Tenåring i hus

[Anonym bruker]

Hei, jeg har ei datter som blir 13 år snart. Hun er så vanskelig å ha med å gjør at vi har søkt etter hjelp. 

Hun sier hun er voksen nok nå og vil bestemme selv over hva hun gjør osv her hjemme. For hvis vi sier til henne at hun må rydde rommet, så gidder hun ikke for jeg spør. Hun vil gjør det når hun får lyst 😳 

Hun er ei følelse jente fra før av og hopper opp og ned i humøret hele dagen fra hyling/skriking til gråt. Jeg er så fortvilet som mor og føler meg mislykka. 

Hun sier hun ikke har det bra, men vil ikke si så mye mer enn det. Hun nevner problemer med venner, skole, søsken, og stefar. Alle hater henne tydeligvis sier hun. Men å snakke med noen om dette nekter hun. Men vi er nødt til å ta ett tak nå for hennes skyld. Hun trenger hjelp å sortere tanker og følelser og hva vi kan hjelpe henne med. Mamma hjerter mitt gråter!! Idag var hun så stygg i munnen mens hun satt der rolig og kald. Det varte lenge og jeg da til slutt at jeg var skuffet av henne når hun sier slikt og gråt. Jeg ville vekke henne! Jeg da til henne før i samtalen at ord sårer. Man må tenke før msn sier ting..

Anonymkode: f8ffe...5c4

[Anonym bruker]

Må og legge til som jeg glemte ang at hun vil bestemme mer selv. Vi har prøvdt dette før, men da sklir det såpass ut at det går ikke! 

Anonymkode: f8ffe...5c4

[Twintipp]

Nå vet ikke jeg hvor dypt det sitter hos din tenåring. Men, at følelseslivet bobler og hodet koker på disse hormonbombene er helt sikkert. 
Jeg tolererer ikke noe frekkheter. Snakk med respekt og vær på rommet om han er sur eller muggen. 
 

Jeg tror på ekstra streng og kjærlig i denne perioden. Ekstra streng i form av at han forstår at «jeg» kan gå hit og ikke lenger (det skaper forutsigbarhet), og det hjelper ifht og ikke la ting eskalere.. og i tillegg en ekstra dose omtanke og kjærlighet.

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Twintipp skrev:

Nå vet ikke jeg hvor dypt det sitter hos din tenåring. Men, at følelseslivet bobler og hodet koker på disse hormonbombene er helt sikkert. 
Jeg tolererer ikke noe frekkheter. Snakk med respekt og vær på rommet om han er sur eller muggen. 
 

Jeg tror på ekstra streng og kjærlig i denne perioden. Ekstra streng i form av at han forstår at «jeg» kan gå hit og ikke lenger (det skaper forutsigbarhet), og det hjelper ifht og ikke la ting eskalere.. og i tillegg en ekstra dose omtanke og kjærlighet.

Nei det vet ikke jeg heller, derfor jeg har bestilt time for at jeg vil at hun skal få lufte seg. Ja jeg er helt enig ang det du skriver. 

Og hun har fulgt den hele tiden men nå de siste årene har det tatt helt av. Føler meg så hjelpesløs 

Anonymkode: f8ffe...5c4

[Anonym bruker]

Høres ut som en vanlig tenåring og blir ikke dette litt sykeliggjort å ha et turbulent følelsesliv når hun må snakke med terapeut? Kan sikkert være andre ting du er bekymret for som du ikke nevner her men...

Da jeg var i den alderen «hatet» alle meg liksom og jeg var veldig dramatisk osv. Så noen skjevt på meg ble jeg sint eller blodig fornærmet. Frekk, motbydelig og egosentrisk til tider. Sturet på rommet, eller var ute med venner hele tiden. Foreldre var bare dritt og ute etter å gjøre livet surt for meg...Sånn var også venninner jeg hadde i større eller mindre grad. Mamma som fikk det verste av det faktisk.

Hu sto i det, men fant seg i hva som helst .. I den alderen manipulerer vi til og med uten å tenke over det. Trykker på alle følelser osv. Husker til og med at hvis jeg så at mamma ble lei seg eller fikk dårlig samvittighet så spilte jeg litt videre på det for å oppnå noe jeg mente jeg hadde rett til.
 

Husker jeg ikke klarte å ha gode samtaler med min mor den perioden og pappa da ble ventilen.

På meg høres det ut som litt ungdomsopprør og løsrivelse... og det er greit. Men du må allikevel sette ned foten. Vise at her, men ikke lenger. 

Det er vanskelig å være tenåring og forelder. Selv kunne jeg være motbydelig og være helt kald... for å så gå på rommet mitt å få dårlig samvittighet.. Da kom min mor inn å gav meg en klem.. da ble jeg sint, men kjente kjærligheten inni meg.

