«Ung» og slag..

[Anonym bruker]

Jeg er 30 år, og havnet forrige måned hos legen med talevansker og lammelser på ene siden av kroppen. Havnet raskt i ambulanse, og det ble byttet over til slagambulanse, så jeg fikk kjemperaskt behandling (innen to timer). Det gikk overraskende bra. Jeg har ingen store senskader, det er bare hukommelse og ordleting som svikter meg fra tid til annen.

Jeg brukte mye av energien min på sykehuset på å overbevise venner og familie (og muligens meg selv også) om at dette gikk så fint så, og det gjorde jo også det. Men av en eller annen grunn har jeg nå den siste uken kjent på litt redsel..kanskje ikke bare litt heller. De vet ikke hva den kom av, var en slik dyp cerebral venetrombose(?), hjertet ble sjekket over 24 timer, litt vel rask puls ved aktivitet, ellers bra, koagulering foregår som det skal, og jeg har ikke noen genetiske komponenter som skulle tilsi at jeg skulle få dette. Er en del på ene siden av familien som har leiden og som også har fått blodpropper, da i beina, men jeg testet negativ på den.

Tror kanskje bare jeg skriver her for å få luftet ut litt, kanskje få noen gode råd til å legge episoden bak meg? Blir veldig takknemlig for tilbakemeldinger

Anonymkode: 4177e...dbb

[Anonym bruker]

Så bra at det gikk bra! Skumle greier!

Jeg har ingen forstand på slag eller det fysiske - men jeg skjønner veldig godt at du ikke bare greier å legge opplevelsen fra deg. Min umiddelbare tanke når jeg leste igjennom det du skriver er at jeg tror du kunne ha glede av å snakke det igjennom med en psykolog. Det er voldsomt og uventet og uforklarlig i tillegg til farlig. Og det er ikke noe som så mange andre på din alder har erfaring med. Så min anbefaling er psykolog. Få vendt det og luftet ut og lagt det på plass mentalt så du kan gå videre uten at det begrenser deg eller henger over deg.

Anonymkode: a846e...819

[Anonym bruker]

Så bra det har gått så bra med deg!

Jeg tenker at det er viktig å huske at det fremdeles er veldig tidlig siden du hadde slaget. Hukommelsen og det å finne ord kan bedre seg i lang (!) tid fremdeles!

Be om samtaler med de som følger opp slagpasienter om du føler du trenger det.

Her finner du kanskje også informasjon og/eller noen å snakke med: https://www.lhl.no/lhl-hjerneslag/hjerneslag-ung/

Jeg har opplevd en del ting i livet som har gjort at jeg har funnet ut at det enkleste for å legge ting bak seg, i hvert fall for meg, er å bare akseptere at det har skjedd, ikke gruble for mye på det, og heller fokusere på her og nå og fremover. Ingen har forsikringer om hva som skjer i fremtiden, ikke en gang i morgen. Så jeg jobber for å akseptere og gi slipp. Og også akseptere at det ikke er alt man får svar på. Jeg har ting jeg jobber veldig med for å finne svar, men det er avgjørende for å finne riktig diagnose. Men selv om de ikke har greid å sette noen diagnose på meg foreløpig, så vet de en del om risikoene ved å gå som jeg gjør. Det er lite hyggelige risikoer, for å si det mildt. Men jeg tenker at jeg har dagen i dag, slik alle andre har. Ingen har lovnader for morgendagen eller neste år. Men dagen i dag har vi. Og derfor gjør jeg mitt beste, innenfor de rammene jeg begynner å få pga. sykdommen, hver eneste dag, for å akseptere det jeg ikke kan endre her og nå, flyte med på det, og ellers gjøre det jeg vet er positivt for helsen min, både mentalt og fysisk, og for å ha det best mulig i hverdagen.

Men det å så et slag, slik du fikk, kan være et sjokk. Noen får straksreaksjoner på sykdommen. Noen får en reaksjon først etter de er ute av den akutte fasen, noen etter lengre tid. Og noen får det aldri. At du har begynt å tenke mer nå, det tror jeg er naturlig, for nå er du over det akutte, ting har roet seg litt mer. Føler du for å snakke med noen, ikke nøl med å be om det.

