Er så utrolig lei meg. Ble sint på barnet.

[Anonym bruker]

Har en femåring. Han har hatt voldsomt temperament hele livet. Har ofte måttet bære han bort et sted jeg kan kontrollere at han ikke stikker av. 
Han har ikke hatt noen episoder med dette nå på et år. 
I dag derimot gikk vi tur. Det tok mye lengre tid enn vi hadde regnet med og var på etterskudd med mat. 
Rett før vi kom hjem låste han seg. Var sulten, sliten og tørst. (Ville ikke ha det vannet vi hadde med). Så bare eskalerer det 200 meter fra døra og vi må bære han inn. Inne bare klikker han og jeg må bære han på rommet og sitte der med han. Han raser i 20 minutter, gjør gjentatte forsøk på å angripe meg. Jeg holder han på en armlengdes avstand og så klarer han å klore meg i ansiktet. Jeg brøler i sinne og han skvetter unna. Så fortsetter han verbalt og sier jeg kan bare flytte fordi han hater meg. Jeg svarer at å flytte er helt OK for da slipper jeg å bli slått og klora. Så starter han igjen med å slå etter meg og jeg responderer med å daske han på armen. Da begynner han selvsagt å gråte. Jeg satt med en stor klump i halsen og den er der fortsatt. Han roet seg til slutt og krøp gråtende opp på fanget mitt og sa noe som knuste meg, jeg skulle ønske jeg aldri ble født. Bare jeg tenker på det så presser tårene på. Vi avsluttet med å holde rundt hverandre lenge og jeg sa gang på gang at mamma elsker deg, uansett hva og du er den fineste gutten i verden for meg. Nå er han helt rolig og virker uberørt av det som skjedde. 
Jeg er helt sønderknust, jeg har sagt stygge ting og utøvd vold mot barnet mitt. Jeg må rett og slett be om hjelp på helsestasjonen. Dette slo beina helt under meg. Tidligere har jeg klart å holde roen og bare være i nærheten til han lander. 
Vet ikke en gang hva jeg vil med dette innlegget. Har ingen å betro meg til. 
Føler jeg er en elendig mamma. 
Håper trollene holder seg borte fra denne tråden, jeg er alt helt nede. 

Anonymkode: a4540...a15

[Anonym bruker]

Jeg klappet faktisk til sønnen min engang. Lignende situasjon. Han holdt på sånn en lang periode, og ved en anledning slo han meg i ansiktet. Da slo jeg han med flat hånd (såklart ikke hardt, men likevel) tilbake. Skammer meg fortsatt over det.. han husker jo ikke dette, og det skjedde aldri igjen selv om han hadde slike sinne-anfall flere ganger i perioder. Men ja, jeg vet hvordan du har det. Noen ganger kan det bli for mye for oss mammaer. Jeg er sikker på at du er verdens beste mamma for han uansett om du mistet besinnelsen et øyeblikk  

Anonymkode: d2dff...5a9

[Anonym bruker]

At du må ta kontakt med helsestasjonen er åpenbart. Men da pga sønnen din, ikke pga deg. Du reagerte menneskelig, men skjønte også hvor ille dette ble. Det er det jammen ikke alle som forstår. Lykke til!  

Anonymkode: b6796...507

[Anonym bruker]

Noen ganger blir det mye! Slik er det, men veldig godt du kjenner på denne samvittigheten. Det viser jo at du har de kvalitetene en mor skal ha. Men ingen er perfekt! Ta det til deg og det er nok ingen krise for barnet at dette skjedde en gang 😊 Snakk om det når ting har roet seg helt! Og lykke til på neste utbrudd.

Anonymkode: 8d2ba...cca

[Anonym bruker]

Jeg skrev er liknende innlegg for noen uker siden om min sønn som hadde noen skikkelige raptuser. Han er akkurat blitt 5.

Etter det siste store vulkanutbruddet har det vært stille...så det går nok litt i perioder.

Men jeg kjenner igjen følelsen av å ikke strekke til. Ikke vær så streng med deg selv 😊

Anonymkode: 58d80...0b9

[Anonym bruker]

Først og fremst, alle kan miste besinnelsen og slik du forklarer det så høres det ut som dere har hatt det krevende i lang tid. Det er ingen unnskyldning, for man kan ikke si sånne ting eller slå barnet sitt men det er forståelig at man kan miste besinnelsen i en slik situasjon. 

