Gå til innhold

Til dere som er skilt/separert og har barn


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Hvordan gikk det med barna i den prosessen og nå?

Angrer du?Var det «gode» grunner til å gå?

Jeg er så redd jeg skal angre og la ungene mine lide for mine valg😔

Anonymkode: e3d0d...fb7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Her bare forsvant faren. Jeg sa vel egentlig ikke noe til barna, for jeg visste ikke selv. Etter 4 uker fikk jeg vite at han var hos foreldrene sine og bodde der mens de var på ferie. Da hadde ikke barna spurt etter han, så jeg bestemte meg for å droppe å si noe så lenge de ikke spurte. De spurte noen år senere. 

Anonymkode: e97b1...9a7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her bare forsvant faren. Jeg sa vel egentlig ikke noe til barna, for jeg visste ikke selv. Etter 4 uker fikk jeg vite at han var hos foreldrene sine og bodde der mens de var på ferie. Da hadde ikke barna spurt etter han, så jeg bestemte meg for å droppe å si noe så lenge de ikke spurte. De spurte noen år senere. 

Anonymkode: e97b1...9a7

Åj, bare forsvant han uten noe forvarsel?

Stakkars dere da, må ha vært fælt.😔

Anonymkode: e3d0d...fb7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her bare forsvant faren. Jeg sa vel egentlig ikke noe til barna, for jeg visste ikke selv. Etter 4 uker fikk jeg vite at han var hos foreldrene sine og bodde der mens de var på ferie. Da hadde ikke barna spurt etter han, så jeg bestemte meg for å droppe å si noe så lenge de ikke spurte. De spurte noen år senere. 

Anonymkode: e97b1...9a7

Det tok noen år før ungene spurte etter faren??!

Anonymkode: fa4f5...24a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her bare forsvant faren. Jeg sa vel egentlig ikke noe til barna, for jeg visste ikke selv. Etter 4 uker fikk jeg vite at han var hos foreldrene sine og bodde der mens de var på ferie. Da hadde ikke barna spurt etter han, så jeg bestemte meg for å droppe å si noe så lenge de ikke spurte. De spurte noen år senere. 

Anonymkode: e97b1...9a7

Det hørtes ut som et trygt og godt oppvekstmiljø med to foreldre som sviktet. 

Du ser det nok ikke selv, men ditt svik var like stort som farens. 

Anonymkode: 93b5b...568

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Åj, bare forsvant han uten noe forvarsel?

Stakkars dere da, må ha vært fælt.😔

Anonymkode: e3d0d...fb7

Jeg skjønte hvorfor ganske raskt. Det var ikke det perfekte ekteskapet han dro fra.

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det tok noen år før ungene spurte etter faren??!

Anonymkode: fa4f5...24a

Ja. De var veldig små da han dro. Eldste var 2 år og minste baby. Den eldste spurte etter faren da hun begynte å bli med venner hjem og så at de hadde pappa. Da satt vi oss ned og snakket om det

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det hørtes ut som et trygt og godt oppvekstmiljø med to foreldre som sviktet. 

Du ser det nok ikke selv, men ditt svik var like stort som farens. 

Anonymkode: 93b5b...568

De har et veldig trygt og godt hjem. 

Anonymkode: e97b1...9a7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kan jeg svare fra et barns perspektiv? Jeg er skilsmissebarn selv, foreldrene mine gikk fra hverandre da jeg var liten. I utgangspunktet var ikke det at de to ikke var sammen så ille, men begge klarte å fine seg fæle partnere etterpå som har satt sine spor i meg og fikk meg til å være lei meg for at ikke mamma og pappa var sammen likevel. Dessuten håndterte de det veldig ulikt. Mamma var flink og voksen, mens pappa var sutrete og barnslig og satte meg i mange posisjoner som jeg opplevde som vanskelige, som da jeg i over et år nesten ikke hadde sett ham fordi han var så opptatt med en ny dame og så ble lei seg fordi jeg ikke ville til ham den julen og spurte om jeg ville at han skulle sitte der helt alene (nye damen hadde dumpet ham). Hva svarer en 9-10-åring på sånt, liksom? 

Jo eldre jeg ble, jo mer glad ble jeg for at de hadde skilt seg. Jeg ble i stand til å se pappa som den barnslige og selvopptatte egoisten han er, og vet at han hadde ødelagt min skjønne mamma dersom de hadde forblitt sammen. Jeg ville aldri klart å leve med å vite at mamma hadde ofret sin lykke og rett på et verdig liv bare for meg, så jeg er så glad for at hun gikk.

Anonymkode: 0ab7b...35b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var det mannen som gikk. Vi har tre barn. Ett av barna klarte seg bra gjennom det første året. Den eldste tok det veldig tungt og har nå store problemer. Barnet i midten hadde det vanskelig det første året, men har det ok nå. Det barnet som klarte seg best i begynnelsen viser flere reaksjoner nå ett år senere. 

