Folk som ikke svarer på melding.

[Anonym bruker]

Hvis man sender melding med "hei, åssen går det", og vedkommende aldri svarer. Bør man ta et hint og kutte vedkommende ut fra livet sitt? Er snakk om et søsken. Har foreslått å møtes, finne på ting, gå tur, dra steder (før viruset), får aldri svar. Og hvis man får svar, er det alltid nei. Vil ikke, kan ikke, vi får se det an. Har nå kommet til et punkt hvor hn ikke gidder å svare lenger... Man føler man maser, at vedkommende ikke liker deg - har noe imot deg? Tross ingen krangler, ingen åpenbare feil ved deg som person... Bare uendelig tristhet over denne iskalde avvisningen.

Jeg må bare spørre. Kan den personen ha en diagnose? Hva er det som får folk til å oppføre seg på den måten der? 

Tante-/onkelbarn liker vedkommende. Det er vel grovt sett derfor vi har fortsatt å prøve at kontakten opprettholdes. Inviterer til bursdag, da dukker hn opp - men ellers vil hn ikke ha noe med en å gjøre. Tydeligvis? 

Noen som har opplevd det samme? Hvordan tolket dere det? Hadde dere egentlig gjort noe galt? Ebbet bare alt ut og så så dere aldri hverandre noe mer?

Anonymkode: 87ca0...369

[Superdolly]

Jeg har opplevd noe lignende, men det var ikke med et søsken. Jeg fikk aldri vite hva jeg hadde gjort galt, og jeg prøvde og prøvde å rydde opp, uten å lykkes. Vedkommende var også veldig lite åpen av natur, så jeg fikk aldri noen svar på hva som var galt eller hva jeg hadde gjort.

Jeg ga opp. Jeg sørget, for jeg følte at jeg hadde mistet vedkommende, nesten som om den personen var død. Men det gikk jo over, og sorgen bleknet med tiden.

Så døde vedkommende i relativt ung alder, brått og uventet. Og da kom alt sammen tilbake, og jeg oppdaget at jeg slett ikke var så ferdig med sorgen som jeg hadde trodd. 

Vi så hverandre mest i begravelser, før vedkommende døde naturligvis. Et og annet familieselskap. Men ingen av delene er steder hvor man tar opp slike ting, og jeg tror ikke det hadde nyttet uansett. Jeg hadde ikke fått noe svar. Jeg grublet mye en periode, snakket mye med min mor om saken, og konkluderte vel med at denne personen hadde store problemer selv som gikk ut over meg og forholdet mellom oss.

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Superdolly skrev:

Jeg har opplevd noe lignende, men det var ikke med et søsken. Jeg fikk aldri vite hva jeg hadde gjort galt, og jeg prøvde og prøvde å rydde opp, uten å lykkes. Vedkommende var også veldig lite åpen av natur, så jeg fikk aldri noen svar på hva som var galt eller hva jeg hadde gjort.

Jeg ga opp. Jeg sørget, for jeg følte at jeg hadde mistet vedkommende, nesten som om den personen var død. Men det gikk jo over, og sorgen bleknet med tiden.

Så døde vedkommende i relativt ung alder, brått og uventet. Og da kom alt sammen tilbake, og jeg oppdaget at jeg slett ikke var så ferdig med sorgen som jeg hadde trodd. 

Vi så hverandre mest i begravelser, før vedkommende døde naturligvis. Et og annet familieselskap. Men ingen av delene er steder hvor man tar opp slike ting, og jeg tror ikke det hadde nyttet uansett. Jeg hadde ikke fått noe svar. Jeg grublet mye en periode, snakket mye med min mor om saken, og konkluderte vel med at denne personen hadde store problemer selv som gikk ut over meg og forholdet mellom oss.

Ja, takk for svar, det er det jeg har tenkt også. Store problemer, psykisk, det er vel nærliggende å tro det? 

