Ingen Livsgnist

[Cedi]

Jeg er en 17 år gammel gutt som virkelig trenger å få ut noen ord. Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget eller hva jeg vil oppnå, men føler jeg bare må få ut ting som tærer på meg. Jeg har virkelig ingen livsgnist, og for hver eneste dag som går føler jeg meg mer og mer nedfor og lei meg. Føler at jeg ikke er verdsatt av noen, og føler meg som ett null hele tiden. Jeg har en del venner, men alle vennene mine behandler som et reservehjul når de mer "populære vennene ikke er tilgjengelige". Jeg inviterer flere av dem på båtturer og morsomme ting, men blir aldri invitert tilbake. Jeg er en utadvendt person, og for å si det mildt ikke sjenert i det hele tatt. Jeg vet at mange synes jeg er morsom, og folk snakker positivt om enkelte trekk ved meg. Men fortsatt så er det slik at jeg føler at ingen vil ha noe med meg å gjøre. Jeg må alltid gå etter andre istedenfor at de går til meg. Jeg blir ekskludert fra det meste og dette tærer virkelig på meg. Jeg går med et smil rundt men munnen, men inni meg føler jeg meg helt jævlig, og tenker at jeg er et null. 

 

Måten jeg har blitt behandlet på videregående forteller meg en ting, og det er at ingen egentlig liker meg, de kan like ting jeg sier og gjør, men det er neste ingen som faktisk liker meg eller vil ha noe med meg gjøre. Dette forteller meg også at det er noe galt med meg, og for hver dag som går føler jeg meg mer og mer som en taper.

Jeg ser ikke fram til utdanning eller arbeidslivet, jeg ser for meg et liv der jeg bare kommer til å bli ekskludert og ignorert. Ser for meg et liv i ensomhet og tristhet. Jeg vil ikke dø, men ønsker heller egentlig ikke å leve heller. Ting er bare grått og dritt. Det å se folk ha det dritt fett sammen ,og bli løyet til av vennene mine for at de slipper å være med meg er det verste. Jeg har brukket foten en gang, og de følelsene jeg har nå er mye verre, kunne jeg sluppet å våkne opp i morgen, og døde stille i søvn hadde jeg foretrekket dette framfor å fortsette med dette udugelige livet jeg befinner meg i nå.

[Gjest]

Huff, så utrolig trist å lese. 
Er det noen i din nærhet du har tillit til som du kunne betro dette til? 
 

Å være del av en gjeng med venner føles som det aller viktigste i den fasen du er i nå. Og selv om du ikke helt har funnet en gjeng ennå, så er det ikke sånn resten av livet. 

[Anonym bruker]

Vet du, du er veldig god til å sette ord på det du føler. Det viser at du har gode ressurser i deg selv.

Jeg synes du skal ta en telefon til fastlegen din og be om time. Kanskje du kan snakke med en rådgiver eller helsesykepleier på skolen også? De er jo tilgjengelige selv om det ikke er vanlig skole nå.

Jeg kan kjenne meg delvis igjen i det du skriver fra samme alder. Jeg var aldri en av de kule. Jeg hadde venner, men de kulere ble gjerne valgt først. I hvert fall for de mer synlige tingene de gjorde sammen. Jeg visste at jeg bare måtte komme meg gjennom videregående, så ville jeg kunne komme i nytt miljø, begynne litt på nytt på en måte. Å få nye venner i den alderen var i hvert fall ikke lett for meg, mye også fordi man ofte får så definerte "roller", og hvis man oppfører seg annerledes enn sin tildelte rolle, så blir det veldig synlig og ikke alltid like lett, og ikke alltid like godt mottatt. For hvis en begynner å gå utenfor sine roller, da blir andre gjerne litt usikre på sine roller igjen, så de kjemper gjerne ubevisst mot.

Det ER sårt og vondt å føle på det du gjør nå. Derfor er det lurt å få noen å prate med om det du føler på. Kanskje kan du også prøve deg på en ny aktivitet, noe som kanskje kan gjøre at du treffer andre folk enn de du har gått og går på skole med? Er det noe du har hatt lyst å prøve, men ikke har gjort enda? I så fall, kast deg ut i det! Eller, det er vel en del hindringer nå under koronaen, men du kan bruke tiden til å finne ut hva du har lyst å prøve av nye ting, hva du har lyst å gjøre, da er du klar når samfunnet åpner litt mer opp igjen.