Anonymkode: 147e8...5f4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har gått fra hverandre. Barna bor i huset mens vi bytter på å flytte inn og ut. Er endel sammen i helgene og det setter ungene utrolig pris på. Vi er gode venner og samarbeider bra. Ungene har ikke klaga. De er fornøyd med tingenes tilstand 

Anonymkode: 124e6...39a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg gikk fra min mann var det både for å få min egen helse tilbake og for at barna skulle få det bedre på sikt. 
Det er tre år siden nå. Eldstejenta som da var 11 slet veldig det første året, men hun ser nå hvorfor jeg gikk og er glad hun slipper å forholde seg til faren hele tiden. De to yngste tilpasset seg den nye hverdagen ganske raskt . Det har jo vært en  del sorg og sinne hos dem over endringen i livet. Men nå opplever barna en mamma som nå har krefter til å være med dem, som smiler og ler på ekte og som ikke går på nåler rundt en ustabil mann. 
Så konklusjonen er for meg at livet for barna etterhvert ble godt , men uansett hvor god grunn det var til å gå (jeg ble hjulpet til det av lege og psykolog) så var det en sorg for barna at livet slik de kjente det ble revet opp med roten og den trenger de tid til å bearbeide. 

Anonymkode: ebb75...ee4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forlot barnas far da jeg gikk gravid med minste og eldste var 2 år. 
Faren dems var psykisk og fysisk voldelig. Han forsøkte å kvele meg, true med kniv, kaste ting i huset, spytte på meg, slå meg og ødelegge telefoner/data etc da jeg sto opp mot han og han ikke fikk den kontrollen han ville ha.
 

Jeg trodde på han da han kom gråtende etterpå og «angret» på det han hadde gjort, han skyldte på elendig barndom. 
 

Dagen jeg gikk var da han ble voldelig fordi jeg sa jeg skulle forlate han og mitt eldste barn var i en situasjon mellom oss hvor h*n prøvde å dytte far vekk for å beskytte mor. Da skjønte jeg at dette skal IKKE mine barn oppleve og vi flyttet ut på dagen. 
 

Han har ingen kontakt med barna den dag i dag av eget valg og mitt eldste har heldigvis glemt mye av det som skjedde og bærer ikke preg av det i dag. At han brøt kontakt såret h*n en periode, men h*n sier at h*n har det bra i dag og er vandt til å ikke ha kontakt. 
Mitt yngste kjenner ikke sin far i dag bortsett fra at vi har snakket litt om hvem det er, bakgrunn og spørsmål som barnet har. 
 

Når de er store nok til å ønske å ha kontakt med far så kan de gjøre sine egne erfaringer og få svar på de spørsmålene de har. Min oppgave er å beskytte dem emosjonelt og fysisk når de selv ikke kan det. 
 

Jeg er takknemlig for at mine barn var så små og ikke vil huske et brudd som et stort barn. Livet med mamma er det naturlige for dem og det eneste riktige var å komme oss vekk. 

Anonymkode: ffb1e...f5a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, 

 

følger denne! Jeg er i samme prosess som HI og tenker veldig på hvordan det vil bli for barna. De er 7 og 5 nå, og jeg tenker at det kommer en skilsmisse før eller senere. Så tenker heller nå enn når de er 10 og 12...

Vanskelig avgjørelse om man skal holde ut eller ikke. Vi elsker ikke hverandre og fungerer som venner.

Anonymkode: c1bbd...11b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk da barnet vårt var 7 uker. Da orket jeg ikke mer kritikk, krangling og tårer. Tok ett års tid før vi ble venner og er i dag, 6 år senere, veldig gode venner. 

Barnet vårt vil gjerne at vi skal bli kjærester igjen. Sier det aldri har opplevd at vi var kjærester og vil oppleve det. Faren er gift, og jeg er uansett ikke interessert, så den sorgen må vi bare jobbe igjennom. Vi har det bra ellers. 

Anonymkode: a594b...fb8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Skilt i to år, barna er syv og elleve nå. Gått fint. Begge hadde en sorgfase. Hos eldste med det samme hun ble informert, hos yngste da vi flyttet noen måneder senere. 

Yngste ønsker fortsatt at vi skal bli kjærester igjen, gir i blant uttrykk for det, men nå nærmest som spøk. Eldste er lugn, men i blant irritert over å ha to hjem. 

Vi har et godt samarbeid om barna, de bor 50-50 og begge hjem er i samme gate. Angrer overhodet ikke. Vi har begge nye kjærester og har det veldig mye bedre. Jeg gikk før det ble uoverkommelig betent, og tror det har bidratt til at jeg og eks har et vennskapelig forhold. 

Anonymkode: 626aa...146

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...