Noen som har forlatt mannen...

[Anonym bruker]

Uten at han er helt forferdelig? Vi har barn på 10 og 12 år og jeg føler meg veldig ensom i forholdet.
 

Mannen er snill, oppegående og ganske driftig men han har i løpet av de 20 årene vi har vært sammen aldri klart å gi meg det jeg trenger av han som samtalepartner. Jeg tror ikke terapi vil hjelpe da overfladisk kommunikasjon er et veldig sterkt personlighetstrekk. For noen år siden sluttet jeg å prøve og fant andre samtalepartnere.
 

Vi har også noen problemer på grunn av dette som jeg ikke vil gå inn i her, men det er ingenting som er helt krise. Jeg ser likevel at jeg er en mye bedre mor for barna når han ikke er her. 

Summert så er han en bra mann, men tøffe perioder og hans håndtering har kvelt følelsene mine. Likevel klarer jeg ikke å tenke at dette er nok til å gånår vi har barn, selv om jeg lengter (og frykter) etter å være alene.

Noen med erfaring?

 

Anonymkode: 40d9b...3d0

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Likevel klarer jeg ikke å tenke at dette er nok til å gånår vi har barn, selv om jeg lengter (og frykter) etter å være alene.

Du valgte jo tydeligvis å få disse barna sammen med han til tross for at du hadde vært klar over problemet i 7 år før første barnet.

Ser ikke hvorfor du plutselig nå skal gjøre noe.

Ja, du er en bedre mor uten han, men ville det oppveid omkostningene (for dine barn) ved å bryte opp familien?

Det er det jeg tror du må finne ut av. 

Anonymkode: 8fd67...a66

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du valgte jo tydeligvis å få disse barna sammen med han til tross for at du hadde vært klar over problemet i 7 år før første barnet.

Ser ikke hvorfor du plutselig nå skal gjøre noe.

Ja, du er en bedre mor uten han, men ville det oppveid omkostningene (for dine barn) ved å bryte opp familien?

Det er det jeg tror du må finne ut av. 

Anonymkode: 8fd67...a66

Vi ble sammen da vi var veldig unge, og enkelte av mannens karaktertrekk ble veldig tydelige etter at det andre barnet ble født. Han taklet rett og slett ikke to småbarn, og det hadde jeg aldri sett for meg. Så fulgte flere år med dødsfall og kriser som tok fokus. De siste fire årene har vært bedre, mannen har også vært bedre men med noen «tilbakefall» til gammel adferd innimellom. Jeg hadde trodd at bedre tider ville «fikset» oss, men nå opplever jeg at avstanden i stedet er større. 

 

Og ja, det jeg grubler på er om det vil være bedre. Barna vil fortsatt møte farens dårligere sider og jeg har selv en veldig vond erfaring Med egne foreldres skilsmisse og mange år med omsorgssvikt i kjølvannet så jeg er veldig, veldig usikker.

Anonymkode: 40d9b...3d0

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Og ja, det jeg grubler på er om det vil være bedre. Barna vil fortsatt møte farens dårligere sider og jeg har selv en veldig vond erfaring Med egne foreldres skilsmisse og mange år med omsorgssvikt i kjølvannet så jeg er veldig, veldig usikker.

Anonymkode: 40d9b...3d0

Finnes det noen mellomløsning?

Hvor du kan planlegge ting med barna uten at han må kaste dystre skygger over den tiden? 

Anonymkode: 8fd67...a66

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Finnes det noen mellomløsning?

Hvor du kan planlegge ting med barna uten at han må kaste dystre skygger over den tiden? 

Anonymkode: 8fd67...a66

Jeg tenker at det du skisserer der er at vi skal være samboere og foreldre, men ikke kjærester og en familie i ordets rette forstand?

Jeg tror ikke mannen er interessert i et samliv der vi ikke er kjærester.

Vi gjør ofte ting med barna hver for oss, jeg foretrekker det i mange tilfeller.

Bare å skrive dette er uendelig trist. Jeg er veldig glad i han og vi har hatt mye fint sammen også. Om noen hadde fortalt meg at jeg skulle ha disse tankene for to år siden hadde jeg stukket fingrene i ørene og trallet høyt... og det er nok mitt bidrag til problemet, jeg har tilpasset meg hans foretrukne kommunikasjonsformer og ikke innsett fakta.

Anonymkode: 40d9b...3d0

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at det du skisserer der er at vi skal være samboere og foreldre, men ikke kjærester og en familie i ordets rette forstand?

Jeg tror ikke mannen er interessert i et samliv der vi ikke er kjærester.

Vi gjør ofte ting med barna hver for oss, jeg foretrekker det i mange tilfeller.

