Noen som har flyttet fra mann/samboer pga stebarn?

[Anonym bruker]

Jeg synes livet som stemor er for strevsomt. Jeg hater IKKE barna men jeg får det ikke til. Barna liker meg samtidig som de er barn. Noen ganger frekke, hører ikke og er utfordrende. Jeg har valgt å være litt i bakgrunn og ikke legge meg oppi ting. Disse barna har to hjem og enkelte grenser og oppdragelsesvalg er jeg ikke enig i. Jeg har et eget barn og ofte må jeg bite litt i det sure eplet fordi stebarna er vant med noe annet. Beklageligvis får jeg si så skorter det litt på oppdragelse. Nå er vårt felles barn såpass stor og det byr meg litt imot å måtte gi etter på så mye. Jeg lengter etter en fredeligere hverdag der jeg kun kan forholde meg til hva jeg synes er riktig. Mannen min er dessverre for ettergivende og konfliktsky, så da går det feil vei da. Jeg er glad i han men nå er det for mye grå hverdag. 

Jeg vil egentlig ikke flytte men jeg orker snart ikke mer. Noen som har valgt å flytte? Gikk det greit?

 

Anonymkode: 7ec9c...297

[Anonym bruker]

På 7.2.2020 den 20.19, Anonym bruker skrev:

Jeg synes livet som stemor er for strevsomt. Jeg hater IKKE barna men jeg får det ikke til. Barna liker meg samtidig som de er barn. Noen ganger frekke, hører ikke og er utfordrende. Jeg har valgt å være litt i bakgrunn og ikke legge meg oppi ting. Disse barna har to hjem og enkelte grenser og oppdragelsesvalg er jeg ikke enig i. Jeg har et eget barn og ofte må jeg bite litt i det sure eplet fordi stebarna er vant med noe annet. Beklageligvis får jeg si så skorter det litt på oppdragelse. Nå er vårt felles barn såpass stor og det byr meg litt imot å måtte gi etter på så mye. Jeg lengter etter en fredeligere hverdag der jeg kun kan forholde meg til hva jeg synes er riktig. Mannen min er dessverre for ettergivende og konfliktsky, så da går det feil vei da. Jeg er glad i han men nå er det for mye grå hverdag. 

Jeg vil egentlig ikke flytte men jeg orker snart ikke mer. Noen som har valgt å flytte? Gikk det greit?

 

Anonymkode: 7ec9c...297

Jeg ble ikke skilt kun "på grunn av stebarna", men det du nevner var jo en medvirkende faktor: at mannen min hadde allergi mot å si nei til barna sine, særlig den ene, og at det da ble uakseptabelt å være i samme hus. Vi kunne enes om noen regler, men han endret dem med en gang ungene hans kom inn døra.

Det endte jo med at ungene hans fikk spise middag med bare hendene, for det var så brysomt å be dem bruke en gaffel, mens de felles barna (som var flere år yngre) fikk beskjed om å spise pent og sitte pent på stolen. Måltidene var en krigssone. Og hentetider i SFO og barnehage likeens: da skulle ungene hans få godteri i bilen, fordi ett eller annet - en grunn jeg aldri fikk tak i, mens de andre måtte vente til lørdag.

Han tok med seg sportsvogn til å kjøre femåringen i, når toåringen og treåringen gikk ved siden av. Eksemplene er uendelige. Vi gikk parterapi for å prøve å finne ut av ting, men det hjalp ikke mye. Han presterte faktisk å si til FVK-terapeuten at han ikke ønsket at hans datter skulle møte motgang... (Terapeuten var rimelig rystet. Hun glodde på ham med store øyne og spurte "ikke møte motstand??!!? Det er jo ikke mulig...") 

Jeg har ikke angret... jeg klarte å bli glad i stebarna selv om det jammen holdt hardt. Men jeg mistet respekten for mannen. Han var helt ryggradsløs.

