Gjentatte håpløse forelskelser

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann som jeg elsker. Vi har vært sammen i en årrekke, siden jeg var ganske ung, rundt 20 år. Selvfølgelig er ikke forholdet alltid like spennende lenger, men vi har to barn sammen, en dyp, nær samhørighet, respekt for hverandre, og et sexliv som ihvertfall av og til glimter til. Før jeg ble sammen med mannen min, hadde jeg et par forhold til kvinner. Jeg har alltid visst at jeg tiltrekkes av kvinner, og jeg hadde noen fine seksuelle erfaringer med kvinner da jeg var ganske ung. Da jeg traff mannen min, føltes det likevel som full klaff, det var den stormende, store kjærligheten, og jeg tenkte at den ville blåse bort alt annet. Selv om det lett kunne ha skjedd meg, hadde jeg aldri truffet den kvinnen som det klaffet med på samme måte, da jeg lette etter henne. Jeg tenkte at denne store kjærligheten ville blåse bort alt annet. Og for en stund gjorde den det. Så kom småbarnsperioden, med lite overskudd til forelskelser og tøys, både i eget parforhold og ellers. Fortsatt var jeg stort sett fornøyd i parforholdet mitt, og det er jeg på mange måter fortsatt. Men etterhvert som barna er blitt større og jeg har fått mer overskudd, lever jeg mer av livet mitt på jobb og ute blant venner. Og igjen og igjen skjer det meg: Jeg fascineres så veldig av en eller annen kvinne jeg møter. Føler meg tidvis som en forelsket skolejente når jeg møter på den hemmelige utkårede kollegaen f.eks. Jeg vet - det er superteit. Jeg burde være fornøyd med det jeg har. Jeg gjør lite for å oppmuntre disse følelsene, flørter ikke, forholder meg profesjonelt. Men særlig denne siste forelskelsen jeg har havnet oppi, er ganske slitsom. Det dreier seg om en av mine nærmeste overordnede, som jeg må forholde meg til hele tiden. Og jeg er helt borte av forelskelse. Det føles som om det å ha et romantisk forhold til en kvinne (og for tiden til denne kvinnen) er en viktig dimensjon som mangler i livet mitt. På et eller annet vis tviler jeg på om heterofile damer har det på samme måte med andre menn, når de er i et i og for seg velfungerende ekteskap? Jeg er trofast, og har ikke tenkt å finne på noe tull. Så det beste jeg kan håpe på er vel tips til hvordan jeg skal klare å "skru av" denne forelskelsen. 

Anonymkode: 3e46a...9a0

[Anonym bruker]

Jeg har hatt noen håpløse forelskelser i menn som har vært opptatt når jeg har vært singel. Når jeg har blitt lei av å gå på konstant håpløst forelskelsesstress så har jeg latt det gå litt "sport" i å finne flest mulig årsaker til at han og jeg aldri kunne passet sammen og at jeg egentlig ikke ønsker meg ham.

Har vurdert partneren og tenkt at hvis han passer med ei slik dame, da passer nok ikke han og jeg.

Har lett med lupe etter feil som jeg kan blåse opp og la meg irritere meg av. (Alle de tingene vi overser i forelskelsen, eller finner sjarmerende, men som senere kan bli store irritasjonsmomenter.)

Vært overdrevent oppmerksom på litt mindre hyggelige sider ved personen, hvordan denne behandler andre, dyr, hva som helst.

Forsøkt å se for meg personen i lite flatterende situasjoner.

Men mest av alt, kuttet mine egne tanker når de blir drømmende om mannen det gjelder. Nei, jeg vil ikke ha en mann som er utilgjengelig. Om han var utro ville jeg ikke hatt ham. Han er ikke tilgjengelig, ergo er det ødeleggende for meg å gå og fokusere på hva hvis han var det. (Du kan jo føye til at du selv ikke er tilgjengelig for henne, at du elsker mannen, at du ønsker å beholde familien osv.). Har heller fokusert på alle problemene hvis det skulle blitt oss - en brutt familie på hans side, kanskje en vanskelig eks, kanskje hans barn ville ta avstand fra både ham og meg, mine/dine/våre. Osv. osv. osv.

