Hva er galt med min kjære mamma?

[Anonym bruker]

Du later som du bryr deg helt til du hører noe du ikke liker.
Du evner ikke til å se eller ville forstå at oppførselen din er bensin på bålet for meg.

Du stiller kritiske spørsmål til mine evner som mor. Skjønner du ikke hvor stor skade du påfører en som prøver så
iherdig? Skjønner du ikke at når jeg blir sint, så er det et forsvar fordi du har lært meg at
alt du sier er sant?

Vet du at du har en vane til å gjenta det du sier mange ganger etter hverandre, på ulike
måter og med variabelt tonefall for å stoppe din motpart til å få forklare/uttrykke seg?

Eller kansje, for med tidsbruken det tar, at du klarer å få meg til å stille spørsmål ved min egen
vurderingsevne av en gitt situasjon?

Du bruker min lojalitet og åpenhet til deg mot meg.
Du forteller meg på en nedlatene måte at det jeg gjør, tenker eller føler om ting er feil.

Hvorfor stiller du deg spørrende til andres vurderinger og tanker? 
Hvorfor har du vansker med å forstå at det finnes mennesker i vårt samfunn som er belest og
opplyst om emner du bare kan for bokstaven på? Om så det var dine barn?

Hvorfor har du en fin og oppmuntrende tone om noe som jeg fortrolig forteller deg, for å
fullstendig snu holdningene dine i kontakten med andre? Om hendelser jeg betror deg?!?
Hvorfor er du så påståelig som vet best om meg og mine?

Hvorfor ler/fnyser du (og pappa) av vurderinger tatt av fagutdannete?
Hvorfor blir jeg spurt om de kjenner barnet?
Hvorfor var du så glad på mine vegne våren 2019 da jeg takknemlig (for legen) fortalte deg at
han hadde sett barnet uten at jeg hadde lagt føringer/fortalt i forkant?

Hvorfor må jeg forsvare meg i feb2020 for de samme tingene du delte min glede over i 2019?
Og ikke minst-hvorfor får jeg ikke forklare?
Jeg prøver jo.. prøvde så iherdig til å få deg til å forstå at det endte i krøll for meg, da du konsekvent
avbrøt og stilte nedlatene spørsmål som du selv svarte på?

En ting fikk jeg kommet med siste gang jeg snakket med deg. Det var at den viktigste
utviklingen hos barnet var i dets 1000 første levedager. Du avbrøt meg. Du lo høyt. Du spurte
om jeg var helt idiot... Videre sa du navnet mitt med høylytt trykk på konsonantene, at det er de
første 3årene som var det riktige.

Du hevndet deg. Jeg skulle ikke ha rett om det.
Tenker du at jeg sa det for å bevise noe overfor deg? Var det galt av meg å si det mtp hva som
var emnet vårt? For som du vet så snakket jeg ikke om deg akkurat da. Vi har snakket om det før
og du vet om mine refleksjoner tilhørene den tid.
Føler du skyld for det jeg ikke sier, men som du selv vet? Er det forklaringen på hvorfor du blir
hissig når barnets babytid blir brakt opp?
Hvorfor føler jeg skyld etter at du la på røret? 

Hvorfor forsvarer du deg så krast hvis du
vet at alt du gjord var for mitt beste?

 

(dette er noe jeg rablet ned for meg selv i bunnløs fortvilelse etter nok en slik telefonsamtale sist uke)

Er det noe feil her? Jeg er 33år og mor til flere. Oppegående med jobb og en herlig mann. Klarer oss selv og ber aldri om noen ting, hverken penger eller barnevakt. Sliter noen ganger med det sosiale pga mindreverdighets følelse, antagelig pga min adhd, som i følge min mor er en fantasi diagnose.

Vil legge til at vi var bestevenner frem til for ca 8 siden.. aner ikke hva som har gått galt. Det er denne følelsen jeg må skrive ned etter hver samtale, møte...

Anonymkode: e929a...355

[Anonym bruker]

Jeg ville fått en fagperson å snakke med om dette, om jeg var deg. Og så ville jeg begrenset litt kontakten med din mor en periode for å beskytte deg selv slik at du finner måter du lettere kan forholde deg til din mor, uansett årsak til at hun holder på slik hun gjør.

 

Anonymkode: 54076...26f

[Anonym bruker]

Les litt om narsissisme. Eller så kan det jo være noe mye mer alvorlig om hun plutselig endret seg (hjernen)...

Anonymkode: 4da38...c81

[Anonym bruker]

Først vil jeg si meg enig med vedkommende over ang kontakt fagpersonell. 

Jeg har opplevd noe lignende med min far. Ifm dette forhørte jeg meg litt rundt om det kunne være tidlig demens eller andre forklaringer. Men, etter å ha gått mange runder med meg selv har jeg vel etterhvert landet på at det er meg. Jeg har endret meg med årene. Han har alltid vært den brutalt ærlige, udiplomatisk som alltid har rett. Når jeg var yngre aksepterte jeg alt dette. For det er tross alt pappaen min og den som alltid har vært der med svarer. 

Etterhvert som jeg har blitt eldre og opparbeidet meg egen erfaringer som jeg har fått selvtillit til å dele så har maktbalansen endret seg. Jeg valgte derfor på et punkt, etter å ha innsett dette, å heller dra frem de diplomatiske sidene mine. Jeg fant ut at jeg får heller være den voksne og la pappaen min få igjen den lille jenta si som kom til han for å få svar og råd (jeg trenger så klart ikke følge dem) og vi er tilbake til det gode forholdet vi hadde tidligere. 

Jeg sier ikke dette er tilfelle hos deg. Dette var bare min erfaring. 

Anonymkode: e51dd...50b