Bekymret barn.. trenger råd!

[Anonym bruker]

Datteren vår er en veldig bekymret liten sjel. Hun er 10 år gammel, og har siden hun var veldig liten vært en "tenker", som bekymrer seg utrolig lett over ...vel, egentlig veldig mye!!

 

Det skal nevnes at hun er ei "tøff" jente, som absolutt ikke er redd for å prøve nye ting eller utfordre seg selv ved å kjøre slalåm, ta karuseller, klatre høøøyt osv. Bekymringene har aldri regulert henne på den måten.

Men tankene hennes kan gjøre henne fryktelig trist, urolig og redd. Det være seg f.eks. døden, frykt for fullstendig urasjonelle ting, engstelse for å bli skadet, tanken på at vi foreldre blir skadet eller dør - eller mer "abstrakte" ting, som en sorg over at dagene går for fort og hun ikke husker alt hun har gjort, at en god hendelse (f.eks. jul med storfamilien) er over, og "tenk hvis vi aldri får det så fint sammen igjen?" 

Det er vondt å se henne på denne måten, og selv om hun er god til å uttrykke seg og vi får bearbeidet ting godt sammen med henne, så syns jeg det er fælt at hun har det slik. Er det vanlig? Har andre her opplevd lignende med sine barn? Har dere isåfall tips til hva vi kan og bør gjøre med det? 

Kan nevne at når jeg snakker med henne, prøver jeg ikke å bagatellisere eller overdramatisere. Jeg lytter til henne, anerkjenner det hun forteller, men gjør henne samtidig obs på at det er normalt å ha både triste, vonde og skumle tanker. Men at man da må huske på å sjekke om tankene er reelle, eller om de kun er tanker? Altså, om det faktisk gjør vondt. Eller er farlig. Eller overhodet har skjedd? 

En barndom bør være så mye mer bekymringsfri enn den jenta vår opplever. Hun er ei godt likt, sosial, utadvendt og veldig empatisk jente med et godt forhold til oss foreldre, søsken og venner. Det er tilsynelatende ingenting konkret som er trist eller vanskelig i livet hennes.

 

Hjelp? 

 

 

Anonymkode: cd28a...5ff

[Anonym bruker]

Hadde det helt likt. Ei tøff jente, men var veldig engstelig. Ville ikke legge seg for kvelden uten at jeg satt der til hun sovnet. Redd for døden.. etc. Men hun har dessverre opplevd mye trist for sin unge alder. Jeg tok kontakt med lege som henviste til BUP. Det hjalp veldig mye og nå er hun en mye tryggere jente. Jeg var veldig redd for at det var angst og at det skulle få utvikle seh , så derfor tok jeg tak i det veldig raskt. Så mitt råd er å snakke med lege og ta det derfra.

Anonymkode: d2687...794

[Anonym bruker]

Min datter var også sånn. Er litt der enda med tanke på døden. Hun synes det er forferdelig å tenke på at man bare lever en gang og så er det ikke mer. Da slutter man bare å eksistere. Hun er også en tenker. Dette begynte da hun var ca 9-10 år. Nå er hun snart 12 og det er sjelden hun kommer på det hun bekymrer seg for. Oftest kommer det om kvelden når hun har lagt seg. Hun får derfor ha på musikk eller lydbok eller i alle fall en lyd så hun blir distrahert fra tenkingen når hun skal sove .

Anonymkode: a6b50...4e5

[Nyttårs barn]

Litt av en filosof du har der HI, og jeg tipper at hun også er intelligent. Det høres ut til at hun er velfungerende til tross for en tendens til å overtenke.

Det er en god regel å ikke bekymre seg for ting du ikke får gjort noe med. Og kanskje du kan minne henne på at mye av det hun "frykter" ikke kommer til å skje. Samtidig tenker jeg at hun har en dybde som mange barn ikke har, det er nok også vondt å se så mye som andre ikke helt reflekterer over.

[Gjest Antarctica]

Bare vær den mammaen du er. Livet er sterkt og uforståelig, men hennes krefter vil innhente utfordringene.

[Anonym bruker]

Send meg en pm:) Jeg svarer deg i morgen:) 

Anonymkode: cf4c3...2a2

[Anonym bruker]

Min 10-åring er helt lik. Jeg tror det er litt aldersbetinget også. Vi har brukt helsesøster som ekstern samtalepartner, og syns det hjelper godt. 

Anonymkode: 3be46...c3b

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Send meg en pm:) Jeg svarer deg i morgen:) 

Anonymkode: cf4c3...2a2

Tror du må slå av anonymknappen...

Anonymkode: a42ee...4f9

[Anonym bruker]

Det er en fase, når naiv barndom går over til ung ungdom. Støtt og snakk og lytt! Som du gjør! Og forklar at denne fasen hun går igjennom er helt normal og et tegn på at hun vokser og utvikler seg og forstår verdenen på en ny måte. 
Min var helt lik, og det var så vondt når det sto på. Men vi snakket og snakket, og jeg lyttet og forklarte. Og lærte henne teknikker for å takle de «skumle» og vanskelige tankene. Hos min jente var det tydelig mørketidsrelatert, når dagene ble mørke, ble også tankene mørke og bekymringene større. Nå er hun 12, og hun plages heldigvis ikke lenger med uro og angst. 

Anonymkode: f28d1...2f6

[Jfjfjdkxlslgn]

Åj! Hehe, glemte å slå av anonymknappen!

Send meg gjerne en pm ja!:)