Voldsomme raseriutbrudd hos 13 åringen

[Anonym bruker]

Han har over natten blitt tenåring. Raseriutbrudd med hyling, bannig, tårer, «alle vennene mine får lov til sånn og sånn», frustrasjon over mas, lekser, for så å roe seg med å be om unnskyldning. Voldsomme svingninger. 

Når det har roet seg går jeg bare inn på soverommet og lukker døra og gråter...føler meg som fullstendig mislykka mamma. Min rolige gutt har blitt et monster hjemme, virkelig en hustyrann.

Heldigvis får vi de beste skussmål fra andre foreldre, «urolig høflig, morsom og hyggelig», men innimellom er det en fattig trøst med tanke på hva vi går gjennom her hjemme. Det er «bråk» hver eneste dag.... 

Føler meg så ensom, så utrolig mislykka som mamma....ikke få kvelder jeg bare sitter og gråter for meg selv etter at han har lagt seg

Anonymkode: eda6a...e8f

[Anonym bruker]

Ikke gråt! Akkurat samme skjer hos oss. Og hos flere andre jeg kjenner. Det er en del av prosessen. Han hater deg ikke! Gi ham en klem når anledningen er der. Husk å la ham vite (på hvilken måte det måtte være naturlig for deg) at du er glad i ham uansett. Sett grenser for ham selvom han blir sur. Jeg opplever litt at å ha ung tenåring i huset på mange måter ligner på å ha en fireåring i huset igjen. Testing av grenser, voldsomme følelsesreaksjoner osv. Men nå med den forskjell at man faktisk kan snakke fornuftig sammen iblant også. Og man kan snakke om prosessen han opplever på en helt annen måte. Hjernen hans er under ombygging. Det blir bedre og enklere for dere begge etterhvert.

Så ikke gråt! Du er en kjempeviktig person i livet hans - også selvom han ikke selv skjønner det akkurat når hormonene buldrer i hjernen hans som værst.

Anonymkode: 58b7a...a0f

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke gråt! Akkurat samme skjer hos oss. Og hos flere andre jeg kjenner. Det er en del av prosessen. Han hater deg ikke! Gi ham en klem når anledningen er der. Husk å la ham vite (på hvilken måte det måtte være naturlig for deg) at du er glad i ham uansett. Sett grenser for ham selvom han blir sur. Jeg opplever litt at å ha ung tenåring i huset på mange måter ligner på å ha en fireåring i huset igjen. Testing av grenser, voldsomme følelsesreaksjoner osv. Men nå med den forskjell at man faktisk kan snakke fornuftig sammen iblant også. Og man kan snakke om prosessen han opplever på en helt annen måte. Hjernen hans er under ombygging. Det blir bedre og enklere for dere begge etterhvert.

Så ikke gråt! Du er en kjempeviktig person i livet hans - også selvom han ikke selv skjønner det akkurat når hormonene buldrer i hjernen hans som værst.

Anonymkode: 58b7a...a0f

Tusen takk!! Nå gråter jeg faktisk for jeg føler svaret ditt var en klapp på skulderen. Takk!

Anonymkode: eda6a...e8f

[Anonym bruker]

Det er akkurat slik vi og har det her hjemme og hatt det veldig lenge.. hun blir 13 år nå snart. Jeg føler meg mislykka som mor, føler alt må mases om å gjentas som man gjør med de små, og guri for noen utbrudd hun får hele veien når hun ikke får viljen eller blir snakket til. Jeg går stressa og vondt i brystet for tiden, angst for denne tiden vi er i nå. Den er skikkelig tøff og hjelper IKKE på når jeg er kronisk syk også. 

 

Anonymkode: 5b0ef...72c

[Anonym bruker]

Har det akkurat likt med min gutt på  13 år.

Dagens kamp består i HVORFOR kan ikke han få dra på hyttetur med to venninner til helga. Og HVORFOR får ikke han lov å begynne på helsestudio å løfte vekter. Alle andre får jo lov.

Vi får se hva morgendagen bringer, det er garantert ett eller annet da også, evt fortsette på dagens diskusjon.

Anonymkode: d4e85...922