Fremstår så simpel

[Anonym bruker]

Jeg er det nok også. Dessverre faller jeg for menn med ambisjoner eller kunnskap. Nå er det kanskje lett å generalisere her. Jeg mener ikke at jeg bare går etter advokater, finansmenn eller en som er kjent for sin status.

Noen av disse mennene var ikke populære i det hele tatt heller. Men jeg falt for noe. Enten er de ambisiøse enten er de godt likt sosialt. 
 

Jeg avviste den siste som jeg var forelsket i, han som var godt likt sosialt men hadde ikke en av statusjobbene. Fordi jeg følte meg ikke bra på dette området heller. Han forelsket seg i ei annen 2 år etter jeg avviste han, men hun fant seg en annen. Hun var ei slik ei jeg ville følt meg mindre enn. Ikke noen bimbo look, utdanner seg (vet ikke hva) , naturlig fint utseende uten fiks. Mange vil kanskje si at han «siktet over sin liga». 
Jeg har heller ikke bimbo look, men fremstår kanskje litt bimbo fordi jeg ikke er noen leder, har ikke så veldig stort nettverk og er ikke flink på skole. (Har ADHD om det er viktig). 
Jeg avviste han fordi jeg følte at han ville kastet meg fra seg om han møtte ei som har alt jeg ikke har, da høyere utdannelse og en litt yngre alder, og flere venner. 
 

Altså hun har 10.000 følgere på insta, jeg har 400. 
Han har 800 følgere.

Han andre jeg liker er ikke aktiv på some. Jobber innen sikkerhet, er ikke Brad Pitt tryne men baby face, men likevel veldig tiltrekkende av en grunn. 
Har også mange kompiser, fremstår ikke særlig interessert i kvinner. Har aldri sett han flørte med noen. 
 

Jeg har tiltrukket meg menn som prøver seg på alle (sier seg selv når de prøver seg på alle), menn som bor hos foreldre i en alder av 33, aldri hatt dame og aldri bodd hjemmefra), menn som studerer til lege men har en del rare teorier. 

Ganske forskjellige altså. 
 

men hva gjør man egentlig når man bare liker menn som virker uoppnåelige? Jeg føler meg automatisk for dum for alle jeg liker. Og så liker jeg selvfølgelig ikke de som ligner meg selv (oppførsel).... 

Anonymkode: 427b9...0f3

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du? Høres ut som meg for 15 år siden. Da jeg trodde at det viktigste i livet var å finne drømmemannen. Og hjelpe meg, så mange testosteron-bomber av noen alfa-hanner jeg tiltrakk meg (jeg var modell-pen, fikk hvem jeg ville ha). Men som deg, så følte jeg meg aldri bra nok. Hadde underutviklet personlighet og lite venner pga traumer etter psykisk mishandling gjennom barndommen. 
Det som skulle til, var å kutte ut jakten etter menn. Fokusere på meg selv, bruke mye tid på å finne ut hva JEG liker i livet, lære hvordan jeg skulle være ei god venninne og bytte ut de få dårlige venninnene jeg hadde (de som brukte meg fordi jeg godtok alt) og finne sterke, snille gode kvinner å omgi meg med. Det tok tid, mange år, men det å ha gode kvinner som backer meg opp er det viktigste jeg har gjort for meg selv. Det har hjulpet meg i min jobb også, slik at jeg føler meg tryggere, selv om arbeidslivet fortsatt er stressende og overveldende for meg. Jeg jobber likevel 100% og ofte er jobben en plass jeg kan glemme mine problemer og fokusere på noe annet, noe som er veldig sunt.
Nå har jeg et helt annet syn på menn. De er ikke kilden til min lykke. De kan gi meg mye glede og berike mitt liv, men jeg ikke avhengig av de. Sånn må du også tenke! Ingen mann kan gjøre ditt liv bra, det kan kun du gjøre! Men du MÅ finne ut hvordan du vil ha det, hva du liker å gjøre og hvilke kvinner er viktige for deg. Så får en mann eventuelt være glasuren oppå et allerede rikt liv.