Sier bare at ut i fra det du forteller så høres det ikke uvanlig ut... Bare at det er synt tungt når det står på.

 

 

 

Anonymkode: d2c57...7aa

[Twintipp]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei det vet ikke jeg heller, derfor jeg har bestilt time for at jeg vil at hun skal få lufte seg. Ja jeg er helt enig ang det du skriver. 

Og hun har fulgt den hele tiden men nå de siste årene har det tatt helt av. Føler meg så hjelpesløs 

Anonymkode: f8ffe...5c4

Tror nok det er helt normalt at det koker over, alt blir forsterket, de er kognitivt over barnestadiet, men allikevel ikke fullt modne. De forstår nok ikke egne reaksjonsmønstre, ihvertfall ikke når temperaturen synker igjen, og får derav dårlig samvittighet. 
Foreldre er slitsomme og duster, nesten som en gravid kvinne som plutselig kan forrakte sin mann. 
 

Uansett om jenta di er i vanlig tenåring/frigjørelsestadie så er det godt å ventilere til andre utenforstående. Det er gjengs at en objektiv part ofte kan nyansere bilde litt. 
 

Trekk pusten, this to shall past❤️

[Anonym bruker]

Nå svarer man jo ut fra sine personlige erfaringer, og jeg syns dette høres litt voldsomt ut. Selv om man er tenåring og hormonene bobler over, syns jeg det høres ut som om hun sliter med bare mer enn bare hormoner. Jeg har to barn selv, en gutt på 15 og ei jente på snart 13. Med gutten har det største problemet så langt vært latskap. Han er mye trøtt og giddalaus, og kan bli sur når vi maser, men aldri stygg i munnen eller noe sånt. Der har han vel skjønt på egen hånd at det går en grense. Jenta har vi heldigvis ikke merket noen store forandringer med enda, kun ift hva hun er opptatt av og at hun er blitt sløvere til å rydde opp etter seg osv - men hun gjør det alltid når hun blir minnet på det, og det er aldri slike episoder du du viser til. Hun hyler og skriker ikke eller sier stygge ting til oss. Det er nok sikkert ikke uvanlig at ungdommer gjør det, men et sted må likevel grensen gå. Det høres jo ut som om hun sliter med mye (eller i det minste at hun har mange ting hun er misfornøyd med som sikkert føles ti ganger verre for henne enn de kanskje er - det er jo gjerne sånn i den alderen). Når du føler at situasjonen er så ille som du beskriver den, og du føler deg hjelpeløs, da ser jeg virkelig ikke at det kan være noe galt i å prøve å få hjelp fra en utenforstående. Det kan være hun syns det er enklere å snakke med noen som ikke er deg om det som hun eventuelt sliter med. Kanskje hun trenger råd for hvordan hun skal hanskes med disse følelsene hun kjenner på. Uansett - lykke til.

Anonymkode: f5a80...c45

[Anonym bruker]

Jeg har en søster som er miljøterapeut på en ungdomsskole, og mange av ungdommene kommer til henne for å prate og ventilere litt.

Hun sa for noen år siden at en gutt hadde sagt til henne at det føltes som han var i ferd med å bli gal, Han skjønte nemlig godt at han overdrev og overreagerte, intelektuelt sett så han det, men han klarte ikke la være. Det var som å kjøre Herbie, du ville og mente noe med hodet, men så gjorde kroppen som den ville.

Synes det var en veldig velformulert måte å si det på

Men det høres for meg ut som datteren din sliter mer enn normalt. Jeg har selv barn på 13, 16 og 19 år så jeg vet jo litt hva puberteten vil si, men ingen av mine har noen gang vært stygge i munnen eller laget spetakkel på den måten du beskriver. De er jo forskjellig disse unge menneskene, og hormonkjør og endring i kroppen samtidig som relasjoner og vennskap endrer seg, usikkerhet sosialt, forelskelser og at de er så svimete påvirker dem i forskjellig grad og på forskjellig måte.

Jeg synes det høres lurt ut at datteren din får snakke litt med noen helt utenforstående, at hun kan få hjelp til å sortere hodet litt av noen andre enn "teite" mamma.

Anonymkode: f567a...ea3

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. 

Tenårene er en fortvilende periode som jeg ikke var forberedt på i det hele tatt! Vi vil det beste for henne, om det kun er hormoner eller ikke. Jeg ser at hun sliter uannsett, og tenker det kan vêr godt å få luftet seg med andre og kanskje vi og kan få hjelp med hvordan vi skal forholde oss. Jeg kjenner meg ikke igjen helt da jeg ikke var slikt. Men ungdommer i dag sliter mer nå enn det vi gjor har jeg hørt og føler også. 

Anonymkode: f8ffe...5c4