Anonymkode: 062ed...ae0

[Anonym bruker]

Jeg har ikke flyttet, men synes det er vanskelig. Samboer har to barn 50/50. Mitt barn bor hos oss mest. 

Kjenner meg igjen med at regler blir endret, fordi barna hans ikke er enig i reglene. Barna klager over at det er så mye regler. Dette blir sagt til moren, og helvete er i gang. Da ønsker barna å være mer hos mor enn oss. Slik går det i perioder hele tiden. 

Jeg kjører eget opplegg på mitt barn, så får han gjøre det han vil. 

Anonymkode: b517a...69a

[Anonym bruker]

Herlighet, hvilke forhold er det dere lar barna deres vokse opp i!?!

Jeg er sjokkert over foreldre som setter sine egne følelser så til de grader over barnas. Hvordan tror dere at det er å vokse opp under så uforutsigbare forhold? 

Skam på dere! 

Anonymkode: d6488...54e

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Herlighet, hvilke forhold er det dere lar barna deres vokse opp i!?!

Jeg er sjokkert over foreldre som setter sine egne følelser så til de grader over barnas. Hvordan tror dere at det er å vokse opp under så uforutsigbare forhold? 

Skam på dere! 

Anonymkode: d6488...54e

Hvordan kan du vri dette til å sette egne følelser først? Et brudd er en alvorlig ting og må selvsagt vurderes over litt tid. Man reiser seg ikke bare og går. 

Tenker du kan skamme deg litt som ut fra svært sparsom informasjon dømmer og ber folk skamme seg. 
Du må gjerne komme med tilsvar men jeg kommer ikke til å svare noe mer på dine verdiløse innspill. 

Anonymkode: 7ec9c...297

[Anonym bruker]

På 7.2.2020 den 20.19, Anonym bruker skrev:

Jeg synes livet som stemor er for strevsomt. Jeg hater IKKE barna men jeg får det ikke til. Barna liker meg samtidig som de er barn. Noen ganger frekke, hører ikke og er utfordrende. Jeg har valgt å være litt i bakgrunn og ikke legge meg oppi ting. Disse barna har to hjem og enkelte grenser og oppdragelsesvalg er jeg ikke enig i. Jeg har et eget barn og ofte må jeg bite litt i det sure eplet fordi stebarna er vant med noe annet. Beklageligvis får jeg si så skorter det litt på oppdragelse. Nå er vårt felles barn såpass stor og det byr meg litt imot å måtte gi etter på så mye. Jeg lengter etter en fredeligere hverdag der jeg kun kan forholde meg til hva jeg synes er riktig. Mannen min er dessverre for ettergivende og konfliktsky, så da går det feil vei da. Jeg er glad i han men nå er det for mye grå hverdag. 

Jeg vil egentlig ikke flytte men jeg orker snart ikke mer. Noen som har valgt å flytte? Gikk det greit?

 

Anonymkode: 7ec9c...297

Jeg har ikke stebarn, men kun felles barn med mannen. Men dette er absolutt en følelse jeg kan kjenne meg igjen i. Mannen har en annen oppdragerstil enn meg, selv om vi er enige i mye, og det er veldig slitsomt av og til. Mange par jeg kjenner har det sånn, og det er mye biting i sure epler fra alle parter. Av og til tenker jeg at det hadde vært enklere å oppdra ungene alene enn sammen. 

Det blir kanskje ikke enklere når det ikke handler om egne barn og man må være tilbakeholden med å mene for mye, men på den andre siden kanskje du kan trekke deg tilbake og prøve å ikke bry deg? Vanskelig kanskje, men du kan kanskje sette grenser for deg selv om dem. Hvis de ikke snakker ordentlig til deg kan du si «beklager, da henter ikke jeg på fotballtrening eller gjør ditt og datt. Det er deres fars oppgave å kjøre dem hit og dit, ikke min. Det er noe jeg gjør fordi jeg er grei, og da må de være greie tilbake».  Da trekker du en grense mellom deg og dem og plasserer ansvaret hos mannen. 

