Er det vanlig at ingen andre merker at man er deprimert?

[Anonym bruker]

Beklager direkte sutrete innlegg. Jeg tror jeg er deprimert, jeg er veldig hissig, har en indre uro som gjør at jeg gruer meg til å legge meg. Må lese på telefon, el. lik  til jeg er kjempetrøtt fordi jeg er redd tankene skal begynne å kverne. Må ta meg grundig sammen for å gjøre husarbeid. Og er konstant sliten og har mørke tanker. Har også stor og god og nær famlile, mann og relativt små barn. Litt ny på jobben så ikke det nærmeste nettverket der. 

Jeg forstår selvsagt at jeg selv må si ifra om at jeg ikke har det bra, det er kjempevanskelig synes jeg, de rundt meg har nok å streve med om ikke jeg skal komme sutrende. Men syns det er rart at ingen merker noe? De spør ihvertfall ikke. Tenker da særlig på mannen. Og mamma. Veninnner har jeg ikke prioritert på lenge, så skjønner at de ikke plutselig dukker opp på døren.

Folk ser nok på meg som en som hjelper fremfor en som trenger hjelp. Og jeg syns det er veldig vanskelig å vere i den andre enden.

Men dette er kanskje veldig vanlig? Folk er jo ikke tankelesere. 

Anonymkode: 191c8...928

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror nok ikke det er helt vanlig at folk rundt deg merker at du er deprimert. Med mindre du er så deprimert at du ikke kommer deg ut av sengen liksom... 

Jeg er selv mye/ofte deprimert, og det er nok ikke så mange som merker det. Jeg oppfører meg jo sånn ganske normalt ute blant folk. 

Anonymkode: e00b4...3a0

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg tror nok ikke det er helt vanlig at folk rundt deg merker at du er deprimert. Med mindre du er så deprimert at du ikke kommer deg ut av sengen liksom... 

Jeg er selv mye/ofte deprimert, og det er nok ikke så mange som merker det. Jeg oppfører meg jo sånn ganske normalt ute blant folk. 

Anonymkode: e00b4...3a0

Men partneren din om du har noen merker heller ikke noe? Folk andre folk rundt ikring merker nok ilite. 

Anonymkode: 191c8...928

[Jo-lene]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Beklager direkte sutrete innlegg. Jeg tror jeg er deprimert, jeg er veldig hissig, har en indre uro som gjør at jeg gruer meg til å legge meg. Må lese på telefon, el. lik  til jeg er kjempetrøtt fordi jeg er redd tankene skal begynne å kverne. Må ta meg grundig sammen for å gjøre husarbeid. Og er konstant sliten og har mørke tanker. Har også stor og god og nær famlile, mann og relativt små barn. Litt ny på jobben så ikke det nærmeste nettverket der. 

Jeg forstår selvsagt at jeg selv må si ifra om at jeg ikke har det bra, det er kjempevanskelig synes jeg, de rundt meg har nok å streve med om ikke jeg skal komme sutrende. Men syns det er rart at ingen merker noe? De spør ihvertfall ikke. Tenker da særlig på mannen. Og mamma. Veninnner har jeg ikke prioritert på lenge, så skjønner at de ikke plutselig dukker opp på døren.

Folk ser nok på meg som en som hjelper fremfor en som trenger hjelp. Og jeg syns det er veldig vanskelig å vere i den andre enden.

Men dette er kanskje veldig vanlig? Folk er jo ikke tankelesere. 

Anonymkode: 191c8...928

‘Alle de andre tenker på seg, det er bare jeg som tenker på meg’😥

Albert Åberg😉

 

Følte denne passet litt inn her, for mye sant i det i denne sammenheng. For de fleste ser nok ikke hva du strever med innvendig om du ikke sier det rett ut eller viser det veldig godt. Og folk spør ikke..og spør de om ‘det går bra’, så vil de helst høre at du svarer ja. Et nei er mer slitsomt å forholde seg til. Det krever fort noe av deg og det er vanskeligere å avslutte samtalen på en god måte.

