I stor sorg

[Anonym bruker]

Har gått gjennom et samlivsbrudd for ett år siden med to små barn. Følte da at det var eneste utvei da jeg og barnefar aldri var venner, kranglet om alt og ingenting og gikk ikke overens. Vi har alltid vært veldig ulike, hatt ulik levemåte og verdier og egentlig aldri kunnet snakke med hverandre, men likevel har vi hatt et ganske godt familieliv rundt barna av en eller annen grunn. Vi hadde et nytt flott hus som jeg var utrolig glad i, og det var jeg som til slutt flyttet ut. Det siste året kunne vi ikke være hjemme samtidig og det var egentlig bare jeg som var sammen med ungene, han har alltid satt tid med kompiser fremfor familieliv.

Nå har jeg truffet en mann som jeg er veldig forelsket i og han er fantastisk. Han er hjelpsom, snill og alt annet enn hva jeg var vant til. Han er også utrolig med batna mine og de er glad i å være sammen med ham fordi han finner på så mye med dem og gir de kanskje den oppmerksomheten de aldri har fått fra far. Det eneste jeg ikke er helt fortrolig med med ham er at han bor på en nokså øde plass litt langt unna der jeg vil bo, og han er ikke flyttbar. Likevel bare 15 min kjøretur unna. Det blir også mine og hans barn og det kan jo bli en utfordring selv om det har gått veldig bra til nå.

På tross av at jeg burde være glad kjenner jeg bare på en enorm sorg over alt det tapte. Jeg blir så lei meg for at familielivet ikke fungerte og jeg går med konstant dårlig samvittighet overfor barna som savner meg hele tiden. Ukene uten barna er forferdelig for meg. Jeg går med tanker i hodet nå om jeg burde gi opp lykken med ny mann og heller flytte hjem til familien og huset. Alt føltes så trygt og godt der og jeg var faktisk mer lykkelig selv om vi som par ikke fungerte. Jeg savner det gamle livet mitt så veldig og jeg kjenner på en indre sorg hele tiden. Trenger desperat råd på hva jeg burde gjøre nå😞

Anonymkode: b8701...968

[Anonym bruker]

Tenker du valgte rett siden du og din eks fungerte så dårlig sammen. Barna føler sånt veldig godt, og det er ikke bra for de å vokse opp sånn. 

Helt naturlig å savne barna de ukene du ikke har de. Men skap ditt eget liv. Vær sammen med din nye kjæreste, vær sammen med venner, prøve å nyte alenetid, gjør masse husarbeid, les en god bok osv. Prøv rett å slett å gjøre det beste ut av det. Og kos deg masse med barna når du har de. Bruk masse tid på de da. 

Og hva gjør det om du og ikke kjæresten din ikke kan flytte sammen nå. Mye bedre for barna at dere er særboere mens dere har hjemmeboende barn medalle konfliktene det kan medføre. Nyt heller tiden mens barna er hos far. 

Anonymkode: 78ca2...c69

[Anonym bruker]

Kjenner igjen sorgen over at ting ikke ble som man hadde håpt. 

Ang. den nye kjæresten: Må dere flytte sammen da? 15 minutt kjøretur mellom hverandre er jo ingenting!! 

Ikke tenk på å bli sammen med eksen igjen, det kommer du til å angre på!!

Anonymkode: c65c6...4f6

[Anonym bruker]

Er det egentlig huset du savner? 

Anonymkode: 719e9...c91

[Anonym bruker]

Jeg ville vært særboer. I alle fall til alle barn på begge sider har forlatt redet. 

Anonymkode: 09e90...6bc

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. 
Det er mange år siden det ble slutt med barnefar her. Vi også hadde relativt nytt hus og et fint familieliv. Men han hadde problemer med rus, og alt var veldig vanskelig. Til slutt flyttet jeg.. Jeg også kjente på en sorg som du skriver. Var veldig lei meg for at vi ikke lenger var en familie osv. Traff nye menn, men klarte ikke gå all in..pga jeg savnet eksen..eller jeg savnet ikke han, men familien min. Men etter hvert som tiden gikk, ble ting bedre :) Tror det tok 1 1/2-2 år før jeg var endelig ferdig om man kan si det sånn..og klarte å gå videre. 

I dag når jeg ser tilbake på det, så gjorde jeg det riktige. Høres ikke ut som en god løsning å gå tilbake.. Og som de over skriver her: vær særboere en stund og 15 min er ikke langt :)) 

Anonymkode: 10cda...2fd

[Anonym bruker]

Føler du at du har prøvd nok m barnefar? Gikk dere i terapi sammen? 

Anonymkode: b445a...fdb

[Anonym bruker]

På 19.2.2020 den 11.55, Anonym bruker skrev:

Tenker du valgte rett siden du og din eks fungerte så dårlig sammen. Barna føler sånt veldig godt, og det er ikke bra for de å vokse opp sånn. 