Selv om dette er noe du har følt på en stund, så blir alt på en måte forsterket nå som samfunnet og omgang med andre er så begrenset som det er. Da kan det virke som et forstørrelsesglass på problemer som man ellers greier seg gjennom. Jeg tror det er mange som føler det litt som deg nå, men det er ikke så mange som tør snakke om det.

Du sier du har noen venner. Ring en av dem og spør om dere kan møtes. Er du ordentlig tøff så sier du, uten å kritisere, at du synes det er leit at det alltid er du som må ta kontakt, kanskje blir den andre mer bevisst. Men noen er bare slik også, en av mine barndomsvenninner har alltid vært slik, og er det fremdeles som godt voksen - det er ikke at hun ikke ønsker å kontakt, men hun er helt elendig på å være den som tar initiativ. Selv om vi av den grunn ikke har mye kontakt, så er kontakten der likevel når vi først snakkes eller møtes, og det gir en verdi, selv om det kanskje ikke er slik vennskap ideelt sett skal være. For alt du vet kan det være noen av dine venner som føler litt av det samme som deg også, men ingen av dere snakker om det. Så ta initiativ til å møte en av dem. Tør å si at du synes det er tøft om dagen, hvis det er en venn du tror er ok å snakke med.

Men ta også en telefon til skolen din og hør om du kan få snakke med skolesykepleier eller rådgiver. Og bestill deg gjerne en time til fastlegen din også. Det er også flere støttetelefoner du kan ringe eller chatte med, om du føler behov for det.

Mitt inntrykk er at du er en ung mann som har store ressurser i deg selv, og det gjør at jeg tenker at du vil få det bra i fremtiden. Det blir ikke bare lett, men det er det ikke for noen. Det som er viktig er at du nå tar ansvar for deg selv og at du får noen å snakke med. Og vet du, en mann som har opplevd litt motgang og likevel har kommet seg videre i livet, det er en mann som kvinner virkelig setter pris på når de blir litt mer voksne enn noen av dine jevnaldrende kanskje er nå. Du skriver bra, og jeg leser i innlegget ditt at du har masse vilje i deg til å skape deg et godt liv. Og det tror jeg du greier også! Men ta kontakt med noen slik at du kan få snakke med noen, det er noe alle kan trenge innimellom i livet.

Sender deg en god klem

 

Anonymkode: f3a81...9ad

[Cedi]

Hmm, jeg vet ikke. Skammer meg utrolig mye av å føle meg sånn. Jeg har en del venner litt spredt rundt, men alle disse er en del av en gjeng. Jeg vet ikke selv hvorfor jeg føler det sånn. Ifjor inviterte faktisk han ene vennen min meg på seiltur, men da tvang de andre i hans gjeng til å si at jeg ikke kunne. Fikk en sms klokken 4 på natten før avreise der de sa at "det ikke var plass". Han vennen min greid på morgningen å overbevise de andre til å inkludere meg, men jeg var fortsatt lei meg, fordi jeg visste at jeg egentlig ikke var velkommen.

Jeg bor i asker område med rike foreldre og venner som er mer opptatt av merkeklær og status enn meg. Det føles hvertfall slik

[Gjest]

Du vil ikke være fanget i det miljøet for evig og alltid. Det er i alle fall sikkert. Bare to år fra nå vil det se ganske annerledes ut.

[Cedi]

Takk Pashla og Anonym bruker, det føles bra ut og høre det dere sier. Jeg er en person som er interreise i politikk, og ønsker å gjøre en forskjell. Selv om jeg ikke vet helt hva jeg mener, og vil gjøre. Jeg vet at det er midlertidig. Jeg skal kanskje i militæret og ihvertfall studere. Det eneste er at jeg er så usikker på hva framtiden vil bringe, og det er så ille å føle på.