Men du nevner ingenting om at du sa unnskyld til han etter episoden? Det er veldig viktig å sette seg ned etterpå og forklare at du er veldig lei deg for det du gjorde og at du ber om unnskyldning. I tillegg tenker jeg at det er på høy tid at du ber om hjelp fra helsestasjonen, hvis dere ikke allerede har hjelp derfra? Hvis det er gjentatte episoder hvor han utagerer fysisk så bør dere som familie få hjelp først som sist. Det er krevende for alle og som familie trenger dere veiledning til hvordan dere skal håndtere dette i fremtiden. 

 

Anonymkode: f4d43...10a

[Anonym bruker]

Han har alltid hatt sinne, men det har vært hyling og kaste leker. Vi har ikke hatt noen problemer på ett år nå og dette var første gang han var fysisk. Han har tidligere kanskje slått etter oss men denne gangen gikk han til angrep. I barnehagen merker de sinnet men han er grei å regulere der og han har masse venner. Det er ingenting til nå som tilsier at han har er adferdsproblemer. 
Jeg har selvsagt sagt unnskyld og det samme har han. 
HI

Anonymkode: a4540...a15

[Anonym bruker]

Hadde jeg visst hvem du var ville jeg ha ringt barnevernet.

Selvfølgelig husker barn slikt for resten av livet!

Anonymkode: a6051...a5b

[Anonym bruker]

Dere var slitne og sultne begge to. Jeg tipper at dette har satt en så stor støkk i deg at du aldri tillater deg å miste kontrollen igjen. 

Dere har skværet opp og så lenge dette aldri skjer igjen trenger du ikke gjøre noe mer med dette. Å daske på armen er ikke greit, men slett ikke grusomt. 

Pust med magen, dette går bra. 

Anonymkode: d710e...0ec

[Anonym bruker]

Flott at du kontakter helsestasjonen! Du skjønner at dere trenger hjelp, det er det mange som ikke ville innrømme. 

Alle kan eksplodere, selv om det selvsagt ikke skal unnskyldes. Det viktige nå er at dere som familie tar i mot god hjelp, slik at både barnet og dere er bedre rustet til å håndtere dette neste gang. 

Det er kjempetøft å være forelder! Du virker som en mamma som virkelig vil det beste for barnet ditt ❤️ Fatt mot! Det blir bedre.

Anonymkode: 9c361...e08

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg visst hvem du var ville jeg ha ringt barnevernet.

Selvfølgelig husker barn slikt for resten av livet!

Anonymkode: a6051...a5b

Og der kom det.

Tror du virkelig ikke at ett barn tåler dette? Barn skal ikke trenge å tåle det, men om det desverre skjer, så tåler de det. Barnet her har ikke blitt "utsatt for vold og traumer i barndommen" men opplevde at mamma én gang mistet hodet. Hun klappet barnet på armen og sa noe dumt, hun ga ikke barnet juling! Bv ville ikke gjort annet med saken, enn å prøve å veilede mor slik at barnet unngår disse utagerende episodene igjen..finne ut hvorfor gutten sliter såpass med å hente seg inn. Alle barn mister besinnelsen en gang i blandt, men at det holder på i en halv time, er ikke vanlig. Da skyldes det noe underliggende. Bør ikle være noe stor eller alvorlig, bare at man er på "feil spor". 

Jeg skjønner godt du har vondt i magen og at du andre på dette, det betyr bare at du heldigvis kan se dine egne feil og mangler, og det er i slike situasjoner man virkelig får opp øynene. Hva kan der gjøre annerledes beste gang? Hvordan kan dere planlegge bedre? Kan du og mannen min bytte, slik at man ikke står i slike situasjoner så lenge av gangen? Snakk med helsestasjonen og be om hjelp fra de, mtp utfordringene sin sønnen din. Sønnen min kunne få slike "utbrudd", han har adhd. Ellers var han en munter, morsom, hjelpsom og omsorgsfull gutt. Men når det først låste seg, tok det tid å komme ut av det. Følelsene tok fullstendig overhånd, han klarte ikke å regulere seg selv. Og etterpå kom de bonde følelsene. "Skulle ønske jeg ikke var født" "Skulle ønske jeg var en snillere gutt" osv. 