Når dette er sagt, så,er det nok ganske mange deprimerte mennesker rundt deg, både kjente og ukjente. Har DU lagt merke til alle disse? Bare en liten tankevekker🙂

[Anonym bruker]

6 timer siden, Jo-lene skrev:

‘Alle de andre tenker på seg, det er bare jeg som tenker på meg’😥

Albert Åberg😉

 

Følte denne passet litt inn her, for mye sant i det i denne sammenheng. For de fleste ser nok ikke hva du strever med innvendig om du ikke sier det rett ut eller viser det veldig godt. Og folk spør ikke..og spør de om ‘det går bra’, så vil de helst høre at du svarer ja. Et nei er mer slitsomt å forholde seg til. Det krever fort noe av deg og det er vanskeligere å avslutte samtalen på en god måte.

Når dette er sagt, så,er det nok ganske mange deprimerte mennesker rundt deg, både kjente og ukjente. Har DU lagt merke til alle disse? Bare en liten tankevekker🙂

Jeg tenkte nå først og fremst på mamma og mannen min. Jeg ser det når mannen er nedfor og ikke har det bra og da tar jeg det opp med ham. Jeg ser også når pappa er deprimert, og da gjør jeg ting jeg vet gjør ham i bedre humør selv om jeg nok ikke tar det opp direkte med ham. Jeg har også hatt deprimerte veninner, stiller jo opp og tar kontakt når jeg ser de sliter. 

Jeg går jo utfra at det kan finnes mange i min krets jeg ikke fanger opp. 

Men jeg lurte på om andre har den samme erfaringen? Jeg skjønner godt at jeg virker som en selvplagende martyr med dette innlegget, slikt liker jeg ikke og så mister jeg enda mer selvrespekt. Likevel så er dette tanker jeg har, og lurer på om andre kan ha hatt samme opplevelse. 

Anonymkode: 191c8...928

[Anonym bruker]

Å børe deprimert handler ikke om å være nedfor eller i dårlig humør altså...

Anonymkode: f1e30...c67

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Å børe deprimert handler ikke om å være nedfor eller i dårlig humør altså...

Anonymkode: f1e30...c67

Akkurat hva jeg tenkte. 

Jeg oppfatter ikke det du beskriver som depresjon, HI. Det betyr ikke at det ikke kan være kjipt eller slitsomt å ha det slik du har det nå. 

Anonymkode: 688c1...0ea

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Akkurat hva jeg tenkte. 

Jeg oppfatter ikke det du beskriver som depresjon, HI. Det betyr ikke at det ikke kan være kjipt eller slitsomt å ha det slik du har det nå. 

Anonymkode: 688c1...0ea

Jeg vet ikke. Har hatt det slik det siste året, men har en underliggende sykdom (fibromyalgi, som jo er en håpløs diagnose på mange måter) som tapper meg for energi, så vanskelig å vite hva som er hva.. Men alvorlig depresjon er det selvsagt ikke! 

Anonymkode: 191c8...928

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke. Har hatt det slik det siste året, men har en underliggende sykdom (fibromyalgi, som jo er en håpløs diagnose på mange måter) som tapper meg for energi, så vanskelig å vite hva som er hva.. Men alvorlig depresjon er det selvsagt ikke! 

Anonymkode: 191c8...928

Jeg har fibromyalgi også og i de værste periodene er det tungt. Men jeg tenker på at det kommer bedre perioder. Jeg finner en ting hver uke som jeg gleder meg til. Trenger ikke være mye. En kveld i sofa med en serie, spise en god lunsj, legge meg tidlig en kveld og få nok søvn...

Anonymkode: d97b2...cfb

[Anonym bruker]

Tror det er vanlig at folk ikke ser. Man forsøker jo å skjule det. I de ekstreme tilfeller har jo en person tatt selvmord uten at de rundt skjønte noe var galt på forhånd. 

Uansett om det du snakker om er depresjon eller ikke (jeg er ikke fagmenneske) så kan det betale seg med en snakk med mannen og evn en tur til fastlegen. 

Anonymkode: 5c8ea...df2

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror det er vanlig at folk ikke ser. Man forsøker jo å skjule det. I de ekstreme tilfeller har jo en person tatt selvmord uten at de rundt skjønte noe var galt på forhånd. 

