Jeg er 39 år og ønsker meg mann og barn..

[Anonym bruker]

Men jeg har aldri møtt noen jeg er skikkelig forelsket i..eller det vil si at jeg har vært skikkelig forelsket 1 gang.. Og elsker han nok enda. Men han er død. Jeg har aldri følt det samme igjen, og jeg har møtt mange. Er det meningen at jeg skal være alene resten av livet?? Hvorfor er jeg så streng på dette med følelser? Jeg har et komplisert forhold til dette med hva jeg føler. Er redd for å ikke kunne gjengi følelsene til de mennene jeg treffer... 

Anonymkode: 4d088...b34

[Juliea Ruler]

Hva ser du etter i en mann da? Vet du hva du vil ha?

sammenligner du alle med din døde eks?

har du snakket med noen profesjonelle for litt hjelp med sortering av følelsene dine?

Og spørre deg selv om det er meningen du skal være alene resten av livet er ikke noe poeng i. Skjønner at du kan tenke det, men da skriver du fra deg ansvar og for og finne en mann må du jo jobbe for det. Enten ved og gå ut og møte folk, være mer åpen, lage en nettprofil et eller annet.

jeg vet ikke hva slags liv du lever så kan godt tenkes du er aktiv, men hvis ikke må du nesten det. Det ramler neppe en mann inn døren din.

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Juliea Ruler skrev:

Hva ser du etter i en mann da? Vet du hva du vil ha?

sammenligner du alle med din døde eks?

har du snakket med noen profesjonelle for litt hjelp med sortering av følelsene dine?

Og spørre deg selv om det er meningen du skal være alene resten av livet er ikke noe poeng i. Skjønner at du kan tenke det, men da skriver du fra deg ansvar og for og finne en mann må du jo jobbe for det. Enten ved og gå ut og møte folk, være mer åpen, lage en nettprofil et eller annet.

jeg vet ikke hva slags liv du lever så kan godt tenkes du er aktiv, men hvis ikke må du nesten det. Det ramler neppe en mann inn døren din.

Burde nok kanskje søkt profesjonell hjelp ja (?)

Eksen døde for akkurat 20 år siden. Jeg har vært i flere korte forhold etter dette. Og møtt mange menn.... Det betyr at jeg har ikke bare sittet hjemme å ventet..

Anonymkode: 4d088...b34

[Juliea Ruler]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Burde nok kanskje søkt profesjonell hjelp ja (?)

Eksen døde for akkurat 20 år siden. Jeg har vært i flere korte forhold etter dette. Og møtt mange menn.... Det betyr at jeg har ikke bare sittet hjemme å ventet..

Anonymkode: 4d088...b34

Nei jeg vet jo ikke hva du har gjort. 
anbefaler deg terapi. Det kan være godt for alle og enhver.

kan få hjelp med sorgprosess blant annet.

Er du åpen for en ny mann? Eller ønsker du din døde eks tilbake bare i en ny «forkledning» for det vil du dessverre aldri få.

viktig at du kjenner deg selv godt og vet hva du ønsker, hva du kan gi. En psykolog vil sikkert gjøre godt  

[Anonym bruker]

Hvis du er 39 og ønsker deg mann og barn, tenker jeg at du bare må finne en mann du kan trives sammen med, og droppe å tenke at det skal være forelskelse, den store kjærligheten og regnbuer og glitter og evig lykke 😅 Disse tingene varer uansett sjelden et helt liv, så Finn deg en mann du liker som vil det samme som deg, som du har god kommunikasjon og god sex med, og kjør igang!!! Det er i alle fall mitt råd. 

Anonymkode: 935c3...5c7

[Anonym bruker]

Hvis du ønsker ønsker mann og barn og er 39 år ville jeg startet med barn. Mann kan du få senere, men tiden for barn begynner jo å løpe fra deg. 

Anonymkode: 863f1...983

[Anonym bruker]

Her må du enten ta til takke med den første ok mannen du finner, eller så må du få barn på egen hånd. Det kan anbefales det, altså!! 😊 

Anonymkode: 9f699...4a0

[Anonym bruker]

Støtter å forsøke å få barn først. Mann har du god tid på i etterkant. Stikk til Danmark:-)

Anonymkode: 15aa1...399

[Anonym bruker]

Hva slags forventninger har du til mannen og deg selv når dere møtes og etterhvert?

 

Min erfaring, er at ingenting er som man vil og håper. De 2 gangene jeg har vært altoppslukende forelsket, har jeg brent meg. Første kjæresten min igjennom 10 år og far til mine barn, var ikke den jeg trodde han var. Kjente tydeligvis ikke han jeg var sammen med. Nr. 2, sa alt det rette. Jeg hadde issus så ville ikke gå fort frem. Og pga barna. Plutselig bodde han med en han skulle ha barn med. Ghosta meg. 

Da jeg møtte min samboer nå. Gjorde jeg alt for å ikke bli sammen med han. Heldigvis hadde han tålmodighet, som jeg trengte. Ingen altoppslukende forelskelse. For min del var det deilig. Vi har det veldig fint sammen. Man må gi og ta. 

Anonymkode: 6abbd...cb0

[the amazing spidermamma]

Jeg tenker at det er stor sannsynlighet for at du idealiserer forholdet du hadde da du var nitten. Det fikk kanskje aldri mulighet til å utvikle seg og møte den slitasjen som andre, langvarige forhold møter. 

Jeg tror ikke det finnes én stor kjærlighet, jeg tror man kan finne den hos mange. 

Men først må man ha litt orden på sitt eget følelsesliv. Hvis alle du møter blir vurdert opp mot en tjue år gammel forelskelse, blir det feil hver gang. Og da er heller ikke hodet (eller hjertet) klart for å bli forelsket i noen. Du er ikke et viljeløst offer for dine gamle følelser, men kanskje er det noe fra den gangen du trenger hjelp til å jobbe deg igjennom?