Pust med magen, senk skuldrene og slapp av..han har ikke tatt alvorlig skade av dette ❤

Anonymkode: 6b3b9...a0e

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg visst hvem du var ville jeg ha ringt barnevernet.

Selvfølgelig husker barn slikt for resten av livet!

Anonymkode: a6051...a5b

Nå skal hun jo ta kontakt med helsestasjonen på grunn av denne situasjonen, og oppsøke hjelp.

Hva hjelper det da om du ringer barnevernet, tror du?

Ville det ikke vært mer nyttig å ringe om de foreldrene som ikke søker hjelp?

Selvfølgelig er det fullt mulig at et barn husker dette resten av livet. Men det er hva som skjer i hverdagen som teller.

Jeg og broren min fikk ris på rompa en gang da jeg var barn, foreldrene mine gråt over å slå barn, så det ble med den ene gangen. Selv husker jeg at vi hadde gjort noe veldig galt og hadde trusselen om ris hengende over oss, vi gjorde det likevel, og det var ikke vondt med ris. Ikke verre enn et vepsestikk eller å tryne på sykkel i alle fall!

Det som var vondt, og som preger meg den dag i dag, var at den ene forelderen min var psykisk syk og skrek og kalte meg stygge og nedverdigende ting gjennom barndom og oppvekst, og at den andre ikke grep inn.  

Anonymkode: b6796...507

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg visst hvem du var ville jeg ha ringt barnevernet.

Selvfølgelig husker barn slikt for resten av livet!

Anonymkode: a6051...a5b

Å grav deg ned igjen under steinen din før sola kommer og tar deg og du sprekker. Dette går bra HI. Høres ut som dere fikk en god stund etter utbruddene deres. Sikkert lurt å få en henvisning til BUP. Klem til deg🤗

Anonymkode: 39d12...aa3

[Optatium]

Jeg har lyst til å vise til Hedvig Montgomery jeg. Hun sier det er menneskelig og vanlig å miste besinnelsen. Det er viktig å vise ungene at også voksne har følelser! Men, du skal også vise barnet hva man gjør etterpå. Roer seg, snakker om hva som ble vanskelig, si unnskyld, si at man er glad i hverandre uansett og alltid, og kose litt. Du har ikke et peoblem fordi du har mista besinnelsen en gang. Det er jo når man sliter med å beherske seg på et mer generelt nivå at man skal be om hjelp. 

[Anonym bruker]

Sinne er ofte en reaksjon på å ikke føle seg sett eller forstått, eller behov for bekreftelse.

Anonymkode: 93260...bfc

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sinne er ofte en reaksjon på å ikke føle seg sett eller forstått, eller behov for bekreftelse.

Anonymkode: 93260...bfc

Mhm, eller mange andre ting. Noen barn har regulringsvansker også, som gjør at de går i svart.  Ofte vet de ikke en gang selv hvorfor de blir så veldig sinte. Vårt ene barn fikk noen vanvittige raserianfall da han var yngre. Han ble helt fjern i blikket, voldsom og var umulig å få kontakt med. Det kunne gå lang tid før han roet seg ned. Da han var 11 år ble han utredet og fikk diagnosen Tourettes syndrom, og det viste seg at raserianfallene var "sinne-tics", og er relativt vanlig for barn med TS. Ofte husker ikke barnet alt etterpå, og de blir utrolig lei seg når de skjønner at de har oppført seg dårlig. Vi hadde ingen mistanke om TS før han ble rundt 10 år fordi han ikke har de mer vanlige ticsene, men vet nå at han antagelig begynte da han var 4-5 år. Nå sier jeg ikke at HI sin unge har TS, altså, men det kan være grunner til slike raserianfall som man ikke vet noe om der og da, og som man først forstår i retrospektiv. Og uansett er slike unormalt sterke og voldsomme raserianfall utrolig vanskelig å håndtere, jeg var ikke alltid øke pedagogisk jeg heller. Vanlige raserianfall, som søsknene hadde, er noe helt annet.

