Hverdagspsykolog

[Anonym bruker]

Jeg og en venninne opplevde noe traumatisk sammen og hendelsen har ikke fått en løsning så vi står fortsatt plantet midt i den. Dette har vart og kommer til å vare over tid. Vi må gjøre vanskelige valg (der det er ingen gode valg, men vi må prøve å finne det minst dårlige). Det handler også om svik så dette er følelsesmessig vanskelig og vi vet heller ikke hvem som kan stoles på så det er en veldig vanskelig situasjon.  

En av utfordringene er at vi takler/bearbeider dette forskjellig. Jeg trenger pauser fra situasjonen. På kveldstid prøver jeg å ikke tenke for mye på det. Tenker jeg på det på kveld blir kvaliteten på søvnen veldig dårlig og jeg våkner tidlig og sliten. Jeg bearbeider mye av det selv. Venninnen min har et stort behov for å prate. Jo senere på kvelden det er, jo mer tungsinn har hun og behov for å snakke om det. Det er jo også vanskelige valg vi må ta og hun har et enormt behov for å diskutere dette i detalj og på repeat. Ettersom vi opplevde dette sammen og vi begge må ta disse valgene så er det meg hun ringer til. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er slitsomt for hun ringer jo når hun trenger å prate og det kan være når jeg har "pausen" min. Jeg føler dermed at jeg aldri får fri fra saken. For hun en ny tanke eller frustrasjon MÅ hun bare ringe for å drøfte dette med meg. Hun ringer dermed minst en gang for dagen. 

Hun føler det er bare meg hun kan snakke med. Det blir for komplisert å sette andre helt inn i situasjonen (kanskje er det umulig). Jeg føler dermed at jeg må ta telefonen når hun ringer for jeg vet at hun virkelig har behov for det. Problemet er at jeg blir så sliten av det. Det er alltid en negativ vinkling på alt hun må fortelle. Har jeg klart å grave frem litt positivitet i et lite forsøk på å komme videre, blir jeg dratt ned igjen av hennes fokus på det negative når hun ringer. Noen andre som har en bedre løsning på dette enn å be henne ringe mer sjelden (er prøvd og virker ikke) eller ikke ta telefonen? 

Anonymkode: 3d77b...0b2

[Anonym bruker]

Hun kan ikke forvente at du skal være hennes psykolog, selv om dette var noe dere opplevde sammen. Du må kunne si nei, at nå er det nok. Da er det bedre at hun går til en psykolog som kan hjelpe henne å bearbeide vonde følelser.

Anonymkode: 5fa6a...a83

[sug lut]

Ingen vennskap kan bære en sånn skjevhet over tid hvor den ene er den andres behandler. Redd vennskapet og si fra hvordan du har det. Hun forstår det tydeligvis ikke, så siden du bryr deg om henne så snakk heller enn å bygge opp sinne og frustrasjon.