Trist å høre at hn døde uten at dere fikk ordnet opp i det. Det blir kanskje hengende igjen som en ekkel følelse bare, og man blir gående og undre...? Eller har du kommet over det?

Anonymkode: 87ca0...369

[Superdolly]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ja, takk for svar, det er det jeg har tenkt også. Store problemer, psykisk, det er vel nærliggende å tro det? 

Trist å høre at hn døde uten at dere fikk ordnet opp i det. Det blir kanskje hengende igjen som en ekkel følelse bare, og man blir gående og undre...? Eller har du kommet over det?

Anonymkode: 87ca0...369

Jeg vet ikke om jeg har kommet over det. Jeg sørget da vedkommende døde, klappet helt sammen og måtte reise hjem fra jobb da jeg fikk beskjeden. Og det selv om jeg trodde at jeg hadde tatt den sorgen for mange år siden. Men sorgen gikk jo over, jeg gråt og sørget og snakket mye om det, spesielt med min mor som kjenner hele historien og har hjulpet meg mye med å sortere tanker og følelser.

Jeg tenker ikke veldig ofte på det lenger. Det er noen år siden dødsfallet. Og når jeg tenker på det, som nå, så er det selvsagt en sorg. Vi var veldig nære, lenge. Men det er ikke overveldende eller knusende, det er trist men håndterbart. Vanskelig å forklare egentlig. Jeg har vel taklet det ved å skyve det unna i mange år, rett og slett.

Men jeg går ikke og undrer meg. Jeg tror nå fullt og fast på at den forklaringen jeg nevnte er riktig, at vedkommende hadde problemer og vanskeligheter selv som førte til at jeg ble skjøvet unna. Og ettersom jeg kjente vedkommende veldig godt vet jeg også at jeg aldri, uansett hva som hadde skjedd, ville fått vite hva problemet var. Dette var ikke et menneske som åpnet seg. 

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis man sender melding med "hei, åssen går det", og vedkommende aldri svarer. Bør man ta et hint og kutte vedkommende ut fra livet sitt? Er snakk om et søsken. Har foreslått å møtes, finne på ting, gå tur, dra steder (før viruset), får aldri svar. Og hvis man får svar, er det alltid nei. Vil ikke, kan ikke, vi får se det an. Har nå kommet til et punkt hvor hn ikke gidder å svare lenger... Man føler man maser, at vedkommende ikke liker deg - har noe imot deg? Tross ingen krangler, ingen åpenbare feil ved deg som person... Bare uendelig tristhet over denne iskalde avvisningen.

Jeg må bare spørre. Kan den personen ha en diagnose? Hva er det som får folk til å oppføre seg på den måten der? 

Tante-/onkelbarn liker vedkommende. Det er vel grovt sett derfor vi har fortsatt å prøve at kontakten opprettholdes. Inviterer til bursdag, da dukker hn opp - men ellers vil hn ikke ha noe med en å gjøre. Tydeligvis? 

Noen som har opplevd det samme? Hvordan tolket dere det? Hadde dere egentlig gjort noe galt? Ebbet bare alt ut og så så dere aldri hverandre noe mer?

Anonymkode: 87ca0...369

Hadde unngått spørsmål, særlig om hvordan det går. Har man det ikke bra, så er slike spørsmål bare en påminnelse om at man ikke har det bra. Da dropper man å svare. Men også andre spørsmål, spørsmål er en uting. 

Ville heller sendt bilder og musikk og morsomme nyheter, dersom dere har samme smak. Da kansje vedkommende smiler og ler og knytter gode følelser til dere. 

Jeg svarer nå som en person som vet at noen er enklere å forholde seg til og andre ikke, og hva som er forskjellen på de to. 

Det er mulig personen har en diagnose, men det er jo (dessverre) også mulig at vedkommende bare ikke er så stor fan av deg. Har dere hatt godt forhold før?

Anonymkode: 5e709...82e