Bare å skrive dette er uendelig trist. Jeg er veldig glad i han og vi har hatt mye fint sammen også. Om noen hadde fortalt meg at jeg skulle ha disse tankene for to år siden hadde jeg stukket fingrene i ørene og trallet høyt... og det er nok mitt bidrag til problemet, jeg har tilpasset meg hans foretrukne kommunikasjonsformer og ikke innsett fakta.

Anonymkode: 40d9b...3d0

Ikke egentlig.

Når det gjelder kjærester, så er dere vel uansett ikke vanlige kjærester i ordets rette forstand, når du sitter på alle disse følelsene?

Når det gjelder å være familie, så tenkte jeg å fokusere mindre på å «fikse» dere som par, og mer på å finne gode løsninger for alle i familien. 

Men hvis han er den typen som krever at du skal stille opp og «utføre dine ekteskapelige plikter» som kvinne, uansett hvordan han utfører sine ekteskapelige plikter som mann, så er det jo nokså fastlåst. Da ville jeg nok ha gått før jeg ble altfor ødelagt. 

Anonymkode: 8fd67...a66

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ikke egentlig.

Når det gjelder kjærester, så er dere vel uansett ikke vanlige kjærester i ordets rette forstand, når du sitter på alle disse følelsene?

Når det gjelder å være familie, så tenkte jeg å fokusere mindre på å «fikse» dere som par, og mer på å finne gode løsninger for alle i familien. 

Men hvis han er den typen som krever at du skal stille opp og «utføre dine ekteskapelige plikter» som kvinne, uansett hvordan han utfører sine ekteskapelige plikter som mann, så er det jo nokså fastlåst. Da ville jeg nok ha gått før jeg ble altfor ødelagt. 

Anonymkode: 8fd67...a66

Problemet er vel mer at han ønsker at vi dkal være kjærester og oppfører seg som om vi er det. Det blir et press på meg, samt en kilde til veldig mye dårlig samvittighet fordi jeg har sviktet ved å miste følelsene mine for han. Jeg har ikke fortalt han hvordan jeg føler det og frem til i sommer hadde vi jevnlig sex.

Anonymkode: 40d9b...3d0

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er vel mer at han ønsker at vi dkal være kjærester og oppfører seg som om vi er det. Det blir et press på meg, samt en kilde til veldig mye dårlig samvittighet fordi jeg har sviktet ved å miste følelsene mine for han. Jeg har ikke fortalt han hvordan jeg føler det og frem til i sommer hadde vi jevnlig sex.

Anonymkode: 40d9b...3d0

Men synes du han oppfører seg som om dere er kjærester?

Gir han deg det en kjæreste skal gi sin partner?

Jeg ville nok forsøkt å fortelle rett ut hvordan du har det. Åpen kommunikasjon er en forutsetning hvis man skal kunne vise omsorg. Kanskje det kan løsne opp litt?

Anonymkode: 8fd67...a66

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Men synes du han oppfører seg som om dere er kjærester?

Gir han deg det en kjæreste skal gi sin partner?

Jeg ville nok forsøkt å fortelle rett ut hvordan du har det. Åpen kommunikasjon er en forutsetning hvis man skal kunne vise omsorg. Kanskje det kan løsne opp litt?

Anonymkode: 8fd67...a66

Han oppfører seg som om vi er kjærester på den måten han er komfortabel med. Sex, klemmer og kyss, men veldig sjelden samtaler som gjør mer enn å skrape på overflaten.

Han håndterer følelsene sine veldig dårlig. Det er også grunnen til at jeg har lukket meg og ikke krevd følelsesmessig støtte av han. Oftest har han hatt veldig lite å si. Jeg vet at jeg må fortelle han hvordan jeg har det, men jeg vet også at det vil knuse han. Etter mange år der jeg har føyet meg etter hans følelsesutrykk så gruer jeg meg veldig til å fortelle dette som garantert vil føre til en voldsom reaksjon. Jeg har liksom tenkt at om jeg bare ikke er for krevende så holder vi hans følelser i sjakk om du skjønner. Så ja, jeg vet jeg må men føler meg ikke klar til å stå i stormen.

Anonymkode: 40d9b...3d0

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Han oppfører seg som om vi er kjærester på den måten han er komfortabel med. Sex, klemmer og kyss, men veldig sjelden samtaler som gjør mer enn å skrape på overflaten.

Han håndterer følelsene sine veldig dårlig. Det er også grunnen til at jeg har lukket meg og ikke krevd følelsesmessig støtte av han. Oftest har han hatt veldig lite å si. Jeg vet at jeg må fortelle han hvordan jeg har det, men jeg vet også at det vil knuse han. Etter mange år der jeg har føyet meg etter hans følelsesutrykk så gruer jeg meg veldig til å fortelle dette som garantert vil føre til en voldsom reaksjon. Jeg har liksom tenkt at om jeg bare ikke er for krevende så holder vi hans følelser i sjakk om du skjønner. Så ja, jeg vet jeg må men føler meg ikke klar til å stå i stormen.

