Perspektiv fra en med depresjonsdiagnose

[Anonym bruker]

Jeg fikk depresjonsdiagnose i november, etter å ha startet hos dps i fjor sommer. Jeg fikk 2 tilleggsdiagnoser som går veldig inn i hverandre og medisineres nå mot den ene og dagene går bedre. 
Ikke kall meg lat. For jeg jobbet i mange år, tok vakter de dagene jeg hadde fri, stilte opp for kollegaer som ble syke osv. 
men i livet tar man valg, og valget jeg tok trigget depresjonen. Jeg falt, var stolt men krøp til korset og startet hos dps. Fikk avkreftet ting jeg var redd for. Behandling for problemene.

saken er at jeg har gått i «karantene» i nesten 2 år i strekk nå. 
Jeg fryder meg ikke over at folk blir syke og mister inntekt osv, jeg vil bare gi et perspektiv. Slik har jeg gått i 2 år nå. Så om jeg skulle bli satt i karantene så vil jeg ikke merke noen forskjell. 

kanskje reddet «depresjonskarantenen» meg fra å bli smittet, bære den med meg til andre. Jeg bodde nemlig i Nord-Italia  frem til september i fjor. Årsaken til at jeg ikke lenger er der er nettopp diagnosen min.

så til dere som dømmer, håper dere leste. 

Anonymkode: d280f...5f4

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen, HI. Jeg har ikke kunnet jobbe på seks år nå. Var en del deprimert første og andre året, men etter det har heldigvis det gått over. Er ellers for fysisk syk til å jobbe.

Jeg har tenkt på dette de siste dagene, at i prinsipp så har jeg egentlig levd i en slags karantene i mange år nå. Lever også alene. Så jeg kan å takle isolasjon. Og det er mange av oss.

Har hørt en del i det siste folk si at de vil gå på veggene om de må sitte i karantene eller isolasjon, at de ikke vil takle det osv. Det blir bare merkelig for meg, for de vet tross alt at dette er en kort fase, så vil livene deres stort sett gå tilbake til det normale.

Jeg har forberedt meg, har mat så jeg kan greie 2-3 uker i isolasjon også, så slipper andre å ta sjanser for min del. Jeg har håndarbeid, jeg har sikret meg bøker til å lese. Siden januar har jeg visst at dette kom til å bli stort, så jeg har vært forberedt på at det var slik det kom til å bli.

Jeg skal ut og handle litt mer senere i dag, og så må jeg ett ærend i morgen. Etter det tenker jeg å bare være hjemme og gå turer der jeg vet jeg ikke møter særlig med folk når jeg er i form til det.

Jeg forsøker å vinkle ting positivt, håper du også greier å gjøre det nå, HI. Det som skjer nå i samfunnet vil for andre føles som en enorm endring og krise. For oss og mange andre er det ikke særlig endring i hverdagen, og jeg tenker at det også gjør at jeg takler dette roligere enn en del av de rundt meg. Skulle selvfølgelig helst ha jobbet og hatt et liv, men når ting først er som de er så tenker jeg at man får ta med seg det man erfarer underveis og heller prøve å bruke det man kan positivt.

Det jeg kjente på i dag var når kommunelegen gikk ut og etterspør helsepersonell som ikke jobber i helse eller andre som har helsearbeidserfaring fra tidligere om å melde seg fordi det kan bli hjelp for flere enn hva de har i dag. Da kjente jeg virkelig på en sorg og at jeg gremmer meg fordi jeg er for syk til å jobbe. Skulle så gjerne bidratt med mine kunnskaper. Men, kan ikke gå inn i det heller, må bare akseptere at ting er som de er. Det beste jeg kan gjøre nå er å holde meg unna smitte og unngå å smitte andre - og det er noe vi alle kan bidra med, redusere risikoen for å spre smitte.

Synes forøvrig at det er flott at du har tatt tak i det du har, Hi, og er i behandling. Det blir bedre! ❤️

 

Anonymkode: 627e0...2f0