Og så har jeg også tenkt at hvis jeg virkelig har dype følelser for en mann, da ønsker jeg ikke å lage problemer for ham og hans familie.

Jeg tror mye av jobben er gjort om du greier å stoppe deg selv fra å dyrke forelskelsen. Det tar tid, men du kan greie å stoppe dine egne tankespinn og drømmerier om "den utvalgte" hvis du går bevisst inn for det. Jo mer man ser hverandre, jo vanskeligere kan det være, men ikke umulig. Jeg har til slutt i en slik situasjon bare innrømmet for meg selv at det var en mann jeg nok alltid ville bry meg om, men at jeg kunne finne en ro og glede i å ikke skape problemer i hans verden.

Håper du finner ut av det

Anonymkode: 185b1...56e

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har hatt noen håpløse forelskelser i menn som har vært opptatt når jeg har vært singel. Når jeg har blitt lei av å gå på konstant håpløst forelskelsesstress så har jeg latt det gå litt "sport" i å finne flest mulig årsaker til at han og jeg aldri kunne passet sammen og at jeg egentlig ikke ønsker meg ham.

Har vurdert partneren og tenkt at hvis han passer med ei slik dame, da passer nok ikke han og jeg.

Har lett med lupe etter feil som jeg kan blåse opp og la meg irritere meg av. (Alle de tingene vi overser i forelskelsen, eller finner sjarmerende, men som senere kan bli store irritasjonsmomenter.)

Vært overdrevent oppmerksom på litt mindre hyggelige sider ved personen, hvordan denne behandler andre, dyr, hva som helst.

Forsøkt å se for meg personen i lite flatterende situasjoner.

Men mest av alt, kuttet mine egne tanker når de blir drømmende om mannen det gjelder. Nei, jeg vil ikke ha en mann som er utilgjengelig. Om han var utro ville jeg ikke hatt ham. Han er ikke tilgjengelig, ergo er det ødeleggende for meg å gå og fokusere på hva hvis han var det. (Du kan jo føye til at du selv ikke er tilgjengelig for henne, at du elsker mannen, at du ønsker å beholde familien osv.). Har heller fokusert på alle problemene hvis det skulle blitt oss - en brutt familie på hans side, kanskje en vanskelig eks, kanskje hans barn ville ta avstand fra både ham og meg, mine/dine/våre. Osv. osv. osv.

Og så har jeg også tenkt at hvis jeg virkelig har dype følelser for en mann, da ønsker jeg ikke å lage problemer for ham og hans familie.

Jeg tror mye av jobben er gjort om du greier å stoppe deg selv fra å dyrke forelskelsen. Det tar tid, men du kan greie å stoppe dine egne tankespinn og drømmerier om "den utvalgte" hvis du går bevisst inn for det. Jo mer man ser hverandre, jo vanskeligere kan det være, men ikke umulig. Jeg har til slutt i en slik situasjon bare innrømmet for meg selv at det var en mann jeg nok alltid ville bry meg om, men at jeg kunne finne en ro og glede i å ikke skape problemer i hans verden.

Håper du finner ut av det

Anonymkode: 185b1...56e

Takk for godt svar. Feilen jeg gjør (selv om jeg ikke flørter) er nok at jeg lar meg rive med av tankespinnet og dagdrømmene.

Anonymkode: 3e46a...9a0

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for godt svar. Feilen jeg gjør (selv om jeg ikke flørter) er nok at jeg lar meg rive med av tankespinnet og dagdrømmene.

Anonymkode: 3e46a...9a0

Ja, det er det å stoppe det som er nøkkelen for å bryte fascinasjonen og følelsene. Jo mer du dyrker det, jo sterkere vil du føle det er, enten det er det eller ikke. Jo mindre rom du gir det i livet ditt, jo mindre viktig blir det etterhvert.

Ta en dag om gangen, jobb med måten du forholder deg til egne tanker. Si "STOPP" mentalt til deg selv hver gang du merker at tankespinnet er i gang, og så begynner du å tenke på noe annet.

Anonymkode: 185b1...56e