Alternativt kan du jo tenke at oppførselen deres er et tegn på at de er trygge på deg, og å bare stå i det, som om de var dine egne barn. Da vil dere kanskje få et godt forhold senere. Men da er det også naturlig at du får mer å si som medforelder og at mannen din gir deg mer autoritet.

Anonymkode: 97e92...100

[Anonym bruker]

Er jo ikke riktig at deres regler for eget barn skal endres så fort søsknene er hjemme hos far, og forskjellsbehandling går jo virkelig ikke an. 

Har du tatt det opp med far, at det er et så stort problem for deg at du vurderer å flytte? Forhåpentligvis skjønner han alvoret og er villig til å komme til en endelig enighet.

Jeg har flyttet fra barnefar, ikke pga stebarn men pga hund som tar enormt mye plass i tillegg til mangel på renslighet. For oss var det riktig. Vi er fortsatt kjærester da så det blir kanskje ikke det samme... Vi samarbeider bedre og merker mindre surhet oss i mellom nå 😊

Lykke til uansett hva du velger!

Anonymkode: 61632...1dd

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er jo ikke riktig at deres regler for eget barn skal endres så fort søsknene er hjemme hos far, og forskjellsbehandling går jo virkelig ikke an. 

Har du tatt det opp med far, at det er et så stort problem for deg at du vurderer å flytte? Forhåpentligvis skjønner han alvoret og er villig til å komme til en endelig enighet.

Jeg har flyttet fra barnefar, ikke pga stebarn men pga hund som tar enormt mye plass i tillegg til mangel på renslighet. For oss var det riktig. Vi er fortsatt kjærester da så det blir kanskje ikke det samme... Vi samarbeider bedre og merker mindre surhet oss i mellom nå 😊

Lykke til uansett hva du velger!

Anonymkode: 61632...1dd

Du separerte barna fra faren pga en hund? 🙄

Anonymkode: 2c6a9...dfb

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du separerte barna fra faren pga en hund? 🙄

Anonymkode: 2c6a9...dfb

Ja, det gjorde jeg. Og separerte barna fra far er vel å ta litt hardt i, han er sammen med oss like mye som før. Forskjellen er at han sover et annet sted (drar etter barna er lagt). Fungerer utmerket for oss. Og det beste av alt, ikke avføring, urin rundt omkring som barna kan tråkke/krabbe i 👍🏼

Anonymkode: 61632...1dd

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ja, det gjorde jeg. Og separerte barna fra far er vel å ta litt hardt i, han er sammen med oss like mye som før. Forskjellen er at han sover et annet sted (drar etter barna er lagt). Fungerer utmerket for oss. Og det beste av alt, ikke avføring, urin rundt omkring som barna kan tråkke/krabbe i 👍🏼

Anonymkode: 61632...1dd

Så han valgte hunder over barna sine? Kjernekar. 

Anonymkode: d6488...54e

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok flyttet om jeg hadde det som deg, HI, men forsøkt å gjøre det uten å slå opp. Særbo i stedet for sambo. 

Anonymkode: e974e...927

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å ta det opp, men samboer blir sur hver gang. For jeg tror egentlig han er enig innerst inne, om du skjønner.... 

Jeg er lei av utakknemlige, frekke barn. Og jeg sier ikke at mitt barn ikke er det, men da får hun en tilbakemelding på at slik oppførsel vil jeg ikke ha. 

Anonymkode: b517a...69a

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herlighet, hvilke forhold er det dere lar barna deres vokse opp i!?!

Jeg er sjokkert over foreldre som setter sine egne følelser så til de grader over barnas. Hvordan tror dere at det er å vokse opp under så uforutsigbare forhold? 

Skam på dere! 

Anonymkode: d6488...54e

Jeg lar dem jo nettopp ikke vokse opp sånn, da. Hvis du leser så får du med deg at vi er skilt nå...

Anonymkode: 062ed...ae0

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har prøvd å ta det opp, men samboer blir sur hver gang. For jeg tror egentlig han er enig innerst inne, om du skjønner.... 

