er naturleg (men at han må ta seg saman!!!) , det er òg naturleg at born er mest knytta til mor dei første åra, men at det er viktig at han prøvar, og at han viser barnet at han er der sjølv om barnet ikkje roar seg (han kunne finne på å legge frå seg barnet fordi "det hjelper jo ikkje uansett".) På den måten kan han bygge opp relasjonen istaden for å bryte den ned. Oppmuntra han til å snakke med andre fedre, det er nok veldig vanleg å føle at ein ikkje strekk til. Sa og at dersom han blir deprimert av dette så må han ta kontakt med lege. Sa at eg trengt at han var frisk. Og dette hjalp faktisk! Utan legehjelp. 

No virkar det som at det er eit meir alvorleg tilfelle med deg hi, og at du har prata med mannen. Men her hjalp det iallefall å både vise at ein forstår, og sette krav. Fortelle at sjølv om barnet ikkje responderte og får far til å føle seg viktig så er han viktig for deg, Du treng at han fungerer. Har han kompisar med barn han kan snakke med? 

Anonymkode: 31774...efd

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Eg sa at dette er naturleg (men at han må ta seg saman!!!) , det er òg naturleg at born er mest knytta til mor dei første åra, men at det er viktig at han prøvar, og at han viser barnet at han er der sjølv om barnet ikkje roar seg (han kunne finne på å legge frå seg barnet fordi "det hjelper jo ikkje uansett".)

Men ... syns ingen at det er rart å måtte forklare dette for en voksen mann? Sikkert leit at ungen gråter osv osv, men kan noen her se for seg en far stå og belære en mor om disse tingene? Kan dere se for dere en mor som legger fra seg barnet og går «for det hjelper ikke likevel» og så må far lære henne at joda, det er viktig at du er der, og det viktigste er tross alt barnets følelser; IKKE dine? 
 

Dette er absurd for meg.

Anonymkode: c2b7b...503

[Anonym bruker]

6 timer siden, ulenissen skrev:

Nope. De var på dette tidspunktet i 50-årene. 

Spørsmålet var vel mer «i hvilket tiår oppdro de sine egne barn.» 

Anonymkode: c2b7b...503

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men ... syns ingen at det er rart å måtte forklare dette for en voksen mann? Sikkert leit at ungen gråter osv osv, men kan noen her se for seg en far stå og belære en mor om disse tingene? Kan dere se for dere en mor som legger fra seg barnet og går «for det hjelper ikke likevel» og så må far lære henne at joda, det er viktig at du er der, og det viktigste er tross alt barnets følelser; IKKE dine? 
 

Dette er absurd for meg.

Anonymkode: c2b7b...503

Jaudå ideelt sett burde eg slippe å forklart dette, men så lenge han skjønte kva eg meinte då eg sa det, òg endra handlingsmønster sitt så er jo det bra. Ein kan ikkje forlange at folk skal skjønne det dei ikkje skjønnar heilt av seg sjølv.. Og om det hadde vore omvendt, så ville eg no absolutt at han skulle forklart dette for meg. 

Anonymkode: 31774...efd