Anonymkode: 40d9b...3d0

Skjønner.

Tror du det kan utarte seg i farlig retning?

Du kan ALLTID ta kontakt med krisesenter. Ville ha gjort dette for sikkerhets skyld, siden han bare ser seg selv og ikke deg. Det er et veldig dårlig tegn. 

Og det hjelper mye å ha noen i ryggen, som forstår hva du snakker om. Ville ha ringt de først, og snakket med noen der, før du snakker med han. Så kan du heller avslutte kontakten med de om dette går bedre enn forventet. 

Anonymkode: 8fd67...a66

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skjønner.

Tror du det kan utarte seg i farlig retning?

Du kan ALLTID ta kontakt med krisesenter. Ville ha gjort dette for sikkerhets skyld, siden han bare ser seg selv og ikke deg. Det er et veldig dårlig tegn. 

Og det hjelper mye å ha noen i ryggen, som forstår hva du snakker om. Ville ha ringt de først, og snakket med noen der, før du snakker med han. Så kan du heller avslutte kontakten med de om dette går bedre enn forventet. 

Anonymkode: 8fd67...a66

Jeg tror ikke han blir farlig for meg, men nå sitter vi jo oppå hverandre på grunn av corona. Jeg tror også mange familier har det verre nå og at familievernkontoret vil ha langt mer prekære situasjoner å ta seg av. 
 

Men du har kanskje rett i at han ikke ser meg. Han viser at han er glad i meg og han er virkelig en snill mann som bryr seg, men han unngår alt potensielt ubehag om han kan.

Anonymkode: 40d9b...3d0

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror ikke han blir farlig for meg, men nå sitter vi jo oppå hverandre på grunn av corona. Jeg tror også mange familier har det verre nå og at familievernkontoret vil ha langt mer prekære situasjoner å ta seg av. 
 

Men du har kanskje rett i at han ikke ser meg. Han viser at han er glad i meg og han er virkelig en snill mann som bryr seg, men han unngår alt potensielt ubehag om han kan.

Anonymkode: 40d9b...3d0

Tenkte ikke på familievernkontoret, men på krisesenteret. Det er litt som 113 for forhold i krise, mens familievernkontorer er mer som fastlegen, for å dra en sammenligning. Du kan ringe når som helst, det er bedre å ringe en gang for mye enn en for lite. 

Men du bør jo kunne snakke i fred da, uten å ha han hengende over deg.

Anonymkode: 8fd67...a66

[Anonym bruker]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Uten at han er helt forferdelig? Vi har barn på 10 og 12 år og jeg føler meg veldig ensom i forholdet.
 

Mannen er snill, oppegående og ganske driftig men han har i løpet av de 20 årene vi har vært sammen aldri klart å gi meg det jeg trenger av han som samtalepartner. Jeg tror ikke terapi vil hjelpe da overfladisk kommunikasjon er et veldig sterkt personlighetstrekk. For noen år siden sluttet jeg å prøve og fant andre samtalepartnere.
 

Vi har også noen problemer på grunn av dette som jeg ikke vil gå inn i her, men det er ingenting som er helt krise. Jeg ser likevel at jeg er en mye bedre mor for barna når han ikke er her. 

Summert så er han en bra mann, men tøffe perioder og hans håndtering har kvelt følelsene mine. Likevel klarer jeg ikke å tenke at dette er nok til å gånår vi har barn, selv om jeg lengter (og frykter) etter å være alene.

Noen med erfaring?

 

Anonymkode: 40d9b...3d0

Vil bare si at jeg skjønner AKKURAT hva du mener, og har det HELT likt. Vet heller ikke hva jeg skal gjøre 😥

Anonymkode: 0b3cf...d6d

[Anonym bruker]

Jeg synes det er utrolig dårlig gjort overfor barna i hvert fall. Spesielt når du ikke engang har giddet å ta det opp med mannen selv. Du virker tiltaksløs og egoistisk, og har nok en stor del av ansvaret for situasjonen selv. Du bare gidder ikke å ta tak i det. Latskap, rett og slett. 

Anonymkode: 11397...550

[Iiiiik]

Hvis dette er en utilfredshet som har vært der lenge, så ville jeg prøvd å roe meg selv ned akkurat nå. Det å leve så tett som vi må gjøre nå med koronarestriksjonene kan føre til at smågnisninger blir tydeligere enn de «egentlig» er. Altså kan det hende at det du nå opplever som litt uutholdelig faktisk er til å leve med. En god retningslinje er å aldri ta store avgjørelser under ekstraordinære forhold. 

