Tanker i tiden...

[Anonym bruker]

I vår normale hverdag går de fleste av oss mye på autopilot. Vi vet hva vi har å forholde oss til, vi har faste rutiner, vi handler gjerne samme steder, spiser samme mat, har faste avtaler om jobb og trening og fritid, omgås samme personer, trenger ikke planlegge for alt er tilgjengelig.

Vi går i rutine, gamle vaner (enten de er gode eller dårlige), vi slipper å tenke på hva vi gjør og skal gjøre, vi bare gjør det vi vanligvis gjør.

Og nå er det meste snudd opp-ned og ristet litt i i tillegg...

Grunnen til at jeg tror mange reagerer så sterkt eller negativt er fordi de ikke er vant med å snu om, endre seg, kanskje bare har tatt ting for gitt. Nå kan ingen gjøre det lenger, vi må begynne å tenke, planlegge, endre rutiner, endre vaner, unngå ting.

Se hvor store problemer mange har i en normalhverdag å legge om rutiner. Livsstilsendring... da kommer gjerne unnskyldningene, det er kjedelig, det er ikke godt nok, det er slitsomt, det er ikke gøy, det tar for mye tid osv. osv. Vi har blitt så vant med "instant satisfaction" at ting helst ikke skal være så krevende. Men de som lykkes med livsstilsendringer, det er de som planlegger, tenker langsiktig, holder øye på målet og gevinsten, selv om det tar tid og kanskje lang tid før man lykkes og er i mål. Og, tror jeg, de som finner mening i dagene frem til målet.

Det vi går gjennom nå er egentlig ikke noe annerledes. Vi har nå en stor og massiv felles livsstilsendring. Jo bedre vi samarbeider, jo kortere tid vil vi trenge å følge endringene, jo raskere vil vi komme i mål, jo lettere vil vi komme unna ulempene med det som skjer.

Ja, det kan være skremmende for noen å ikke få tak i brød eller andre enkeltvarer. Det kan være slitsomt. Men det er jo egentlig ikke noe stort problem, det er alltids noe man kan bytte det ut med. Men da må man tenke litt annerledes. Og at det tar mer tid nå, det spiller jo ingen rolle for de som nå likevel må være hjemme. (Langt verre for de som jobber i samfunnskritiske funksjoner!)

 

Noen av de følelsene mange sliter med nå er usikkerhet, frykt for fremtiden og følelsen av mangel på kontroll. Men dette er også noe man kan lære seg å akseptere og leve forholdsvis godt med. Disse følelsene er faktisk ikke så ulik de tankene og følelsene mange i landet lever med hver eneste dag, de som har vært syke over tid, som har slitt med å få hjelp i helsevesenet, selv til å få tatt nødvendige undersøkelser, de som har slitt med å miste jobben pga. sykdom og måttet gå veldig ned i inntekt, disse som ikke vet hvordan fremtiden deres vil bli, om de vil bli friske igjen, om de vil greie seg, som stadig lever med bekymringer for helse, økonomi, fremtid, hvordan sine nærmeste blir påvirket, håp for fremtiden.

Måten å komme seg gjennom dette er å akseptere situasjonen slik den til enhver tid er, akseptere det man ikke kan endre her og nå - og så gjøre det beste ut av hver dag. Det kan være vanskelig når man lever med stor usikkerhet, frykt og føler man mangler kontroll. Men det er mulig å lære seg å akseptere. Noen gjør det lettere enn andre, og jo mindre bekymringer man har rundt alt praktisk, jo lettere kan det være.

Jeg tenker at noe av det som på et vis gjør ting enklere mtp. den livsstilsendringen alle må gjennom nå, det er at alle går gjennom dem i fellesskap. Nå er det ikke få anonyme syke eller arbeidsledige som sitter i hvert sitt hjem og sliter alene, bekymrer seg alene. Nå er alle i samme båt, alle er i samme situasjon, bare det gjør det enklere.

Kanskje kan den erfaringen vi nå går gjennom gjøre at flere får forståelse for andre. Se bare hvor oppmerksom alle plutselig har blitt over et yrke de fleste har tatt for gitt (og noen kanskje sett litt ned på) - de ansatte i matvarebutikker. Se parallellene til det alle nå føler av usikkerhet, frykt og følelse av mangel på kontroll og tenk på dem som lever med det hver eneste dag ellers når hverdagen tilsynelatende er normal for alle andre. Kanskje vil det være enklere å ha litt forståelse for det disse går gjennom også etter at dette er over. Både eldre, syke, arbeidsledige, fattige og andre som sliter.

Husk i disse dager på de som sitter mye alene ellers også - og ikke glem dem når hverdagen kommer tilbake på skinner. Ta en ekstra telefon i disse dager.

Og sett pris på den tiden mange av dere nå får ekstra til å bruke på familien. Snakk sammen, bli bevisste på hvordan dere nå bruker tiden og dagene sammen. Vær gode mot hverandre. Snakk sammen. Gi hverandre litt rom om det blir litt for tett, istedenfor å kjefte på hverandre. Bry dere, sett pris på hverandre.

Ta med erfaringen og lærdommen i dette den dagen vi har stått det over. Husk fellesskapet, følelsen av å stå sammen, husk de som sliter litt ekstra, se hverandre selv når vi ikke kan være fysisk nære, husk at vi alle bidrar og er sammen i det som skjer. For når denne situasjonen er over, da er det mange som har fått endret sine liv, enten det er pga. sykdom, død eller mangel på jobb. Da er det viktig at vi fortsetter å huske at vi fremdeles er et fellesskap og kan bry oss om hverandre og bidra.

Anonymkode: 33ed6...347