Jeg er lei av utakknemlige, frekke barn. Og jeg sier ikke at mitt barn ikke er det, men da får hun en tilbakemelding på at slik oppførsel vil jeg ikke ha. 

Anonymkode: b517a...69a

Har han noen begrunnelse for at han likevel godtar det, da? 

Anonymkode: 062ed...ae0

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har han noen begrunnelse for at han likevel godtar det, da? 

Anonymkode: 062ed...ae0

Han er livredd for at barna ikke vil bo 50/50 hos han, og at de velger mammaen sin i stedet. For der er det ingen rutiner, regler osv. Det sier de selv! 

Anonymkode: b517a...69a

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han er livredd for at barna ikke vil bo 50/50 hos han, og at de velger mammaen sin i stedet. For der er det ingen rutiner, regler osv. Det sier de selv! 

Anonymkode: b517a...69a

Men det er da ikke opp til dem å bestemme. Og for det annet; mammaen må kanskje høre på samme argumentasjon? 

Anonymkode: 062ed...ae0

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han er livredd for at barna ikke vil bo 50/50 hos han, og at de velger mammaen sin i stedet. For der er det ingen rutiner, regler osv. Det sier de selv! 

Anonymkode: b517a...69a

Skal ikke se bort fra at ungene bruker samme argumentasjon over for moren. "Hos pappa får vi gjøre det om vi har lyst. Pappa er ikke streng med oss." Osv. Og så sitter moren der og er også redd at ungene ikke vil være hos henne lengre, og så har vi det gående.

Anonymkode: a49f4...946

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skal ikke se bort fra at ungene bruker samme argumentasjon over for moren. "Hos pappa får vi gjøre det om vi har lyst. Pappa er ikke streng med oss." Osv. Og så sitter moren der og er også redd at ungene ikke vil være hos henne lengre, og så har vi det gående.

Anonymkode: a49f4...946

Mammaen ringer faren og forteller at han er så streng mot de osv... så er ikke så sikker på at de bruket det samme andre veien. 
Typ rydde etter seg. Er ikke barn lenger men ungdommer på snart 14 og 17

Anonymkode: b517a...69a

[Anonym bruker]

Da du ble kjent med mannen, hadde han barn fra før. Han drev med en oppdragelse fra før. Du møtte barna han hadde fra før. Det burde ikke komme som en overraskelse at det var hans regler for barna hans som gjaldt også etter at dere fikk barn? Tenker du at han bare skal vri om helt fordi du sier det? Fordi du har andre regler enn det han har, og ingen av dere vil endre på reglene? Her må dere jo snakke sammen og bli enige om noe begge kan være fornøyd med og som barna også kommer til å akseptere i og med at de er så store som de er. 
 

Min eksmann og jeg ble skilt, deler av årsaken var at vi ikke lenger orket hverandres barn. Mitt barn var ikke spesielt ryddig av seg, og jeg tok tak om og om igjen. Til slutt fikk hun diagnose kraftig add. Hans barn hylte og skrek, kastet ting rundt seg og ble voldelig om det han ikke fikk det som han ville. Det ble til slutt farlig for de to yngre barna vi fikk sammen. Jeg forsøkte om og om igjen å si at noe var galt. Det nektet både mot og far på, og mente at det var noe jeg fant på fordi jeg ikke likte barnet. Til slutt ble volden så alvorlig og ofte at faren måtte ta han med til sine foreldre de helgene han hadde gutten. 2 år etter at vi brøt ekteskapet fikk barnet diagnose innen autisme. 
Dette var dessverre ikke noe vi kunne se da vi ble sammen, men det kom tydeligere frem med årene. Etter 7 år orket ikke noen av oss mer. Hadde vi visst dette før vi fikk barn, så hadde vi helt klart aldri blitt sammen eller fått barn sammen.