 

Jeg bare føler jeg ikke passer inn i samfunnet, at jeg er annerledes. Jeg er veldig flink til å holde gode samtaler med folk, men når det kommer til det store sosiale tror jeg ikke at jeg passer så bra inn.

Overaskende nok har jeg det ganske bra under disse korona tidene, en del av de vennene mine som ignorerte meg før tar kontakt ettersom at de "de kule gutta" ikke er tilgjengelig. Men, jeg vet at når ting blir som normalt er jeg tilbake til der jeg startet

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Cedi skrev:

Takk Pashla og Anonym bruker, det føles bra ut og høre det dere sier. Jeg er en person som er interreise i politikk, og ønsker å gjøre en forskjell. Selv om jeg ikke vet helt hva jeg mener, og vil gjøre. Jeg vet at det er midlertidig. Jeg skal kanskje i militæret og ihvertfall studere. Det eneste er at jeg er så usikker på hva framtiden vil bringe, og det er så ille å føle på.

 

Jeg bare føler jeg ikke passer inn i samfunnet, at jeg er annerledes. Jeg er veldig flink til å holde gode samtaler med folk, men når det kommer til det store sosiale tror jeg ikke at jeg passer så bra inn.

Overaskende nok har jeg det ganske bra under disse korona tidene, en del av de vennene mine som ignorerte meg før tar kontakt ettersom at de "de kule gutta" ikke er tilgjengelig. Men, jeg vet at når ting blir som normalt er jeg tilbake til der jeg startet

Slik du beskriver deg selv tror jeg absolutt at du passer inn i samfunnet. Selv om du ikke har funnet din plass akkurat i det miljøet du er i nå, så tror jeg du vil finne et miljø som vil være bra for deg etterhvert. Både militæret og studier byr jo på masse muligheter

Den usikkerheten du føler på er ganske normal, selv for de som har nærere venner. Du/dere er midt mellom barn og voksen, nærmere voksen, men likevel liksom ikke helt det ene eller det andre. Og samtidig er det så mye man skal finne ut av, hvem man er, hva man vil, hvilke muligheter som finnes...

Gjør du det bra på skolen? Du skriver og uttrykker deg veldig bra. Noe får meg til å tro at du kanskje er litt over snittet intelligent? I så fall vil jeg bare si at det i oppveksten kan være litt ekstra utfordrende, fordi man gjerne får med seg litt mer av hva som skjer i relasjoner med andre, og da er det også ganske vanlig å føle at man ikke passer helt inn. På noen måter er man da en helt vanlig ungdom, på en annen måte er man gjerne langt mer moden. Men uansett, det du føler på nå, med den usikkerheten, det tror jeg de fleste ungdommer er gjennom, enten de innrømmer det eller ikke.

Av og til kan det være greit å gi noen en ny sjanse også, så møt de du liker best av de som tar kontakt med deg nå. Kanskje de også utvikler seg nå.

Men ta gjerne en telefon til skolen eller til en av de hjelpetelefonene som finnes. Og tenk gjennom om det er noen muligheter der du bor for å bli kjent med andre. Vennskap kan komme i ulike former. En er de man vokser opp med. Noe annet er de man velger som mer voksen, ut fra felles interesser og felles verdier og disse vennskapene kan bli vel så viktig for livet ditt.

Anonymkode: f3a81...9ad

[Cedi]

Ja, det er det som driver meg, det at jeg har en sjanse, ihvertfall etter vgs til å finne folk jeg klikker med. Jeg får stadig høre at jeg er veldig flink til å uttrykke meg, og jeg gjøre det veldig bra på samfunnsfaglinjen.

Jeg tror jeg kommer meg gjennom dette, og jeg velger å håpe på at jeg finner noen jeg klikker med før eller siden. Jeg bare tenkte at jeg måtte få ut følelsene mine så får jeg bite det sure eple og komme meg igjennom dette.

Tusen Takk, setter stor pris på at du tar bryet til å svare.