 

 

 

Anonymkode: fa29d...1fa

[Anonym bruker]

Du har nettopp vært svært alvorlig syk, og ingen visste helt sikkert at dette skulle gå bra. Jeg kjenner meg igjen i deg du skriver - jeg var veldig alvorlig syk med sepsis for et par år siden - jeg hadde det akkurat på samme måten. På intensivavdelingen brukte jeg all energi på å være syk. Holde ut smertene og rett og slett bare holde kroppen i live. Det var verken tid eller energi å bruke på redsel - eller tanker i det hele tatt. Men etterpå ble det litt vanskelig. Jeg kunne jo ha dødd fra de små barna mine...
 

Gå til fastlegen din og vær ærlig om at du har det vanskelig og at du har reaksjoner nå. Det er helt naturlig og egentlig forventet. Kanskje kan det holde med noen timer hos legen for å bearbeide opplevelsen, kanskje bør du ha mer hjelp. Men be om deg, så dette ikke setter seg fast og gjør livet ditt vanskelig!

Fortell om alle «hvis» og «tenk om» som svirrer i hodet ditt. Det er litt som å stikke hull på ballonger. 
 

klem ❤️

 

Anonymkode: c1b99...a03

[Anonym bruker]

Kjære deg! Så godt at det har gått så bra! Jeg har ikke så lyst til å utdype så mye, men anbefaler deg å lese litt på slagdama.no. Det er godt å se at vi er flere i samme båt, om ikke annet. Og gi deg selv tid. 

Anonymkode: 9e377...4c6

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så bra at det gikk bra! Skumle greier!

Jeg har ingen forstand på slag eller det fysiske - men jeg skjønner veldig godt at du ikke bare greier å legge opplevelsen fra deg. Min umiddelbare tanke når jeg leste igjennom det du skriver er at jeg tror du kunne ha glede av å snakke det igjennom med en psykolog. Det er voldsomt og uventet og uforklarlig i tillegg til farlig. Og det er ikke noe som så mange andre på din alder har erfaring med. Så min anbefaling er psykolog. Få vendt det og luftet ut og lagt det på plass mentalt så du kan gå videre uten at det begrenser deg eller henger over deg.

Anonymkode: a846e...819

Tusen takk! Jeg føler ikke jeg er helt der, at jeg trenger såpass mye hjelp, men skal nevne det for lege når jeg skal dit ila uken. Jeg får heldigvis god oppfølging der.

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så bra det har gått så bra med deg!

Jeg tenker at det er viktig å huske at det fremdeles er veldig tidlig siden du hadde slaget. Hukommelsen og det å finne ord kan bedre seg i lang (!) tid fremdeles!

Be om samtaler med de som følger opp slagpasienter om du føler du trenger det.

Her finner du kanskje også informasjon og/eller noen å snakke med: https://www.lhl.no/lhl-hjerneslag/hjerneslag-ung/

Jeg har opplevd en del ting i livet som har gjort at jeg har funnet ut at det enkleste for å legge ting bak seg, i hvert fall for meg, er å bare akseptere at det har skjedd, ikke gruble for mye på det, og heller fokusere på her og nå og fremover. Ingen har forsikringer om hva som skjer i fremtiden, ikke en gang i morgen. Så jeg jobber for å akseptere og gi slipp. Og også akseptere at det ikke er alt man får svar på. Jeg har ting jeg jobber veldig med for å finne svar, men det er avgjørende for å finne riktig diagnose. Men selv om de ikke har greid å sette noen diagnose på meg foreløpig, så vet de en del om risikoene ved å gå som jeg gjør. Det er lite hyggelige risikoer, for å si det mildt. Men jeg tenker at jeg har dagen i dag, slik alle andre har. Ingen har lovnader for morgendagen eller neste år. Men dagen i dag har vi. Og derfor gjør jeg mitt beste, innenfor de rammene jeg begynner å få pga. sykdommen, hver eneste dag, for å akseptere det jeg ikke kan endre her og nå, flyte med på det, og ellers gjøre det jeg vet er positivt for helsen min, både mentalt og fysisk, og for å ha det best mulig i hverdagen.

Men det å så et slag, slik du fikk, kan være et sjokk. Noen får straksreaksjoner på sykdommen. Noen får en reaksjon først etter de er ute av den akutte fasen, noen etter lengre tid. Og noen får det aldri. At du har begynt å tenke mer nå, det tror jeg er naturlig, for nå er du over det akutte, ting har roet seg litt mer. Føler du for å snakke med noen, ikke nøl med å be om det.

