Jeg fucker det opp hele tiden

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene i 8 år. Jeg har datet. Det er det samme hver gang. Jeg møter en fyr, liker han, møter han flere ganger, han blir forelsket, jeg stikker. Jeg er livredd for at det skal bli for seriøst. Så ødelegger jeg det med å avslutte det hele. Jeg mister alle følelser jeg kanskje har hatt med en gang de hinter til, eller sier rett ut at de liker meg. Det er ikke sånn at jeg ikke er klar for et nytt forhold heller. Jeg er det. Men jeg blir skremt av at de forelsker seg fort, at de vil forplikte seg fort, at de ikke vil vente med sex, at de ser for seg at vi skal leve sammen, at de mener vi bør overnatte hos hverandre osv osv. 
 

Analyser meg! Hjelp meg å finne ut hvorfor jeg flykter fra bra menn. Jeg har ikke blitt såret eller noe slikt heller.

Anonymkode: 8ed91...583

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært alene i 8 år. Jeg har datet. Det er det samme hver gang. Jeg møter en fyr, liker han, møter han flere ganger, han blir forelsket, jeg stikker. Jeg er livredd for at det skal bli for seriøst. Så ødelegger jeg det med å avslutte det hele. Jeg mister alle følelser jeg kanskje har hatt med en gang de hinter til, eller sier rett ut at de liker meg. Det er ikke sånn at jeg ikke er klar for et nytt forhold heller. Jeg er det. Men jeg blir skremt av at de forelsker seg fort, at de vil forplikte seg fort, at de ikke vil vente med sex, at de ser for seg at vi skal leve sammen, at de mener vi bør overnatte hos hverandre osv osv. 
 

Analyser meg! Hjelp meg å finne ut hvorfor jeg flykter fra bra menn. Jeg har ikke blitt såret eller noe slikt heller.

Anonymkode: 8ed91...583

Du ser mønsteret selv, men bestemmer deg ikke for å endre ATFERD. Og det er der du må begynne.

Anonymkode: 23e00...432

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Du ser mønsteret selv, men bestemmer deg ikke for å endre ATFERD. Og det er der du må begynne.

Anonymkode: 23e00...432

Hvilken adferd da? Jeg går jo ikke på date med tanke på at jeg skal dumpe han. Jeg går jo på date for å finne en å dele livet med.

Anonymkode: 8ed91...583

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvilken adferd da? Jeg går jo ikke på date med tanke på at jeg skal dumpe han. Jeg går jo på date for å finne en å dele livet med.

Anonymkode: 8ed91...583

Man velger det man tror man fortjener, være seg kjærlighet, venner eller andre forhold.

Mener du at du ikke fortjener en kjæreste?

Anonymkode: eb207...d31

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvilken adferd da? Jeg går jo ikke på date med tanke på at jeg skal dumpe han. Jeg går jo på date for å finne en å dele livet med.

Anonymkode: 8ed91...583

... og SÅ dumper du han. Det er den atferden jeg snakker om. 

Anonymkode: 23e00...432

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Man velger det man tror man fortjener, være seg kjærlighet, venner eller andre forhold.

Mener du at du ikke fortjener en kjæreste?

Anonymkode: eb207...d31

Nei. Heller motsatt

1 time siden, Anonym bruker skrev:

... og SÅ dumper du han. Det er den atferden jeg snakker om. 

Anonymkode: 23e00...432

Ja. Det er jo ikke rettferdig å beholde dem om jeg ikke føler det samme?

Anonymkode: 8ed91...583

[Anonym bruker]

Kanskje begynne med å være ærlig med deg selv? Hvis du genuint ønsker deg et langvarig forpliktende forhold ville du ha prøvd mer enn det du beskriver. VIL du egentlig det eller liker du bare fantasien?

Anonymkode: 62a80...135

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje begynne med å være ærlig med deg selv? Hvis du genuint ønsker deg et langvarig forpliktende forhold ville du ha prøvd mer enn det du beskriver. VIL du egentlig det eller liker du bare fantasien?

Anonymkode: 62a80...135

Jeg vil. Men jeg får det ikke til

Anonymkode: 8ed91...583

[Anonym bruker]

Hva er det du frykter da?

Liker du frihet på andre områder også? Jobb, bolig osv.

Anonymkode: ec99c...013

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva er det du frykter da?

Liker du frihet på andre områder også? Jobb, bolig osv.

Anonymkode: ec99c...013

Vet ikke hva problemet er. Er ganske uredd av meg til vanlig. 
Liker frihet, men er ikke redd for å bli bundet.

Anonymkode: 8ed91...583

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Ja. Det er jo ikke rettferdig å beholde dem om jeg ikke føler det samme?

Anonymkode: 8ed91...583

Tror du at følelser er magi som bare oppstår og deretter beholdes - helt av seg selv?

Anonymkode: 23e00...432

[Anonym bruker]

Slapp av, du er helt normal!

Det er noe unaturlig når man skal date og forsøke å bli forelsket i noen, bare fordi de også er klar for kjæreste. Man kan ikke tvinge frem følelser. 