Anonymkode: 77221...0d1

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvor gammel er du? Høres ut som meg for 15 år siden. Da jeg trodde at det viktigste i livet var å finne drømmemannen. Og hjelpe meg, så mange testosteron-bomber av noen alfa-hanner jeg tiltrakk meg (jeg var modell-pen, fikk hvem jeg ville ha). Men som deg, så følte jeg meg aldri bra nok. Hadde underutviklet personlighet og lite venner pga traumer etter psykisk mishandling gjennom barndommen. 
Det som skulle til, var å kutte ut jakten etter menn. Fokusere på meg selv, bruke mye tid på å finne ut hva JEG liker i livet, lære hvordan jeg skulle være ei god venninne og bytte ut de få dårlige venninnene jeg hadde (de som brukte meg fordi jeg godtok alt) og finne sterke, snille gode kvinner å omgi meg med. Det tok tid, mange år, men det å ha gode kvinner som backer meg opp er det viktigste jeg har gjort for meg selv. Det har hjulpet meg i min jobb også, slik at jeg føler meg tryggere, selv om arbeidslivet fortsatt er stressende og overveldende for meg. Jeg jobber likevel 100% og ofte er jobben en plass jeg kan glemme mine problemer og fokusere på noe annet, noe som er veldig sunt.
Nå har jeg et helt annet syn på menn. De er ikke kilden til min lykke. De kan gi meg mye glede og berike mitt liv, men jeg ikke avhengig av de. Sånn må du også tenke! Ingen mann kan gjøre ditt liv bra, det kan kun du gjøre! Men du MÅ finne ut hvordan du vil ha det, hva du liker å gjøre og hvilke kvinner er viktige for deg. Så får en mann eventuelt være glasuren oppå et allerede rikt liv.

Anonymkode: 77221...0d1

Hva mener du med underutviklet personlighet? Ikke for å kuppe tråden, men kjente meg igjen i mye av det du skrev. 

Anonymkode: 2f9f4...102

[Anonym bruker]

Dette MÅ være troll. 
Virker som noen tenåringer har overtatt her inne. Mange fake tråder. 
Om dette ikke er troll. Så ja, du fremstår som like simpel som en amøbe. Siste sort. Overfladisk, fullstendig uten substans og det lille du har er kynisk.

Anonymkode: a5c34...eba

[Anonym bruker]

Med alder og visdom kommer nok også selvtilliten som skal til. Både til å føle seg likeverdig med de "uoppnåelige" og til å mene at de som stiller på lik linje med deg på de fullstendig idiotiske kriteriene du har satt er bra nok.

Jeg har høyere utdannelse, er aktiv i organisasjonslivet og i politikken. Mannen min har håndverkeryrke, er ikke på sosiale medier og de eneste organisasjonene han er aktiv i er FAU og idrettslaget der ungene er medlemmer. Jeg har aldri tenkt at det skulle gjøre oss inkompatible. Vi fant hverandre i felles interresse for musikk, film og litteratur. 

Anonymkode: 8f5e1...fbd

[Anonym bruker]

Dra til Tyrkia, du. 

Anonymkode: 156b5...670

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva mener du med underutviklet personlighet? Ikke for å kuppe tråden, men kjente meg igjen i mye av det du skrev. 

Anonymkode: 2f9f4...102

Med underutviklet personlighet mener jeg at min sosiale intelligens ikke strekker til i mange situasjoner, jeg har en unnvikende adferd, og feiltolker folk i verste mening. Jeg er over gjennomsnittet intelligent, men dette ble ikke utviklet gjennom oppveksten, og på jobb og i sosiale sammenhenger er jeg i overlevelsesmodus. Jeg klarer sjeldent å fremstå som gjennomtenkt eller velformulert. Jobber i et akademisk yrke, men har nok flere kollegaer som spekulerer på hva jeg gjør der. Overlever på min skriftlige fremstillingsevne, samt at jeg har noen nære kollegaer som ser min verdi.

