Gå til innhold

Tillitsbrudd


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

For ganske nøyaktig ett år siden sprakk bobla mi og mannen tro frem som ett monster med økonomisk utroskap på samvittigheten. Han flytter ut og brukte mye tid på å legge forklaringer og skyld på meg før sannheten kom for sin dag. 

I det året som har gått har han vært i terapi. Sammen med psykologen sin fant han dog en sleip måte å flytte tilbake på, så vi bor sammen i dag. Han har «ryddet» i økonomien ved å pantsette foreldrenes hus. Jeg har ført huset, en bil osv over på meg og har testamentert alt direkte til ungene. Vi går hos familievernkontoret. Det har vært et helvetes drittår! Store deler av året har jeg ligget veldig bakpå, fordi jeg har oppfattet han som psykisk syk og har ikke villet gjøre han verre av hensyn til ungene. Men, nå er han frisk igjen mener han, men evner ikke rydde opp i forholdet med meg. 
 

Ett år der deler av hans familie har vent seg i mot meg, uvisst hvorfor. Der mannen sitter i møter med familievernkontor og lover å gjøre konkrete tiltak ovenfor meg som feks å innby til en samtale, men ikke følger det opp. I perioder har jeg det helt fint, for jeg kan konsentrere meg om barna og overse han totalt, men det er jo ikke liv laga og bo på den måten, så innimellom blir jeg skikkelig lei og frustrert på han. Da er det samme visa hver eneste gang. Nei, han synes det er så vanskelig å følge opp det familievernet sier... Pga oppveksten og bla bla bla har han så problemer med å ta en samtale på hva han har gjort, hvordan ting er nå osv osv... Jeg mener en slik oppførsel er lite tillitsvekkende og at en slik adferd må ha et navn, men i følge hans psykolog feiler han ingen ting. Det hele er så irriterende og fortvilende, så jeg har bedt han flytte IGJEN! Men, han skal ikke flytte. Han skal grine og bære seg og prate og bli bedre og..., alt som aldri skjer uansett. 
 

Herregud, jeg er så sliten! En del av meg ser fordeler ved å beholde han, som at vi til tross for hans økonomiske rot har bede økonomi sammen enn hver for oss. Ideen om at det er godt for barn å slippe skilsmisse. Jeg er alene om alt i dag, men ser av en eller annen grunn med redsel på å virkelig bli stående alene med alt ansvar for barna. De er på vei inn i tennårene og jeg er redd jeg ikke klarer få med meg alt, at jeg ikke strekker til... Han er ellers artig å være med og på mange måter en parter jeg vil ha, men uten de ødeleggende sidene hans som tydelig er umulig og bli kvitt! 
 

 Den andre delen av meg orker ikke mer! Dette oppleves som psykisk terror. Møter etter møter, lovnader som ikke holdes. Pubertale forklaringer på hvorfor det er vanskelig å prate. Mangel på mulighet for å planlegge femtiden. Nok en sommer med uvisshet, forsøk på å komme videre, mislykkes...

Altså det er mye bra med denne mannen også, men denne siden ved han. Det behovet han har for å gjøre ting lettvint for seg selv, selv om det går utover meg, den siden liker jeg ikke og jeg kan ikke akseptere den! Det forstår han, men evner ikke gjøre noe med det. Skal gjøre noe med det, men det faller tilbake i gamle mønstre uavbrutt... Er det mulig å endre slikt? 

Altså er det i det heletatt mulig å få noe slikt bra igjen? Hvordan eventuelt få han til å høre og faktisk heller flytte ut på en ryddig måte som belaster ungene i minst mulig grad? Jeg er søren redd jeg må kontakte politiet og lage en scene for å få han ut 🙈😔

Anonymkode: bbbd9...eac

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nei, dette er ikke mulig å redde, virker det som. Det er for sent. 
Men hvordan få han til å fysisk flytte vet jeg ikke. Pakk tingene hans og rydd ut alt han har når huset er tomt for barn? Han trenger tydeligvis et spark bak for å skjønne at du mener dette.. 

Anonymkode: d096c...533

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville forsøkt å få en time til med familievernkontoret og der tatt opp det at han må flytte, og spille på det at han har et valg - enten gjøre dette på en ok måte som ikke belaster barna unødvendig... eller at du må skaffe hjelp for å få ham ut.

Jeg ville sagt til ham at nå har han fått et år på seg, han greier likevel ikke å endre seg, om han ønsker å endre seg slik at det er mulig å ha et forhold til ham, så må han gjøre det for sin egen skyld og bruke den tiden det tar ham, men at du ikke lenger orker belastningen med å leve med konstante tillitsbrudd lenger, at han nå må ta ansvar for sitt eget liv.

Anonymkode: 3ba2d...825

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...