Uansett om det du snakker om er depresjon eller ikke (jeg er ikke fagmenneske) så kan det betale seg med en snakk med mannen og evn en tur til fastlegen. 

Anonymkode: 5c8ea...df2

Ja, skal ta meg sammen og snakke med mannen. Har bare et barnslig ønske om at han skal se det selv... Slik jeg har gjort med ham. Men jeg må vel være voksen. 

Anonymkode: 191c8...928

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, skal ta meg sammen og snakke med mannen. Har bare et barnslig ønske om at han skal se det selv... Slik jeg har gjort med ham. Men jeg må vel være voksen. 

Anonymkode: 191c8...928

For å være ærlig, så høres du ikke deprimert ut. Heller lei og nedfor.

Anonymkode: 8e44b...69b

[Anonym bruker]

Dette ligner veldig på slik jeg har det. Føler meg ikke deprimert men motløs og irritert. Har fått veldig god hjelp av en liten dose antidepressiva, godt kosthold og trening 

Anonymkode: 8abfd...9a4

[Anonym bruker]

Har det på samme måte. Har også fibromyalgi og vinteren er tyngre fordi jeg har mer smerter, sover dårligere og blir derfor fortere sliten og tiltaksløs. Vil ikke si jeg er deprimert, men det er det bare du som kan føle på. Finnes også tester på nett du kan ta å se om du scorer på depresjon. I såfall kan du ta en tur til legen. Her går det mye i trening, sunt kosthold, la rotet være på dårlige dager og senke kravene. Ingen rundt meg ser det heller. Sier at jeg har en dårlig periode til mannen om han ikke ser det, men ofte ser han det fordi jeg beveger meg som om jeg var 90 år. Man blir deppa av å ikke fungere som man ønsker. Selv om du føler du ikke orker så avtal noe hyggelig med en venninne eller to, det gir positiv energi. Ut å få frisk luft og bevegelse syntes jeg også er godt.

Anonymkode: a09b6...9d3

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

For å være ærlig, så høres du ikke deprimert ut. Heller lei og nedfor.

Anonymkode: 8e44b...69b

Jeg undrer meg litt over at noen synes de kan diagnostisere HI utfra et innlegg her inne? Hun har lite energi og mørke tanker som kverner rundt, hun er hissig og sliten og har indre uro, det kan absolutt være en depresjon, men det må en lege avgjøre, ikke en tilfeldig synser på et forum.

HI, jeg skjønner godt at du er skuffet og lei deg over at mannen ikke ser hvordan du har det. Selvfølgelig burde han være mer oppmerksom overfor deg, som du er det overfor ham. Kan det være at han er usikker på hvordan ev spørsmål vil bli møtt, om du vil ta det som kritikk? Men å føle seg usynlig og lite viktig for sine nærmeste er en fæl følelse, og du må ta den på alvor. Du er IKKE sutrete eller noen martyr, du har en vanskelig periode, og det skulle bare mangle om ikke mannen din skulle hjelpe deg. 

Jeg har hatt depresjoner selv, og det er først i ettertid jeg har skjønt hvor gjerne foreldrene mine ville ha hjulpet til - hvis de bare hadde visst! Mannen min var ikke så interessert, han er også heldigvis en eksmann nå, men hvis jeg var deg, ville jeg gi din mann en sjanse til. Sett deg ned med ham en kveld ungene sover og si hvordan du har det, vær ærlig, si at du trenger litt ekstra omsorg en periode. Det bør han kunne møte på en god måte, om ikke nødvendigvis med så mange ord, men klemmer, omsorg og avlastning må være et minimum. DU er også viktig! Du skal også ha det bra, ikke bare de rundt deg. 

Dy skriver at du har hatt venninner som har hatt depresjoner. Kunne du ta kontakt med en av dem? Foreldrene dine vil nok også gjerne hjelpe, hvis du snakker med dem og sier litt om hvordan du har det. Tenk hvis det var ditt eget voksne barn, hadde du ikke da vært takknemlig for å bli vist fortrolighet og bli bedt om å hjelpe? 

Ta godt vare på deg selv! En prat med legen er nok heller ikke noen dårlig idé. 