Har gjennom litt terapi, og mye egenutvikling, funnet frem til måter å håndtere dette på. Har måttet bearbeide den psykiske mishandlingen fra oppveksten, for å finne ut hvordan den formet meg. Det å ha en hatende, iskald stemor som fnyste av alt jeg sa og avskydde meg tydelig med kroppsspråk og humør gjennom flere år av tidlig ungdomstid, gjør mye med personligheten. Hun truet også med fysisk vold, men dette var også kun for å bryte med ned psykisk. Jeg måtte bo med min far og dette uhyret, fordi min mor var syk og ikke kunne ta seg av meg. Jeg savnet mamma inderlig, og ble behandlet på verst tenkelige måte av stemor. Var nok i overlevelsesmodus i de fleste av mine formative år. 

Jeg er vel ikke den eneste som har opplevd vonde ungdomsår. Det finnes mange skjebner, og mange havner i vonde relasjoner, i rus, og psykisk sykdom. Gode besteforeldre (i utlandet) som jeg fikk besøke i ferier, reddet meg mye. Jeg fikk der oppleve hvordan et godt liv kan være. Den følelsen av trygghet jeg fikk hos dem, har jeg aldri funnet annen plass i livet. Men vissheten om at det er mulig å føle seg helt trygg og rolig, har nok holdt meg oppe. Jeg er langt fra å være et helt menneske enda. Men har kommet langt, omgir meg med kun gode, oppbyggende mennesker (der jeg før tiltrakk meg narsissistiske og negative venninner og kjærester) og jobber hardt med meg selv for at jeg skal fungere og trives bedre på jobb, både faglig og sosialt. 
Menn... jo, jeg har en snill mann. Som vet alt om min fortid og mine utfordringer. Det tok lang tid for meg å finne ut at han var rett for meg, han var jo så altfor snill (lite macho..?) men jeg vet nå at det er trygghet vi alle leter etter. Livet handler mye om å overleve. Noen av oss er bedre rustet, og har et lettere utgangspunkt, enn andre.

Beklager selv, for å kuppe tråden. Jeg kjente meg veldig igjen i hovedinnlegget, men tror veldig på at kvinner som ønsker at en mann skal være redningen for dem, trenger sterke kvinner i ryggen, noen som fungerer som en mentor, for at de skal komme videre i livet.

 

Anonymkode: 77221...0d1

[Anonym bruker]

Simpel betyr vulgær og ufin.

Du er bare enkel og uutdannet.

Anonymkode: f0673...e2c

[Anonym bruker]

Du er ikke den eneste som kjenner deg igjen i hovedinnlegget. 
Og jeg liker også hvordan du forklarer litt rundt om underutviklet personlighet og sosial kompetanse. 

Jeg har vært/er i samme båt. Og har gjort mye av det siste som ble sakt her. 4 år i terapi for å behandle traumer fra barndom og voksen livet. Jeg har kommet frem til at jeg kommer å være singel hele livet og har vært det og frem til nå. Men har funnet heller ting som gjør meg glad gjennom hobbier, skaffet meg gode venner som liker meg for den jeg er... 
 

Anonymkode: 42c6e...e0b

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du er ikke den eneste som kjenner deg igjen i hovedinnlegget. 
Og jeg liker også hvordan du forklarer litt rundt om underutviklet personlighet og sosial kompetanse. 

Jeg har vært/er i samme båt. Og har gjort mye av det siste som ble sakt her. 4 år i terapi for å behandle traumer fra barndom og voksen livet. Jeg har kommet frem til at jeg kommer å være singel hele livet og har vært det og frem til nå. Men har funnet heller ting som gjør meg glad gjennom hobbier, skaffet meg gode venner som liker meg for den jeg er... 
 

Anonymkode: 42c6e...e0b

Det er utrolig sterkt gjort av deg å klare å være alene og trives med det, etter så mye motstand og vansker! Ofte tiltrekkes vi uansett feil type menn (alfa-hanner går ofte for empatiske, selvutslettende kvinner) så det er tryggest å klare seg selv. 
Jeg har ikke kommet til bunns i mine skader etter psykisk mishandling. Det går sakte, fordi jeg er tilsynelatende ressurssterk og fungerer greit på overflaten. Men det er ingen tvil om at det har gjort uopprettelig skade. Strengt tatt skulle det monsteret betalt meg oppreisning for tapt barndom, men så sterk er jeg nok ikke.

 

Anonymkode: 77221...0d1