Begynne med samvær.

[Anonym bruker]

Jeg har en jente på snart fire år som kun bor hos meg for tiden, og hun har ikke sett sin far på rundt to år av ulike grunner. 
Fra min side er det ønsket at de skal kunne ha en god relasjon, men det skal ikke gå utover hennes ve og vel. Nå kjenner jeg at jeg etterhvert kanskje vil ta kontakt med faren slik at de skal kunne bli kjent med hverandre. Det er imidlertid noen forhold jeg er engstelig for ift far, og derfor må det være en prosess som går rolig frem hvor man sikrer barnets beste. 
I tillegg så er det jo slik at vi har vært alene omtrent hele hennes liv, så hun er ekstremt mammadalt. Hun har kun sovet borte to ganger det siste året, og den siste gangen var i sommer. Vi har prøvd å sove hos min mor (som hun har et veldig nært bånd til), hvor jeg har luftet meg på kvelden, men da har hun våknet og har ikke roet seg før jeg har kommet hjem igjen.  

Jeg vet godt at vi må innom familievernkontoret til mekling, og at hvert tilfelle er individuelt. Det jeg imidlertid lurer på er om noen har erfaring fra lignende situasjoner, ift opptrappingsplan? Slik at jeg kanskje har litt peiling på hva en kan være forberedt på.

Anonymkode: c02cd...6d8

[Anonym bruker]

Vil far dette selv?

En venninne av meg var gjennom noe lignende. Far hadde aldri vært inne i bildet tidligere. Der startet de med samvær hjemme hos henne ganske lenge, far var innom en liten stund, mor og far var begge bevisste på å opptre hyggelig og vennskapelig med hverandre for at barnet skulle se at de hadde tillit til hverandre. Så begynte far å leke med barnet, tok det med ut i hagen og lekte der, gikk en tur med det. Så dro de sammen ut for å handle til middag, lage middag sammen. Eller de dro samme for å kjøpe en is. De snakket mye med barnet om at det hadde enda en bestemor og bestefar og tante/onkel, og barnet ble nysgjerrig på den delen av familien, og ville selv bli med far for å møte besteforeldrene, og avtalte å være tilbake hos mor etter et par timer. Alt gikk på barnets premisser. Far fikk en periode med panikk etter en stund, hvor alt føltes for overveldende, og trakk seg unna. Dette var vanskelig for barnet, men det meste av livet hadde jo ikke far vært der, så det roet seg ganske fort. Far hadde heldigvis vett nok til å snakke med familien og venner og fvk for egen del, og kom tilbake og har etter det fortsatt samvær. Økte til en dag alene, så overnatting en natt. I dag har han ganske mye samvær, og far og barn har fått et veldig godt og nært forhold, og også fars nye familie og resten av fars familie.

For meg som stod på utsiden og observerte dette virket det som om mor og fars respekt for hverandre, store vilje til å ikke bebreide hverandre, men hele tiden ha fokus på at de hadde ett felles mål hele tiden - barnets beste - var det som gjorde at dette fungerte så bra. Men foreldrene gjorde en stor innsats, begge to. Mor inviterte bl.a. far til å komme etter at barnet hadde lagt seg mange ganger for å oppdatere far på barnets liv de årene han ikke hadde vært en del av det. Hun fortalte om alt mulig, svangerskap, fødsel, egne problemer med amming, barnets sykdommer, vaksiner, første tannlegebesøk, legebesøk, små og store hendelser fra barnets liv, helt ned til småting som kun foreldre opplever. Og i tillegg laget hun en fin fotobok til far og til hans foreldre, med bilder fra barnets liv til da, med en god del episoder beskrevet i tillegg til bildene. Det gjorde at far og fars familie fikk fylt igjen et tomrom de følte på, og det tror jeg var viktig også med tanke på tilknytningen.

Anonymkode: 08888...bf6

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vil far dette selv?

En venninne av meg var gjennom noe lignende. Far hadde aldri vært inne i bildet tidligere. Der startet de med samvær hjemme hos henne ganske lenge, far var innom en liten stund, mor og far var begge bevisste på å opptre hyggelig og vennskapelig med hverandre for at barnet skulle se at de hadde tillit til hverandre. Så begynte far å leke med barnet, tok det med ut i hagen og lekte der, gikk en tur med det. Så dro de sammen ut for å handle til middag, lage middag sammen. Eller de dro samme for å kjøpe en is. De snakket mye med barnet om at det hadde enda en bestemor og bestefar og tante/onkel, og barnet ble nysgjerrig på den delen av familien, og ville selv bli med far for å møte besteforeldrene, og avtalte å være tilbake hos mor etter et par timer. Alt gikk på barnets premisser. Far fikk en periode med panikk etter en stund, hvor alt føltes for overveldende, og trakk seg unna. Dette var vanskelig for barnet, men det meste av livet hadde jo ikke far vært der, så det roet seg ganske fort. Far hadde heldigvis vett nok til å snakke med familien og venner og fvk for egen del, og kom tilbake og har etter det fortsatt samvær. Økte til en dag alene, så overnatting en natt. I dag har han ganske mye samvær, og far og barn har fått et veldig godt og nært forhold, og også fars nye familie og resten av fars familie.