 

 

 

Anonymkode: fa29d...1fa

Takker så mye for svar og råd! Du sier nok noe der, det ér jo ikke så lenge siden, det bare føles som det er forventet av venner og familie at jeg nå skal være ferdig med alt sammen (godt mulig dette sitter i hodet mitt), men så er det først nå jeg egentlig har en reaksjon i det hele tatt. Jeg pleier være veldig god på å la ting gå, man får ikke gjort noe fra eller til uansett, gjort er gjort liksom, så litt irriterende at dette tydeligvis plager meg.. 

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har nettopp vært svært alvorlig syk, og ingen visste helt sikkert at dette skulle gå bra. Jeg kjenner meg igjen i deg du skriver - jeg var veldig alvorlig syk med sepsis for et par år siden - jeg hadde det akkurat på samme måten. På intensivavdelingen brukte jeg all energi på å være syk. Holde ut smertene og rett og slett bare holde kroppen i live. Det var verken tid eller energi å bruke på redsel - eller tanker i det hele tatt. Men etterpå ble det litt vanskelig. Jeg kunne jo ha dødd fra de små barna mine...
 

Gå til fastlegen din og vær ærlig om at du har det vanskelig og at du har reaksjoner nå. Det er helt naturlig og egentlig forventet. Kanskje kan det holde med noen timer hos legen for å bearbeide opplevelsen, kanskje bør du ha mer hjelp. Men be om deg, så dette ikke setter seg fast og gjør livet ditt vanskelig!

Fortell om alle «hvis» og «tenk om» som svirrer i hodet ditt. Det er litt som å stikke hull på ballonger. 
 

klem ❤️

 

Anonymkode: c1b99...a03

Tusen takk for svar! Håper det går bra med deg nå ❤️ Jeg har heldigvis ikke så mye hvis og om tanker, jeg er mest stressa for at de ikke vet HVORFOR, da er det jo ingenting jeg kan gjøre for å hindre at det skjer igjen heller.. skal til legen ila uken, så skal likevel nevne at jeg har problemer med å svelge alt sammen.

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kjære deg! Så godt at det har gått så bra! Jeg har ikke så lyst til å utdype så mye, men anbefaler deg å lese litt på slagdama.no. Det er godt å se at vi er flere i samme båt, om ikke annet. Og gi deg selv tid. 

Anonymkode: 9e377...4c6

Skal absolutt sjekke ut det! Kan godt være jeg føler meg litt «alene» i dette ja, det er jo liksom ikke så mange i denne alderen som får slag! Håper det går bra med deg! ❤️
 

 

 

Tusen takk supre damer!! Det hjelper å bare få snakke (skrive) om det uten å være redd for at noen skal begynne å gråte eller at jeg må begynne å trøste de i stedet! Det er mye kjipt på dette forumet, men det kan så absolutt være helt nydelig også ❤️❤️

Anonymkode: 4177e...dbb

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt slag, og det tar litt tid å legge det bak seg. 

Et område av hjernen blir varig skadet, men hvor stor del, og hvor lett det er for "ubrukte" hjerneceller å ta over jobben til de som er ødelagt varierer. 

Jeg fikk vite nå, 1,5 år etter at jeg hadde mitt slag at statistisk sett så er hjerneslag mer dødelig enn kreft. Jeg ble litt satt ut faktisk, for det viser hvor heldig jeg (og du) har vært. 

Jeg fikk også hjelp fort, men fikk litt større umiddelbare skader enn deg. Var 6 dager på vanlig sykehus og 3 uker på opptrening etterpå. Nå er det ingen som merker det på meg lenger, jeg selv merker det med at jeg blir fortere sliten enn før og fremdeles sliter med å finne ordene. 

Anonymkode: 80abf...b70

[Anonym bruker]

På 17.2.2020 den 20.34, Anonym bruker skrev:

Jeg har også hatt slag, og det tar litt tid å legge det bak seg. 

Et område av hjernen blir varig skadet, men hvor stor del, og hvor lett det er for "ubrukte" hjerneceller å ta over jobben til de som er ødelagt varierer. 

Jeg fikk vite nå, 1,5 år etter at jeg hadde mitt slag at statistisk sett så er hjerneslag mer dødelig enn kreft. Jeg ble litt satt ut faktisk, for det viser hvor heldig jeg (og du) har vært. 