Helt naturlig å savne barna de ukene du ikke har de. Men skap ditt eget liv. Vær sammen med din nye kjæreste, vær sammen med venner, prøve å nyte alenetid, gjør masse husarbeid, les en god bok osv. Prøv rett å slett å gjøre det beste ut av det. Og kos deg masse med barna når du har de. Bruk masse tid på de da. 

Og hva gjør det om du og ikke kjæresten din ikke kan flytte sammen nå. Mye bedre for barna at dere er særboere mens dere har hjemmeboende barn medalle konfliktene det kan medføre. Nyt heller tiden mens barna er hos far. 

Anonymkode: 78ca2...c69

Tusen takk for svar!

Anonymkode: b8701...968

[Anonym bruker]

På 19.2.2020 den 12.42, Anonym bruker skrev:

Kjenner igjen sorgen over at ting ikke ble som man hadde håpt. 

Ang. den nye kjæresten: Må dere flytte sammen da? 15 minutt kjøretur mellom hverandre er jo ingenting!! 

Ikke tenk på å bli sammen med eksen igjen, det kommer du til å angre på!!

Anonymkode: c65c6...4f6

Takk for svar! Ja jeg vet at jeg kommer til å angre, det ville aldri fungert, men savner likevel alt vi hadde som familie.

Vi kommer nok ikke til å flytte sammen med det første, men vi har det veldig bra sammen og det føkes rett så tenker jo en del på at det er naturlig etterhvert.

Anonymkode: b8701...968

[Anonym bruker]

På 19.2.2020 den 12.46, Anonym bruker skrev:

Er det egentlig huset du savner? 

Anonymkode: 719e9...c91

Ja det er det jeg tror at jeg gjør, eller ihvertfall håper. Det var jo hjemmet mitt og jeg blir ordentlig lei meg hver gang jeg drar dit - har bare lyst å være igjen der.

Anonymkode: b8701...968

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. 
Det er mange år siden det ble slutt med barnefar her. Vi også hadde relativt nytt hus og et fint familieliv. Men han hadde problemer med rus, og alt var veldig vanskelig. Til slutt flyttet jeg.. Jeg også kjente på en sorg som du skriver. Var veldig lei meg for at vi ikke lenger var en familie osv. Traff nye menn, men klarte ikke gå all in..pga jeg savnet eksen..eller jeg savnet ikke han, men familien min. Men etter hvert som tiden gikk, ble ting bedre Tror det tok 1 1/2-2 år før jeg var endelig ferdig om man kan si det sånn..og klarte å gå videre. 

I dag når jeg ser tilbake på det, så gjorde jeg det riktige. Høres ikke ut som en god løsning å gå tilbake.. Og som de over skriver her: vær særboere en stund og 15 min er ikke langt :)) 

Anonymkode: 10cda...2fd

Tusen takk for at du svarer, det er godt å høre meninger fra noen som har vært i damme situasjon. Det er det jeg håper, at det er noemalt å føle sånn her og at det vil gå over en gang. Det er bare så vondt akkurat nå.

Jeg savner heller ikke eksen, bare familielivet vi hadde. Her var det problemer med spilling/økonomi og en umoden oppførsel, så et familieliv med ham vil aldri fungere.

Anonymkode: b8701...968

[Anonym bruker]

Det virker som om du savner tanken på en idyllisk , lykkelig familie. Den er IKKE der. Du var ikke lykkelig med barnefar. Det er bedre for barna at dere bor fra hverandre enn sammen når dere bare bråker. Du har endelig funnet lykken, kan du ikke bare tillate deg selv å være lykkelig? Man må ikke være sammen. Du kan oppleve lykken med en annen. Se på Mette Marit. At kjæresten bor 15min unna er egentlig ikke ett problem . Kanskje er han villig til å flytte på seg etterhvert når dere blir trygge på hverandre, om ikke han har barn også?

Anonymkode: 7684c...edf

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Føler du at du har prøvd nok m barnefar? Gikk dere i terapi sammen? 

Anonymkode: b445a...fdb

Ja vi var i terapi på familievernkontor, men skjønte raskt at han ikke var villig til å forandre seg eller endre livsstil. Han vil leve på sin måte og mener jeg bare må godta det. Han er enormt umoden og tar lite eller ingen ansvar hverken for hjem, meg eller barna. 

Anonymkode: b8701...968

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna dine? Hvis de allerede går på skolen og blir nødt til å bytte skole for at du skal være sammen med han er det en dårlig ide. Hvis de får beholde det gamle miljøet og gå på samme skole er det vel greit. Men ikke bytt skole. 

Anonymkode: 2007b...fc3