Anonymkode: 0334b...cf0

[Anonym bruker]

Folk merker ikke at du er det, derfor er sykdommen så skummel og vanskelig å oppdage. 
De tror bare du er innesluttet, uinteressert, stille, eller sur

Anonymkode: 4c6f8...f84

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har det på samme måte. Har også fibromyalgi og vinteren er tyngre fordi jeg har mer smerter, sover dårligere og blir derfor fortere sliten og tiltaksløs. Vil ikke si jeg er deprimert, men det er det bare du som kan føle på. Finnes også tester på nett du kan ta å se om du scorer på depresjon. I såfall kan du ta en tur til legen. Her går det mye i trening, sunt kosthold, la rotet være på dårlige dager og senke kravene. Ingen rundt meg ser det heller. Sier at jeg har en dårlig periode til mannen om han ikke ser det, men ofte ser han det fordi jeg beveger meg som om jeg var 90 år. Man blir deppa av å ikke fungere som man ønsker. Selv om du føler du ikke orker så avtal noe hyggelig med en venninne eller to, det gir positiv energi. Ut å få frisk luft og bevegelse syntes jeg også er godt.

Anonymkode: a09b6...9d3

Takk for fint svar! Ja det er akkurat det med å ikke fungere som man ønsker! Jeg har så mye jeg vil, men så bruker jeg opp energien på å ta ut av oppvaskemaskinen, støvsuge og brette klær... (og husarbeidesstandaren ligger ikke høyt, så kan ikke kutte mer der heller). Har lovet meg selv å gå mer tur ute, men jeg er visst helt upålitelig. Det har ihvertfall ikke skjedd. (men så har det regnet og blåst siden november...) i følge de testene på nett er jeg alltid alvorlig deprimert.. Men føler ikke at det stemmer heller. Jeg fungere jo på jobb, vasker meg, er opptatt av å se ordentlig ut osb. 

Anonymkode: 191c8...928

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg undrer meg litt over at noen synes de kan diagnostisere HI utfra et innlegg her inne? Hun har lite energi og mørke tanker som kverner rundt, hun er hissig og sliten og har indre uro, det kan absolutt være en depresjon, men det må en lege avgjøre, ikke en tilfeldig synser på et forum.

HI, jeg skjønner godt at du er skuffet og lei deg over at mannen ikke ser hvordan du har det. Selvfølgelig burde han være mer oppmerksom overfor deg, som du er det overfor ham. Kan det være at han er usikker på hvordan ev spørsmål vil bli møtt, om du vil ta det som kritikk? Men å føle seg usynlig og lite viktig for sine nærmeste er en fæl følelse, og du må ta den på alvor. Du er IKKE sutrete eller noen martyr, du har en vanskelig periode, og det skulle bare mangle om ikke mannen din skulle hjelpe deg. 

Jeg har hatt depresjoner selv, og det er først i ettertid jeg har skjønt hvor gjerne foreldrene mine ville ha hjulpet til - hvis de bare hadde visst! Mannen min var ikke så interessert, han er også heldigvis en eksmann nå, men hvis jeg var deg, ville jeg gi din mann en sjanse til. Sett deg ned med ham en kveld ungene sover og si hvordan du har det, vær ærlig, si at du trenger litt ekstra omsorg en periode. Det bør han kunne møte på en god måte, om ikke nødvendigvis med så mange ord, men klemmer, omsorg og avlastning må være et minimum. DU er også viktig! Du skal også ha det bra, ikke bare de rundt deg. 

Dy skriver at du har hatt venninner som har hatt depresjoner. Kunne du ta kontakt med en av dem? Foreldrene dine vil nok også gjerne hjelpe, hvis du snakker med dem og sier litt om hvordan du har det. Tenk hvis det var ditt eget voksne barn, hadde du ikke da vært takknemlig for å bli vist fortrolighet og bli bedt om å hjelpe? 

Ta godt vare på deg selv! En prat med legen er nok heller ikke noen dårlig idé. 