For meg som stod på utsiden og observerte dette virket det som om mor og fars respekt for hverandre, store vilje til å ikke bebreide hverandre, men hele tiden ha fokus på at de hadde ett felles mål hele tiden - barnets beste - var det som gjorde at dette fungerte så bra. Men foreldrene gjorde en stor innsats, begge to. Mor inviterte bl.a. far til å komme etter at barnet hadde lagt seg mange ganger for å oppdatere far på barnets liv de årene han ikke hadde vært en del av det. Hun fortalte om alt mulig, svangerskap, fødsel, egne problemer med amming, barnets sykdommer, vaksiner, første tannlegebesøk, legebesøk, små og store hendelser fra barnets liv, helt ned til småting som kun foreldre opplever. Og i tillegg laget hun en fin fotobok til far og til hans foreldre, med bilder fra barnets liv til da, med en god del episoder beskrevet i tillegg til bildene. Det gjorde at far og fars familie fikk fylt igjen et tomrom de følte på, og det tror jeg var viktig også med tanke på tilknytningen.

Anonymkode: 08888...bf6

Hørtes ut som at de klarte å få til en veldig god ordning for sitt barn, så godt å høre. Takk for tilbakemelding. 

Jeg har selv ikke hatt kontakt med faren til barnet ila denne tiden. Jeg kan ikke svare sikkert på om han ønsker kontakt og samvær m barnet, men ut ifra hva jeg har fått høre og sett, så tror jeg kanskje at han vil det... Kanskje jeg bør vente til han tar kontakt med oss... Han har stiftet ny familie, så er også redd for hvordan dette vil bli for barnet vårt. 

Anonymkode: c02cd...6d8

[Anonym bruker]

Du kan ikke dra dette igang uten at det er et genuint ønske fra far. 

Det er stor sannsynlighet for at barnet kommer til å teste far, vil han ha meg om jeg oppfører meg ufint osv, og da er det viktig for barnet at far er villig til å ta den jobben. Svikter far da er det mer skadelig for barnet enn å ikke ha samvær... 

 

Anonymkode: 093c7...1c8

[Anonym bruker]

Ikke gjør det, fordi du har en illusjon om at far og datter skal ha en god relasjon. 

Tro meg. Å skape samvær, og en relasjon, for så at barnet skal oppleve at det blir borte igjen, er en større jobb å håndtere enn at barnet skal håndtere en fraværende far hun ikke har et forhold til. 

Min sønn har bruk for terapi enda, og det er 3 år siden. Har aldri angret mer på noe. 

Anonymkode: d6b01...9be

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hørtes ut som at de klarte å få til en veldig god ordning for sitt barn, så godt å høre. Takk for tilbakemelding. 

Jeg har selv ikke hatt kontakt med faren til barnet ila denne tiden. Jeg kan ikke svare sikkert på om han ønsker kontakt og samvær m barnet, men ut ifra hva jeg har fått høre og sett, så tror jeg kanskje at han vil det... Kanskje jeg bør vente til han tar kontakt med oss... Han har stiftet ny familie, så er også redd for hvordan dette vil bli for barnet vårt. 

Anonymkode: c02cd...6d8

Jeg ville snakket ordentlig med far for å se hvor han står. Og så bedt ham tenke på det, snakke med sin familie og sin nye familie. Og så snakker dere igjen. Forsøk å holde deg saklig, tydeliggjør at du bare vil barnets beste, og at dere må gjøre det på riktig måte.

Min venninne var den som tok kontakt med far i deres tilfelle, og hans nye familie har blitt en berikelse i hennes barns liv. Men det tok tid, og det var ikke enkelt for noen av dem.

Men skal far og barn ha muligheten til å bygge opp en relasjon tror jeg det er viktig å komme i gang jo før jo heller, selv om dere ikke skal skynde på og presse noe gjennom raskt. Ta den tiden det tar.

Men snakk med far, gi ham tid til å fordøye dette og snakke med sine nære, og la det være en godt gjennomtenkt beslutning om han involverer seg i barnets liv igjen.

Anonymkode: 08888...bf6

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har en jente på snart fire år som kun bor hos meg for tiden, og hun har ikke sett sin far på rundt to år av ulike grunner. 

Ulike grunner? Far er antageligvis ikke voldsdømt, ellers ville du ikke tenkt tanken en gang. Var det du som bare flyttet til et annet sted i landet eller bodde dere aldri sammen? 

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har selv ikke hatt kontakt med faren til barnet ila denne tiden. Jeg kan ikke svare sikkert på om han ønsker kontakt og samvær m barnet, men ut ifra hva jeg har fått høre og sett, så tror jeg kanskje at han vil det..

Du tror han vil ha kontakt? Dere har ingen kontakt fordi? 

Hva slags rammer aksepterer kvinner som tross alt har valget om å få barn eller ikke? Siden barn som vokser opp med nær kontakt med begge foreldre kommer vesentlig bedre ut i livet, så høres det ut som om det er tatt noen merkelige valg. Om det så er valg av partner, men likevel å bære frem barnet eller tanken på bedre økonomi eller hva det måtte være. Lite av dette passer barna. 

Anonymkode: d73f5...75c