Etterpåklokskap

[Anonym bruker]

En venninne av meg er et ja-menneske. Som har vanskelig for å si nei til å hjelpe andre. Nå har det toppet seg litt over lengre tid med flere familiemedlemmer som trenger hjelp og som henvender seg til henne. Noe av det de trenger hjelp til er vanskelig teknisk, eller kan kreve vanskelige beslutninger som krever mye mental kapasitet. Mange av beslutningene er vanskelige da det som gagner noen, ikke er så fordelaktig for andre eller at man ikke vet utfallet og at det dermed er vanskelig å velge (alvorlige medisinske prosedyrer f.eks. som har stor genvinst, men som også innbefatter risiko).

Problemet er at dette ikke er så lett å se før i retrospekt. Venninnen min gjør så godt hun kan og prøver å ta de beste beslutningene. Med det hun vet/har oversikt over når hun tar beslutningene er de så gode som de kan bli (og er det f.eks. medisinsk er det jo alltid i samråd med legene). Problemet er at flere i familien henger seg fælt opp i det perfekte og kan ringe henne ned og sutre om ting ikke ble slik. Et eksempel (av det enkle slaget, men som viser dynamikken): et eldre familiemedlem skal feire en rund dag og venninnen min blir bedt om å hjelpe til. Man bestemmer seg først for en dag, men da noen av gjestene (perifere) ikke kan denne dagen utsettes besøket (jubilanten vil dette selv). Det nye tidspunktet  kommer, men samme morgen må en av hovedgjestene melde frafall grunnet sykdom. Det kommer for tett på til at besøket kan flyttes. En måte å håndtere slik ting på er å tenke på at slik er livet, ingen rår over sykdom. Noen ganger blir det ikke optimalt, men selskapet ble jo fint likevel. Familien til venninnen min gjør dessverre ikke dette.

Etter slike hendelser ringes venninne min ned av spesielt to familiemedlemmer så skal fortelle hvor dumt det var at festen ble flyttet for selv om det var viktig for jubilanten at de perifere gjestene kom, var det jo viktigere at hovedgjesten kom osv. De er så lei seg for at feil beslutning ble tatt slik at denne hovedgjesten ikke kunne komme. De mener da at man burde overstyrt jubilantens ønske om å flytte festen for i retrospekt hadde jo dette vært best. Slik er det hele tiden. F.eks. venninnen min hjelper et familiemedlem med å bestille ferie, 3 måneder senere er ferien billigere. Hun blir nedringt av disse to som skal beklage seg over hvor leit det er at ferien ikke ble bestilt nå og at det er så synd i dette familiemeldlemmet som betalte mer enn det som var nødvendig om reisen ble bestilt nå.

Dette er for så vidt saker man kan koste av seg, men det er mer alvorligere ting enn dette. Vanskelige belutninger må tas med tanke på alvorlig sykdom/behandling og i etterpåklokskapens lys kunne man kanskje gjort noe annerledes for å optimalisere resultatet. Men der det er uforutsette ting som gjør at valget hadde blitt bedre om det var annerledes, ikke at man tok en feil beslutning. Mye har å gjøre med uforutsatt sykdom (f.eks. hos behandlende lege slik at operasjon ble utsatt), veier som blir sperret av ulykker osv. Likevel får venninnen min disse telefonene fra disse to som skal beklage seg. Selv er de like nære familiemedlemmene som trenger denne hjelpen, men har en del egne utfordringer (helse i nærmeste familie) slik at de ikke ivolveres eller man forsøker, men at de straks spiller ballen videre til venninnen min. Ofte er de enig med beslutningene når de fattes, men omskriver dette i ettertid (slik at det tror det selv). De ville alltid tatt riktige beslutninger.

Nå høres det ut som venninnen min tar feie beslutninger hele tiden. Det stemmer ikke, som regel er beslutningene riktige. Problemet er at hun må ta så mange beslutninger og da er det noen som pga uforutsette ting ikke blir optimale. Venninnen min synes dette er fryktelg slitsomt, spesielt ettersom det kommer på toppen av beslutningene og oppgaver som var slitsomme i seg selv. Noen andre som har noen tips til hvordan å takle dette (annet enn å legge på)? Venninnen min har prøvd å snakke med disse to om dette, men det virker som om de bare ikke klarer å undertrykke behovet for å beklage seg. De anklager ikke venninne min direkte med sinne, de bare beklager seg over hvor synd det er at ting ikke ble optimalt og at hun som tok denne "feil" beslutningen.  

Anonymkode: c1a82...d90

[Anonym bruker]

Venninna di må lære seg å si nei. 

Anonymkode: 51562...0f0

[Himmel og hav]

Støtter hun over. Det er bare en løsning. Hun må lære å si nei, både til å involveres i slike beslutninger, og hun må lære seg å legge på når de to masekråkene ringer. Folk blir sikkert sure, men det blir de jo nå også, så da kan hun spare seg alt arbeidet og allikevel få det samme resultatet. 

[Gjest Antarctica]

Alternativt må hun lære seg å svare de to klagerne på telefonen med «det er lett å være etterpåklok, så neste gang kan DU gjøre en innsats og jeg kan sitte og furte!»

[Den perfekte mor, påan igjen]

Hun må lære seg å si nei, og helst være ærlig når hun blir bedt om begrunnelse.
 

Evt kan hun begynne å legge ansvaret over på dem når uforutsette ting skjer.

Ja, det var kjempedumt at ikke hovedgjesten kunne komme. Neste gang må dere gi tydeligere beskjed om at hen kommer til å være syk den dagen.

Ja, helt enig i at det er irriterende når turen ble så mye billigere tre måneder etter. Hadde dere bare gitt meg beskjed om at den kom til å bli det så hadde jeg selvsagt utsatt bestillingen.