Jeg fikk også hjelp fort, men fikk litt større umiddelbare skader enn deg. Var 6 dager på vanlig sykehus og 3 uker på opptrening etterpå. Nå er det ingen som merker det på meg lenger, jeg selv merker det med at jeg blir fortere sliten enn før og fremdeles sliter med å finne ordene. 

Anonymkode: 80abf...b70

En klem til deg! Fikk du vite hvorfor du fikk det?

Jeg fikk også vite dette med kreft og slag-statistikk, følte meg veldig heldig akkurat da! Jeg fikk beskjed om at den type blodpropp jeg hadde hatt ofte var svært dødelig, men ga sjeldent store senskader, så forsåvidt heldig der! 
 

Etter at jeg skrev her i går og fikk «sparret» litt med dere har det faktisk gått veldig mye bedre  Ikke vært like..redd/sint?..i dag, og det føles godt!

Anonymkode: 4177e...dbb

[Anonym bruker]

Jeg hadde blodpropp i begge lungene i slutten av 20-årene. Legene  klarte ikke å finne ut hvorfor jeg fikk det, jeg har ingenting genetisk og heller ingen andre risikofaktorer, så det kom helt ut av det blå. 
 

Men det er snart 20 år siden nå og jeg har aldri hatt blodpropp siden. Gått gravid og født tre barn (stor risikofaktor), men ingenting skjedde. Jeg var også redd de første årene etter blodproppen, men trøstet meg med at nå hadde jeg så mye kunnskap om symptomene at jeg ville redde meg selv.

Så det er helt normalt å kjenne på redsel nå, det blekner etter hvert. Og mest sannsynlig vil du leve helt fint videre. 

Anonymkode: 50a5f...0ab

[Anonym bruker]

På 17.2.2020 den 20.01, Anonym bruker skrev:

Så bra det har gått så bra med deg!

Jeg tenker at det er viktig å huske at det fremdeles er veldig tidlig siden du hadde slaget. Hukommelsen og det å finne ord kan bedre seg i lang (!) tid fremdeles!

Be om samtaler med de som følger opp slagpasienter om du føler du trenger det.

Her finner du kanskje også informasjon og/eller noen å snakke med: https://www.lhl.no/lhl-hjerneslag/hjerneslag-ung/

Jeg har opplevd en del ting i livet som har gjort at jeg har funnet ut at det enkleste for å legge ting bak seg, i hvert fall for meg, er å bare akseptere at det har skjedd, ikke gruble for mye på det, og heller fokusere på her og nå og fremover. Ingen har forsikringer om hva som skjer i fremtiden, ikke en gang i morgen. Så jeg jobber for å akseptere og gi slipp. Og også akseptere at det ikke er alt man får svar på. Jeg har ting jeg jobber veldig med for å finne svar, men det er avgjørende for å finne riktig diagnose. Men selv om de ikke har greid å sette noen diagnose på meg foreløpig, så vet de en del om risikoene ved å gå som jeg gjør. Det er lite hyggelige risikoer, for å si det mildt. Men jeg tenker at jeg har dagen i dag, slik alle andre har. Ingen har lovnader for morgendagen eller neste år. Men dagen i dag har vi. Og derfor gjør jeg mitt beste, innenfor de rammene jeg begynner å få pga. sykdommen, hver eneste dag, for å akseptere det jeg ikke kan endre her og nå, flyte med på det, og ellers gjøre det jeg vet er positivt for helsen min, både mentalt og fysisk, og for å ha det best mulig i hverdagen.

Men det å så et slag, slik du fikk, kan være et sjokk. Noen får straksreaksjoner på sykdommen. Noen får en reaksjon først etter de er ute av den akutte fasen, noen etter lengre tid. Og noen får det aldri. At du har begynt å tenke mer nå, det tror jeg er naturlig, for nå er du over det akutte, ting har roet seg litt mer. Føler du for å snakke med noen, ikke nøl med å be om det.

 

 

 

Anonymkode: fa29d...1fa

Åh det var bra skrevet. Jeg har et barn med et sjeldent syndrom og det du skrev rørte noe ved meg ❤

Jeg må akseptere situasjonen og gi slipp på resten. Hva morgendagen bringer, vet ingen. Men jeg har dagen idag og må gjøre det beste ut av det.

Takk ❤

Anonymkode: d618e...778