Anonymkode: 2b7ca...ebf

[Anonym bruker]

Sånt skjer. Det eneste jeg lurer på er om du må være der når sinneanfallene kommer? Jeg trekker meg unna. Hvis jeg ikke gjør det varer det dobbelt så lenge. Vi snakker ut med en gang hun roer seg og jeg er tilgjengelig, men unngår å være rett i nærheten ettersom det som regel ender med slag eller spark. 

Anonymkode: 0eea4...25e

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sånt skjer. Det eneste jeg lurer på er om du må være der når sinneanfallene kommer? Jeg trekker meg unna. Hvis jeg ikke gjør det varer det dobbelt så lenge. Vi snakker ut med en gang hun roer seg og jeg er tilgjengelig, men unngår å være rett i nærheten ettersom det som regel ender med slag eller spark. 

Anonymkode: 0eea4...25e

Vel. Det er første gang jeg har opplevd dette. Tidligere, opp til han ble fire så kunne han kaste leker og være litt våghals, hoppe ut av sofaen, løpe inn i en dør så da var det best å ha han på rommet med meg eller pappa som rolig observerte og passet på han. Da nådde han toppen på fem minutter og var umiddelbart klar for kos, da satt vi klar med et fang. Det jeg så i dag var helt nytt og sinnet var tydelig mot meg, i etterkant ser jeg jo at jeg burde trukket meg unna, at mitt nærvær muligens trigget han mer. 
Har hatt en lang prat med han nå der jeg forklarte at vi begge har gjort en dum ting i dag. Praten var rolig og fin og han var egentlig veldig reflektert. 
 

Anonymkode: a4540...a15

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vel. Det er første gang jeg har opplevd dette. Tidligere, opp til han ble fire så kunne han kaste leker og være litt våghals, hoppe ut av sofaen, løpe inn i en dør så da var det best å ha han på rommet med meg eller pappa som rolig observerte og passet på han. Da nådde han toppen på fem minutter og var umiddelbart klar for kos, da satt vi klar med et fang. Det jeg så i dag var helt nytt og sinnet var tydelig mot meg, i etterkant ser jeg jo at jeg burde trukket meg unna, at mitt nærvær muligens trigget han mer. 
Har hatt en lang prat med han nå der jeg forklarte at vi begge har gjort en dum ting i dag. Praten var rolig og fin og han var egentlig veldig reflektert. 
 

Anonymkode: a4540...a15

Syns du reflekterer godt over din egen rolle i situasjonen. Her må sønnen få tid alene til å roe seg ned, men han vet jeg er her uansett. Følger jeg etter han, blir han bare enda mer sint og det tar lenger tid. Får han gå unna i fred, tar det toppen 5 min før han er tilbake. Men han blir ikke sånn at han ødelegger ting eller er i fare for å skade seg selv. Da hadde jeg nok måttet funnet på en annen måte å håndtere det på. 

Anonymkode: 1f6ac...eb5

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Vel. Det er første gang jeg har opplevd dette. Tidligere, opp til han ble fire så kunne han kaste leker og være litt våghals, hoppe ut av sofaen, løpe inn i en dør så da var det best å ha han på rommet med meg eller pappa som rolig observerte og passet på han. Da nådde han toppen på fem minutter og var umiddelbart klar for kos, da satt vi klar med et fang. Det jeg så i dag var helt nytt og sinnet var tydelig mot meg, i etterkant ser jeg jo at jeg burde trukket meg unna, at mitt nærvær muligens trigget han mer. 
Har hatt en lang prat med han nå der jeg forklarte at vi begge har gjort en dum ting i dag. Praten var rolig og fin og han var egentlig veldig reflektert. 
 

Anonymkode: a4540...a15

Da forstår jeg hvorfor du var i nærheten. Jeg hadde et voldsomt sinne som barn selv og foretrakk å være alene. Det er bare derfor jeg skriver dette om å trekke seg unna. Jeg tenker du uansett har reflektert godt og nok rundt dette. Du må prøve å legge den dårlige samvittigheten bort. Fokusere på å finne strategier for eventuelle fremtidige sinneanfall 

Anonymkode: 0eea4...25e