Endret 20. april 2020 av Cedi

[Anonym bruker]

1 time siden, Cedi skrev:

Jeg er en 17 år gammel gutt som virkelig trenger å få ut noen ord. Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget eller hva jeg vil oppnå, men føler jeg bare må få ut ting som tærer på meg. Jeg har virkelig ingen livsgnist, og for hver eneste dag som går føler jeg meg mer og mer nedfor og lei meg. Føler at jeg ikke er verdsatt av noen, og føler meg som ett null hele tiden. Jeg har en del venner, men alle vennene mine behandler som et reservehjul når de mer "populære vennene ikke er tilgjengelige". Jeg inviterer flere av dem på båtturer og morsomme ting, men blir aldri invitert tilbake. Jeg er en utadvendt person, og for å si det mildt ikke sjenert i det hele tatt. Jeg vet at mange synes jeg er morsom, og folk snakker positivt om enkelte trekk ved meg. Men fortsatt så er det slik at jeg føler at ingen vil ha noe med meg å gjøre. Jeg må alltid gå etter andre istedenfor at de går til meg. Jeg blir ekskludert fra det meste og dette tærer virkelig på meg. Jeg går med et smil rundt men munnen, men inni meg føler jeg meg helt jævlig, og tenker at jeg er et null. 

 

Måten jeg har blitt behandlet på videregående forteller meg en ting, og det er at ingen egentlig liker meg, de kan like ting jeg sier og gjør, men det er neste ingen som faktisk liker meg eller vil ha noe med meg gjøre. Dette forteller meg også at det er noe galt med meg, og for hver dag som går føler jeg meg mer og mer som en taper.

Jeg ser ikke fram til utdanning eller arbeidslivet, jeg ser for meg et liv der jeg bare kommer til å bli ekskludert og ignorert. Ser for meg et liv i ensomhet og tristhet. Jeg vil ikke dø, men ønsker heller egentlig ikke å leve heller. Ting er bare grått og dritt. Det å se folk ha det dritt fett sammen ,og bli løyet til av vennene mine for at de slipper å være med meg er det verste. Jeg har brukket foten en gang, og de følelsene jeg har nå er mye verre, kunne jeg sluppet å våkne opp i morgen, og døde stille i søvn hadde jeg foretrekket dette framfor å fortsette med dette udugelige livet jeg befinner meg i nå.

❤️

Kan det tenkes at du ser ting med ekstra svarte briller nå, fordi du har begynt å bli deprimert? 

Kan du ta det opp forsiktig med en venn og spørre om han/hun tenker at det er slik du opplever det og be om en ærlig tilbakemelding på hva årsaken kan være? (Ikke spør, hvis du er der at du ikke takler et vondt svar akkurat nå).

I en gruppe kan roller og relasjoner bli litt fastlåste, og å endre pådet innenfra krever ofte litt tid, i tillegg til st fet spørs om disse vennene egentlig er noe å trakte etter lengre. Hva med å se deg om etter noen nye venner som vil bli kjent med og sette pris på den du er i dag?

 

Anonymkode: 493a9...ee9

[Cedi]

Jeg bare må svare. Jeg vil ikke ha det sånn, men det gjør bare så vondt. Er så lei de vonde følelsene. Jeg gråter når jeg tenker på barndommen min. Det var glede og lykke. Jeg var så glad, og nå er jeg bare trist og lei meg hele tiden. Har det så vondt når jeg tenker på hvordan jeg bare har gravd meg dypere og dypere i en mørk grop. Jeg vil leve, men vil ikke leve slik som jeg har det.

Jeg kjenner det dag for dag at min motivasjon for noe som helst bare forsvinner. Jeg gidder ikke å jobbe nesten på skolen, heller ikke på det jeg er flink til, eller liker.
Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, det er ikke en film man bare kan avslutte. Jeg sitter fast, dønn fast.

De gangene jeg faktisk er med venner, og faktisk burde være glad blir det faktisk vanskeligere å være dette. Sitter uansett med en følelse med verdiløshet, ubrukelighet og et ønske å våkne opp i et alternativt liv der jeg var lykkelig.