Anonymkode: 87507...945

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det gjorde jeg. Og separerte barna fra far er vel å ta litt hardt i, han er sammen med oss like mye som før. Forskjellen er at han sover et annet sted (drar etter barna er lagt). Fungerer utmerket for oss. Og det beste av alt, ikke avføring, urin rundt omkring som barna kan tråkke/krabbe i 👍🏼

Anonymkode: 61632...1dd

Da hørtes jo det ut som en god løsning for dere, godt det faktisk går an å finne en bra løsning for alle 😊 Men han bør kanskje bruke litt tid på å oppdra hundene til å ikke gjøre fra seg inne uansett 🙄 Kjæresten min har hund og det er en ganske avgjørende grunn til at vi ikke bor sammen og at han absolutt ikke skal flytte inn her. Men likevel drasser han hunden inn her når han kommer, og det ligger igjen hauger med sand og hår og møkk overalt. Hadde det vært avføring og urin i tillegg hadde han ikke kommet hit mer for å si det sånn 😆 Heldigvis ingen felles barn i bildet her da. 

Anonymkode: 2c6a9...dfb

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mammaen ringer faren og forteller at han er så streng mot de osv... så er ikke så sikker på at de bruket det samme andre veien. 
Typ rydde etter seg. Er ikke barn lenger men ungdommer på snart 14 og 17

Anonymkode: b517a...69a

Å herre. På tide at far sier: «Dere burde vel heller takke meg for at jeg lærer dere å overleve på en hybel!» 

Anonymkode: 062ed...ae0

[Anonym bruker]

57 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da du ble kjent med mannen, hadde han barn fra før. Han drev med en oppdragelse fra før. Du møtte barna han hadde fra før. Det burde ikke komme som en overraskelse at det var hans regler for barna hans som gjaldt også etter at dere fikk barn? Tenker du at han bare skal vri om helt fordi du sier det? Fordi du har andre regler enn det han har, og ingen av dere vil endre på reglene? Her må dere jo snakke sammen og bli enige om noe begge kan være fornøyd med og som barna også kommer til å akseptere i og med at de er så store som de er. 

Dette trodde jo jeg også på. «Vi må bare bli enige». Men hvis den andre parten snakker deg etter munnen når dere har temaet oppe, men bryter avtaler, saboterer og forskjellsbehandler konstant ellers - hva er da den enigheten verd? 

Anonymkode: 062ed...ae0

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette trodde jo jeg også på. «Vi må bare bli enige». Men hvis den andre parten snakker deg etter munnen når dere har temaet oppe, men bryter avtaler, saboterer og forskjellsbehandler konstant ellers - hva er da den enigheten verd? 

Anonymkode: 062ed...ae0

Noen snakker den andre etter munnen om de ønsker å inngå konflikt. Kan du ikke spørre hva han egentlig mener uten å ta hensyn til at du blir lei deg, sint, fornærmet, eller hva som helst? Det kan være at han ikke er enig med deg, men føler seg nødt til å være det for husfredens skyld. 

Anonymkode: 87507...945

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Noen snakker den andre etter munnen om de ønsker å inngå konflikt. Kan du ikke spørre hva han egentlig mener uten å ta hensyn til at du blir lei deg, sint, fornærmet, eller hva som helst? Det kan være at han ikke er enig med deg, men føler seg nødt til å være det for husfredens skyld. 

Anonymkode: 87507...945

Altså, vi er skilt for lenge siden nå. Og en av grunnene var jo at hans taktikk gjennomgående var å aldri svare ærlig, bare jatte med alt og deretter gjøre som han selv ville. 

Anonymkode: 062ed...ae0

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Altså, vi er skilt for lenge siden nå. Og en av grunnene var jo at hans taktikk gjennomgående var å aldri svare ærlig, bare jatte med alt og deretter gjøre som han selv ville. 

Anonymkode: 062ed...ae0

Sånn var det her også. Han orket ikke konflikten, så han jattet med og brydde seg ikke om å følge det han selv sa. Men han var jo ikke enig i det han selv sa, så det er jo forståelig. 

Anonymkode: 87507...945