Et annet element er at det er utrolig dårlig timing å tematisere dette med mannen din akkurat nå. Dere er stuck med hverandre i hjemmet antar jeg, som alle andre er for tiden. Å snakke med ham med noe du har vegret deg for i mange år akkurat nå er vel ikke så lurt. 

Det kan hende at forholdet deres faktisk er dødsdømt. Det er kun du som kan bestemme hva som er godt nok for deg. Jeg synes det høres ut som om det er mye bra hos dere, men selve regnestykket må du gjøre opp selv. Akkurat nå kommer du tydeligvis i minus, men jeg mistenker at det kan være litt mer positivt enn det det virker som nå som dere er sammen hele tiden. 

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

TJeg synes det er utrolig dårlig gjort overfor barna i hvert fall. Spesielt når du ikke engang har giddet å ta det opp med mannen selv. Du virker tiltaksløs og egoistisk, og har nok en stor del av ansvaret for situasjonen selv. Du bare gidder ikke å ta tak i det. Latskap, rett og slett. 

Anonymkode: 11397...550

Etter barn nummer to begynte mannen å reagere med sterkt sinne både ovenfor meg og ovenfor barna. Etter at jeg sa veldig klart i fra om potensielle konsekvenser sluttet han å bli så sint på meg. Når jeg ser tilbake på årene som har gått ser jeg et annet mønster, mer enn at han sluttet å bli sint har jeg sluttet å gi utrykk for irritasjoner og utfordringer. Jeg fungerer heller som en buffer og har fortalt meg selv at jeg ikke har rett til å ta opp ting med han med mindre jeg er perfekt selv. Og det er jeg jo ikke.

 

Resultatet er at ting er langt roligere, han blir sjeldnere ukontrollerbart sint, men jeg har mistet meg selv og vi har mistet intimiteten i relasjonen.

 

Det var nok aldri dette mannen ønsket, men jeg tror ikke han ser disse tingene i sammenheng. Ærlig talt tror jeg han tenker at lite friksjon betyr at ting er veldig bra.

 

Så nei, jeg er ikke lat men jeg har etablert et veldig uheldig mønster for å bevare husfreden. Utbrudd fra mannen oppleves som store kriser for meg og jeg har jobbet så hardt med å unngå dem. 

 

I starten for å beskytte meg og barna, men også fordi jeg elsket ham og så hvor vondt han hadde det med dette selv. Jeg føler fortsatt kjærlighet for ham og vil han skal ha det bra, men vår relasjon føles som et fjernt vennskap nå.

Det handler ikke om å ikke gidde.

 

Og til dere andre; tusen takk, jeg er helt enig i at jeg må se det an til etter coronarestriksjonene. Selv om det føles feil for meg å vite at vi har store ekteskapelige problemer uten at han vet det.

 

Anonymkode: 40d9b...3d0

[Anonym bruker]

Synes du gjør lurt i å snakke med krisesenteret, ha de i bakhånd. De kan du ringe allerede i dag, eller heller på mandag. De klarer å se etter de riktige tingene som du må huske på og tenke over.

Når det løsner litt opp igjen med restriksjoner, så synes jeg du skal fortelle han dette:

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Etter barn nummer to begynte mannen å reagere med sterkt sinne både ovenfor meg og ovenfor barna. Etter at jeg sa veldig klart i fra om potensielle konsekvenser sluttet han å bli så sint på meg. Når jeg ser tilbake på årene som har gått ser jeg et annet mønster, mer enn at han sluttet å bli sint har jeg sluttet å gi utrykk for irritasjoner og utfordringer. Jeg fungerer heller som en buffer og har fortalt meg selv at jeg ikke har rett til å ta opp ting med han med mindre jeg er perfekt selv. Og det er jeg jo ikke.

Resultatet er at ting er langt roligere, han blir sjeldnere ukontrollerbart sint, men jeg har mistet meg selv og vi har mistet intimiteten i relasjonen.

Det var nok aldri dette mannen ønsket, men jeg tror ikke han ser disse tingene i sammenheng. Ærlig talt tror jeg han tenker at lite friksjon betyr at ting er veldig bra.

En hver fornuftig person må kunne se at dette kan stemme og at det er noe som ikke går i lengden. 

Hvis ikke han klarer å se det, så har du en backup-plan. 

Anonymkode: 8fd67...a66

[Anonym bruker]

Terapi, terapi, terapi. 

Dette er helt uholdbart for deg, men kanskje kan det gå opp noen lys for mannen med en tredjepart som nøytral samtalepartner. Veldig mange menn har null trening i å kjenne på egne følelser, langt mindre å snakke om dem. Det er jo ikke vond vilje, men de blir innerst inne vettskremt. 

Vil han ikke er det kanskje best å gå. 

Anonymkode: 415ea...b74