Og særlig når det er snakk om menn som forelsker seg først, det tar jo helt piffen ut av en hver relasjon. Forelskede menn er noen klamrende vesener, helt umulig å falle for, man får i stedet lyst til å løpe vekk.

(Det er derfor mange damer faller for opptatte menn, de er ikke så klamrende.)

Dropp datingen og omgi deg med bare bra mennesker. Dukker det opp noen, så gjør det det. Hvis ikke så har du i alle fall sluppet å gå gjennom dette styret her. 

Ikke gi etter før du finner en mann som har noen solide krav til hva slags dame han vil ha, og lar deg måtte strekke deg litt for å bli den dama. 

Anonymkode: 816f2...fe7

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke gi etter før du finner en mann som har noen solide krav til hva slags dame han vil ha, og lar deg måtte strekke deg litt for å bli den dama. 

Anonymkode: 816f2...fe7

Låter slitsomt å måtte bli en annen. Det er vel oppskriften på å gjøre begge misfornøyd.

Anonymkode: 23e00...432

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Låter slitsomt å måtte bli en annen. Det er vel oppskriften på å gjøre begge misfornøyd.

Anonymkode: 23e00...432

Ser at du forsøker å vri på omtrent alt folk i tråden sier, uten å komme med noe nyttig selv. 

Antar at HI er godt i stand til å forstå hva jeg mener  

Anonymkode: 816f2...fe7

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tror du at følelser er magi som bare oppstår og deretter beholdes - helt av seg selv?

Anonymkode: 23e00...432

Men hvorfor skal man jobbe for å fremtvinge følelser allerede etter noen få mnd? Bør de ikke være veldig tilstede da? Om det daler litt etter noen år kan jeg forstå, men etter et par-tre mnd er ikke helt sånn jeg ser det for meg. Det er i alle fall ikke sånn det har vært før

Anonymkode: 8ed91...583

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Slapp av, du er helt normal!

Det er noe unaturlig når man skal date og forsøke å bli forelsket i noen, bare fordi de også er klar for kjæreste. Man kan ikke tvinge frem følelser. 

Og særlig når det er snakk om menn som forelsker seg først, det tar jo helt piffen ut av en hver relasjon. Forelskede menn er noen klamrende vesener, helt umulig å falle for, man får i stedet lyst til å løpe vekk.

(Det er derfor mange damer faller for opptatte menn, de er ikke så klamrende.)

Dropp datingen og omgi deg med bare bra mennesker. Dukker det opp noen, så gjør det det. Hvis ikke så har du i alle fall sluppet å gå gjennom dette styret her. 

Ikke gi etter før du finner en mann som har noen solide krav til hva slags dame han vil ha, og lar deg måtte strekke deg litt for å bli den dama. 

Anonymkode: 816f2...fe7

Det var det at det bare skulle dukke opp noen jeg satset på i noen år. Så begynte jeg å date. Men det er mulig at de jeg har datet har så lave krav til dame at det ikke gir meg følelse av å være spesiell, men en av «hvemsomhelst» ja.

Anonymkode: 8ed91...583

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Låter slitsomt å måtte bli en annen. Det er vel oppskriften på å gjøre begge misfornøyd.

Anonymkode: 23e00...432

Man trenger da ikke bli en annen for å måtte anstrenge seg bitte litt ekstra 

Anonymkode: 8ed91...583

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det var det at det bare skulle dukke opp noen jeg satset på i noen år. Så begynte jeg å date. Men det er mulig at de jeg har datet har så lave krav til dame at det ikke gir meg følelse av å være spesiell, men en av «hvemsomhelst» ja.

Anonymkode: 8ed91...583

Ja, det var det jeg tenkte at det kunne være.

Når man møter noen man vet at er ute etter kjæreste, så er det dessverre litt annet marked (mer desperasjon) enn andre steder.

Man kan godt være aktiv på å møte folk.

Men hvis du heller oppsøker miljøer hvor menn har sunne holdninger, interesser og verdier, og ikke primært er opptatt av kjæreste, så vil sjansene dine øke, tror jeg.

 

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Man trenger da ikke bli en annen for å måtte anstrenge seg bitte litt ekstra 

Anonymkode: 8ed91...583

Nettopp!

Hvis en mann har en standard, så betyr det at han ikke er en tøffel som bare vil please deg for å få deg til sengs eller til alters. 

Anonymkode: 816f2...fe7

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært alene i 8 år. Jeg har datet. Det er det samme hver gang. Jeg møter en fyr, liker han, møter han flere ganger, han blir forelsket, jeg stikker. Jeg er livredd for at det skal bli for seriøst. Så ødelegger jeg det med å avslutte det hele. Jeg mister alle følelser jeg kanskje har hatt med en gang de hinter til, eller sier rett ut at de liker meg. Det er ikke sånn at jeg ikke er klar for et nytt forhold heller. Jeg er det. Men jeg blir skremt av at de forelsker seg fort, at de vil forplikte seg fort, at de ikke vil vente med sex, at de ser for seg at vi skal leve sammen, at de mener vi bør overnatte hos hverandre osv osv. 
 