Anonymkode: 0334b...cf0

Takk for fint svar! Jeg skal prate med mannen, det er nok lurt. Han er en fin fyr, men har ikke alltid så mange ord. Kan jo vere derfor han ikke spør og selvsagt. Foreldrene mine hjelper meg mye, med andre praktiske ting, jeg kan absolutt ikke spørre dem om mer. Er jo litt derfor jeg blir lei meg også, fordi det burde vere omvendt... Også likevel har jeg tillatt meg selv å sutre over at mamma ikke ser at jeg sliter....Jeg sier ofte at jeg har dårlig samvittighet fordi jeg trenger så mye hjelp fra dem. Mamma bare blåser av det, og sier det må jeg ikke tenke på. Jeg føler jeg allerede er en byrde for dem (de har aldri noensinne gitt utrykk for det altså, men de gjør virkelig mye for meg og min familie) og har ikke lyst å gjøre dem triste ved å fortelle at jeg har det vanskelig. 

Anonymkode: 191c8...928

[Anonym bruker]

På 29.2.2020 den 0.06, Anonym bruker skrev:

 

Jeg forstår selvsagt at jeg selv må si ifra om at jeg ikke har det bra, det er kjempevanskelig synes jeg, de rundt meg har nok å streve med om ikke jeg skal komme sutrende. Men syns det er rart at ingen merker noe? De spør ihvertfall ikke. Tenker da særlig på mannen. Og mamma. Veninnner har jeg ikke prioritert på lenge, så skjønner at de ikke plutselig dukker opp på døren.

At du selv går og tenker «ingen bryr seg» er en typisk depressiv tanke. 
 

Anonymkode: 532f6...87d

[Anonym bruker]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, skal ta meg sammen og snakke med mannen. Har bare et barnslig ønske om at han skal se det selv... Slik jeg har gjort med ham. Men jeg må vel være voksen. 

Anonymkode: 191c8...928

Akkurat det ønsket der er faktisk en umulighet. Man stiller opp et usagt krav eller en uuttalt forventning, og så blir man skuffa og sår når det ikke innfris. Og den man syns «burde» ha gjort noe, sitter igjen i andre enden og aner ikke hvorfor han/hun blir straffet eller beskyldt for ikke å bry seg. Det er en tap/tap-situasjon.

Anonymkode: 532f6...87d

[Anonym bruker]

Hei Hi❤ Jeg har det som deg i perioder. Du er ikke alene om å føle, og ha det slik. Tror mange mennesker føler på den følelsen av håpløshet. Det som har hjulpet meg masse er å snakke med coach, og høre på hypnose på eget rom. Hypnose som er ment for depresjon. Det finnes en nettside du kan laste ned dette. Jeg merket at mye av denne depresjonen lå i å ikke bli sett. Ikke bli sett nok av mannen, tok meg i å si tror ikke du vet hvor deprimert jeg er, var nesten desperat etter at han skulle se hvordan jeg har det, og hvor mye jeg ellers gjør. Nå har jeg innsett at jeg må jobbe med meg selv, sette livet i et annet perpektiv og slutte å synes synd på mrg, gjøre endringer som gjør meg lykkelig. Jeg har heller ikke et nettverk av venner, noe som gjør meg ekstra sårbar føler jeg derfor er ekstra avhengig av mannen, men ser at dette ikke faller så naturlig for han, er vel derfor de sier at menn er fra mars og kvinner fra venus. Begynn heller å folusere på din indre lykke, gjør ting for deg selv og ikke bruk energi på å få bekreftelser. Du skriver at du har sett/hjulpet din mann i perioder som har vært vanskelige, når man selv er deprimert er det lett å tenke/fokusere på seg selv, slik som din mann gjør, tror det du trenger er å endre ditt fokus. 🌷

Anonymkode: 37fed...5e5

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Akkurat det ønsket der er faktisk en umulighet. Man stiller opp et usagt krav eller en uuttalt forventning, og så blir man skuffa og sår når det ikke innfris. Og den man syns «burde» ha gjort noe, sitter igjen i andre enden og aner ikke hvorfor han/hun blir straffet eller beskyldt for ikke å bry seg. Det er en tap/tap-situasjon.

Anonymkode: 532f6...87d

Det verste er at jeg er helt enig med deg, og når jeg sitter i den andre enden blir i litt provosert fordi noen mente jeg burde være tankeleser... 

Anonymkode: 191c8...928