Hva er egentlig poenget med å i det hele tatt leve, når jeg ikke er lykkelig? Jeg vil ikke lide meg gjennom dag inn, og ut. Jeg trenger ikke hjelp av noe psykolog, jeg tar psykologi og filosofi på vgs, og vet hvorfor jeg er deprimert. Det er fordi jeg ikke passer inn i samfunnet. Det er ikke noe tull en psykolog kan si, og det å annerkjenne at jeg har problemer vil føre til så mye indre skam, at det like gjerne i seg selv er nok til å ta sitt eget liv.

Forelderene mine er mer opptatt over hvordan jeg fremstår ovenfor andre, enn hvordan jeg faktisk har det. Mine snobbete foreldre ser heller ned på folk med psykiske problemer, og når Erna holdt nyttårstalen sa de rett og slett at det ikke finnes håp for slike mennesker.

Jeg hater min egen eksistens, falske folk, falske foreldre, og folk som pynter seg med dygder som nestekjærlighet, selv om de i praksis gir f.

Jeg har faktisk tilgang til våpenskapet vårt, og vurderer sterkt å bare avslutte det. Bli ferdig med det. Det var ingen smerte før jeg var født, og det vil ikke være noe smerte etterpå heller

Jeg kan ikke snakke med noen heller om det, det verste er at jeg er kjent som den personen på skolen, med et tøft skall som alltid tør å si meningene sine, snakker i mot lærere når noe er urettferdig, var til og med elevrådsleder i tiendeklasse. Har aldri vist sårbarhet ovenfor noen. Problemet er at da har jeg ingen jeg kan stole på og åpne meg for.

Endret 24. april 2020 av Cedi

[Anonym bruker]

Hei. Du er nok deprimert. Du ser alt mye mørkere enn det er nå pga depresjon. Kanskje i disse tider har du vært mye alene? 

Anonymkode: 5d443...638

[Cedi]

Nei, faktisk ikke. Har tenkt dette lenge, tror bare at korona situasjonen har fått meg til å tenke mer over ting. Jeg vet at dette verken blir bedre eller verre ved at samfunnet åpner seg igjen. Har rett og slett ingen lykke igjen. Nesten ingen ting som får meg til å smile. Jeg kan ha gode perioder, kanskje enkelte ganger dager, men helheten er negativ, og det har den vært siden første klasse VGS. Jeg ser ikke fram til noe, har bare savn fra fortiden, og ingen håp for framtiden. Hva er det å håpe, når ingen ting godt har skjedd siste årene?

Endret 24. april 2020 av Cedi

[Anonym bruker]

Ikke gi opp håpet. Husker selv at når jeg var 18 år hadde en periode hvor jeg ikke var ute av huset, ville ikke treffe noen. Gikk på skolen men et helt år var jeg veldig nede. Jeg har fortsatt dagboka og det er fryktelig det som står der. 

 

Var langt nede uten grunn...

Ikke tro det du tenker/føler nå. Tenårene er vanskelige men livet er verdt å leve. 

Tør å snakke med noen, med mora Di, gjør noe for å komme ut fra mørket. Gå tur hver dag, ikke ligg i senga, ikke vær inaktiv 

Anonymkode: 5d443...638

[Anonym bruker]

Ta en dag av gangen. Selv om du ikke tror nå, fine dager har du i vente fremover. Det er mye å oppleve, mye å lære. 

 

Anonymkode: 5d443...638

[Cedi]

Problemet er at jeg har venner fra forskjellige kretser, men jeg blir alltid nedprioritert av alle, og det vil skje videre. Jeg går turer, og er aktiv. Det er ikke det at jeg egentlig ikke vil ting, men det at jeg alltid blir nedprioritert. Det verste er at jeg ikke vet hvorfor ting er slik som de er. Jeg gjør ting, men er uansett ikke lykkelig.

Korona har ingen ting med det jeg føler å gjøre heller. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

[Anonym bruker]

Om du har lyst å prate så kan vi/mannen min ringe deg.. 

Anonymkode: 5d443...638

[Cedi]

Ja, det prøver jeg å håpe på, men det blir vanskeligere for hver dag som egentlig går, jeg synker lenger og lenger ned i mitt eget helvete, og det er snakk om et bristepunkt før jeg faktisk rett og slett bare gjør tankene mine til virkelighet. Jeg skammer meg rett og slett over den jeg er, og tenker over hva som er vitsen med noe som helst egentlig. Jeg vet ikke en gang selv hvorfor jeg skriver her.

