Er det jeg som er litt hårsår her?

[Anonym bruker]

Vært sammen med en i snart 2 år. Vi begge er voksne. Han noe eldre enn meg. Jeg har unger i småskolealder. Hans er voksne og flyttet ut.

Vi bor ikke sammen. Men planen er å bo sammen etterhvert. Han sier i hvertfall at han ønsker det.

Men når han kommer på besøk, er det stort sett alltid rundt leggetid av barna. Ellers er han kun med dem om det er noe eksplisitt jeg har invitert ham med på som f.eks bytur o.l. Etter et par timer drar han hjem til seg, og kommer ikke før etter leggetid igjen. Han sover ofte over hos meg, og drar på jobb tidlig.

Vi har enda ikke hatt en hel helg sammen med barna. 

Han visste jo godt jeg hadde tre barn da vi ble sammen, og jeg skulle ønske at han kunne ha gjort en litt mer innsats for å faktisk bli kjent med dem. Hvertfall om vi etterhvert skal bo under samme tak.  

Så jeg lurer egentlig på om han i det hele tatt er interessert i at vi på et tidspunkt skal bli en familie, og det sårer meg. Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp uten å virke krevende. Jeg vil jo at hans "bonding" med barna skal skje fordi han har lyst og ikke fordi han føler seg tvunget. 

Men der kan hende jeg er urimelig og forhastet meg også.  Hva tenker dere

Anonymkode: db92f...2a7

[Anonym bruker]

Hva om han bare ønsker å være en kjæreste? Er det ok for deg?

Å flytte sammen bør dere virkelig vente med. Hvis mamma får en ny samboer som ikke er interessert i barna blir det bråk og misnøye 

Anonymkode: 44fd6...c2b

[Anonym bruker]

Jeg er han mannen. Jeg liker barna til kjæresten min men jeg er ferdig med å bo med småbarn. Elsker kjæresten og er glad i barna hans men å reise på ferie til Legoland og tilbringe hver påske og andre fridager med han og barna skjer ikke. Jeg kommer heller aldri til å flytte inn før barna er store. Jeg nyter å ha nesten voksne barn og ønsker ikke den daglige logistikken med småbarn igjen. Det kjæresten min aksepterer at jeg føler slik. Det handler på ingen måte om å ikke like barna hans. 

Anonymkode: b11c7...167

[Anonym bruker]

Å bare være kjæreste for meg er ikke nok nei. Så da blir det vel heller slutt i mellom oss.

Er selv skilsmissebarn med stepappa i samme alder som min yngste. Der ble jeg tatt i mot med åpne armer, og han var og er som en ekte far for meg. Det er jo det jeg ønsker meg.

Jeg har jo vært veldig tydelig på i fra starten at det var det jeg ville, og om han kun ønsket å være kjæreste så var ikke jeg den rette for ham. 

Men når det har gått såpass lang tid uten progresjon så vet jeg ikke.

Anonymkode: db92f...2a7

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er han mannen. Jeg liker barna til kjæresten min men jeg er ferdig med å bo med småbarn. Elsker kjæresten og er glad i barna hans men å reise på ferie til Legoland og tilbringe hver påske og andre fridager med han og barna skjer ikke. Jeg kommer heller aldri til å flytte inn før barna er store. Jeg nyter å ha nesten voksne barn og ønsker ikke den daglige logistikken med småbarn igjen. Det kjæresten min aksepterer at jeg føler slik. Det handler på ingen måte om å ikke like barna hans. 

Anonymkode: b11c7...167

Og det er jo helt greit så lenge man sier det i fra starten av. At noen ønsker det slik må man respektere, og så velge om man vil være kjærester likevel. Her har jeg vært tydelig i fra starten, og han sier han vil, men handlingene viser det motsatte. Det for blir jeg i tvil.

Anonymkode: db92f...2a7

[Anonym bruker]

9 minutes ago, Anonym bruker said:

Og det er jo helt greit så lenge man sier det i fra starten av. At noen ønsker det slik må man respektere, og så velge om man vil være kjærester likevel. Her har jeg vært tydelig i fra starten, og han sier han vil, men handlingene viser det motsatte. Det for blir jeg i tvil.

Anonymkode: db92f...2a7

De sier på engelsk: actions speaks louder than words..

Jeg tror du kan anta at han vil være din kjæreste, ikke stepappa

Anonymkode: 44fd6...c2b