Analyser meg! Hjelp meg å finne ut hvorfor jeg flykter fra bra menn. Jeg har ikke blitt såret eller noe slikt heller.

Anonymkode: 8ed91...583

Ofte kan tilknytningsvansker knyttes til barndom og oppvekst. Har det vært mye uforutsigbarhet i relasjon med voksne da du var liten? Folk som har kommet og gått som du knyttet et bånd til? Tenker mye av disse problemene kan løses ved at du får ordentlig hjelp med deg selv. Ofte føler man kanskje ikke selv at det er et problem eller at man sårer andre mennesker, men desto viktigere er det å få den hjelpen. 
 

F.eks jeg hadde ei venninne en gang som opplevde overgrep i mange år fra da hun var 5 år av noen innad i familien. Da hun ble eldre og mindre avhengig av å bo hjemme turte hun endelig å anmelde og ble dermed bortvist fra familien sin. Hun har alltid vært lite tolerant, veldig temperamentsfullt og empati har alltid virket som noe hun kan skru av når hun føler for det. Etter at familien kastet henne vekk ble hun også kald og hadde veldig lett for å skyve mennesker unna. Hun er ikke så glad i følelser og kjærlighet. Hun ønsker gjerne flere barn og noen å dele livet sitt med, men av en eller annen grunn så funker det bare ikke for henne med en ny mann. Så hun later som at hun elsker livet som singel, med ons og utforske sexlivet på det drøyeste (orgys, trekanter, flere faste partnere, eskorte for menn i forhold osv) og drikker veldig ofte, samtidig har hun et lite barn på samme alder som mitt.
Dette er et ekstremt tilfelle da av ei som har hatt en veldig dårlig oppvekst med traumer og det hele og som ikke forstår at hun, spesielt nå som mor burde oppsøke profesjonell hjelp for tilknytningsvanskene hun har og den likegyldigheten der hun behandler alle, deriblant tidligere partner (barnefar) og hennes bestevenninner som dritt uten å ha dårlig samvittighet. Men det er også ett eksempel på hvordan vi i voksenalder blir på grunn av oppvekst. I relasjon med omsorgspersoner og følelsene vi ble møtt med da vi var små. 

Anonymkode: 5b382...02a

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ofte kan tilknytningsvansker knyttes til barndom og oppvekst. Har det vært mye uforutsigbarhet i relasjon med voksne da du var liten? Folk som har kommet og gått som du knyttet et bånd til? Tenker mye av disse problemene kan løses ved at du får ordentlig hjelp med deg selv. Ofte føler man kanskje ikke selv at det er et problem eller at man sårer andre mennesker, men desto viktigere er det å få den hjelpen. 
 

F.eks jeg hadde ei venninne en gang som opplevde overgrep i mange år fra da hun var 5 år av noen innad i familien. Da hun ble eldre og mindre avhengig av å bo hjemme turte hun endelig å anmelde og ble dermed bortvist fra familien sin. Hun har alltid vært lite tolerant, veldig temperamentsfullt og empati har alltid virket som noe hun kan skru av når hun føler for det. Etter at familien kastet henne vekk ble hun også kald og hadde veldig lett for å skyve mennesker unna. Hun er ikke så glad i følelser og kjærlighet. Hun ønsker gjerne flere barn og noen å dele livet sitt med, men av en eller annen grunn så funker det bare ikke for henne med en ny mann. Så hun later som at hun elsker livet som singel, med ons og utforske sexlivet på det drøyeste (orgys, trekanter, flere faste partnere, eskorte for menn i forhold osv) og drikker veldig ofte, samtidig har hun et lite barn på samme alder som mitt.
Dette er et ekstremt tilfelle da av ei som har hatt en veldig dårlig oppvekst med traumer og det hele og som ikke forstår at hun, spesielt nå som mor burde oppsøke profesjonell hjelp for tilknytningsvanskene hun har og den likegyldigheten der hun behandler alle, deriblant tidligere partner (barnefar) og hennes bestevenninner som dritt uten å ha dårlig samvittighet. Men det er også ett eksempel på hvordan vi i voksenalder blir på grunn av oppvekst. I relasjon med omsorgspersoner og følelsene vi ble møtt med da vi var små. 

Anonymkode: 5b382...02a

Jeg har opplevd overgrep fra jeg var 4-12 år. Men, i motsetning til din venninne, så har jeg fått hjelp i mange år. Jeg har hatt lange forhold og jeg har vært gift i flere år. Men etter ekteskapet røk, så var jeg først singel og fornøyd, så satser jeg på at det konmer hvis det kommer, så begynte jeg å date. Detre har altså ikke vært et problem før, men har blitt det nå. 
Jeg har den samme knappen som venninnen din. Jeg skrur av følelser. Men kun dersom folk kan se det. Er jeg alene, så skrur jeg av knappen. Utad har jeg kun et humør- glad. Det er kanskje det som skremmer meg- år føle offentlig. Men jeg lar meg selv føle altså. Jeg blir bare skremt bort om noen føler før meg.

Anonymkode: 8ed91...583