[Anonym bruker]

Dette er depresjon. Har du lyst å ta kontakt på andre fora? Har lyst å hjelpe. Messenger? 

Anonymkode: 5d443...638

[Cedi]

Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig med innlegget, er bare lei av å holde det inni meg. Tror ikke det er så mye du kan gjøre. Takk for forslaget likevel

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du trenger noen å snakke med. Ringer deg gjerne? Kunne du tenke deg det hvis jeg sender deg en pm? 

Anonymkode: ae049...687

[Anonym bruker]

3 timer siden, Cedi skrev:

Jeg bare må svare. Jeg vil ikke ha det sånn, men det gjør bare så vondt. Er så lei de vonde følelsene. Jeg gråter når jeg tenker på barndommen min. Det var glede og lykke. Jeg var så glad, og nå er jeg bare trist og lei meg hele tiden. Har det så vondt når jeg tenker på hvordan jeg bare har gravd meg dypere og dypere i en mørk grop. Jeg vil leve, men vil ikke leve slik som jeg har det.

Jeg kjenner det dag for dag at min motivasjon for noe som helst bare forsvinner. Jeg gidder ikke å jobbe nesten på skolen, heller ikke på det jeg er flink til, eller liker.
Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, det er ikke en film man bare kan avslutte. Jeg sitter fast, dønn fast.

De gangene jeg faktisk er med venner, og faktisk burde være glad blir det faktisk vanskeligere å være dette. Sitter uansett med en følelse med verdiløshet, ubrukelighet og et ønske å våkne opp i et alternativt liv der jeg var lykkelig.

Hva er egentlig poenget med å i det hele tatt leve, når jeg ikke er lykkelig? Jeg vil ikke lide meg gjennom dag inn, og ut. Jeg trenger ikke hjelp av noe psykolog, jeg tar psykologi og filosofi på vgs, og vet hvorfor jeg er deprimert. Det er fordi jeg ikke passer inn i samfunnet. Det er ikke noe tull en psykolog kan si, og det å annerkjenne at jeg har problemer vil føre til så mye indre skam, at det like gjerne i seg selv er nok til å ta sitt eget liv.

Forelderene mine er mer opptatt over hvordan jeg fremstår ovenfor andre, enn hvordan jeg faktisk har det. Mine snobbete foreldre ser heller ned på folk med psykiske problemer, og når Erna holdt nyttårstalen sa de rett og slett at det ikke finnes håp for slike mennesker.

Jeg hater min egen eksistens, falske folk, falske foreldre, og folk som pynter seg med dygder som nestekjærlighet, selv om de i praksis gir f.

Jeg har faktisk tilgang til våpenskapet vårt, og vurderer sterkt å bare avslutte det. Bli ferdig med det. Det var ingen smerte før jeg var født, og det vil ikke være noe smerte etterpå heller

Jeg kan ikke snakke med noen heller om det, det verste er at jeg er kjent som den personen på skolen, med et tøft skall som alltid tør å si meningene sine, snakker i mot lærere når noe er urettferdig, var til og med elevrådsleder i tiendeklasse. Har aldri vist sårbarhet ovenfor noen. Problemet er at da har jeg ingen jeg kan stole på og åpne meg for.

Du har en dyp depresjon, og en depresjon er en grusomt vond sykdom som legger et sort slør over alle tanker og følelser. 

Det VIL bli mye bedre etter hvert. Tro meg. De aller fleste blir friske av depresjon.

Bestill time hos fastlegen din og fortell dette til ham/henne. Det finnes medisiner, og en psykolog vil kunne være til god hjelp selv om det ikke kjennes slik ut nå.

En gang i fremtiden skal du sitte i en hage med venner som er glade i deg, samboer og kanskje egne barn og bare se på denne vonde tiden som et vondt minne.

❤️

 

Anonymkode: 493a9...ee9

[Anonym bruker]

Ikke gi opp, du betyr mer i noens liv enn du tror akkurat nå. 

Anonymkode: 493a9...ee9