Kontakte barnas fraværende farfar?

[Anonym bruker]

Min manns far forsvant ut av livet hans når han var et par år gammel. Jeg kjenner bare min svigermors versjon av denne historien, og det gjør egentlig min mann også. Min mann har et par ganger forsøkt å ta kontakt med sin far igjen, senest da han ble far selv. Det har vært vanskelig, og det ligger nok mange såre følelser bak for han for det han opplever som sin fars svik. Faren hans har ikke gjort noe forsøk på å gjenopprette kontakten så vidt jeg vet, og han har vel også gitt uttrykk for at han ikke ønsker noen rolle i forhold til våre felles barn.

Jeg vet at jeg ikke er den sårede parten i dette, og jeg burde kanskje bare holde meg helt unna? Men jeg synes det er vanskelig. Barna mine er nå fem og syv år gamle, og innimellom kommer dette opp. Mannen min klarer ikke å snakke om dette på en naturlig måte med barna, så det blir bare at vi skyver det under teppet føler jeg. Jeg klarer ikke å gi barna våre en sammenhengende fortelling om hva som har skjedd og hvorfor vi ikke har kontakt med farfar. Og med det nære forholdet de har med sin far er det selvsagt helt uforståelig for dem at noen far bare kan forlate sitt eget barn på den måten.

Det hører med til historien at farfar er en velfungerende mann på mange måter. Han fikk ny kone og to barn til noen år senere, og har høy utdanning og var i jobb til for noen år siden da han gikk av med pensjon. Han bor en halvtimes kjøring unna oss bare. Informasjonen om han har jeg bare fra rykter, og fordi han har hatt en såpass høy stilling ikke så langt unna der jeg bor, slik at noen jeg kjenner også kjenner litt til han.

Jeg har lyst til å kontakte ham og be ham fortelle sin historie om hva som skjedde. Jeg tenker at dette er mine barns familiehistorie og at jeg skylder dem å finne ut noe mer om dette. Og min mann tror jeg ikke klarer mer. Men kan man gjøre noe sånt? Sende en mail til en mann jeg aldri har møtt og be ham forklare meg hva som skjedde den gangen for over tretti år siden? Han begynner å bli gammel, og hvem vet hvor lenge han lever. Bør jeg forsøke å finne noen svar før muligheten forsvinner helt eller bare la dette være?

Anonymkode: bb168...320

[Anonym bruker]

Jeg ville latt det være. Alternativt kan han vel ta kontakt med sine søsken. Kanskje de er interessert i kontakt?

Anonymkode: 493be...002

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok vært fristet til å gjøre det samme. Av og til kan det jo være enklere å snakke med en som ikke er direkte berørt. Og i tillegg er du en som sier at du er villig til å lytte til hans historie i dette.

Men slike saker kan være forferdelig kompliserte og vanskelige følelsesmessig for de som er direkte involvert.

Det ideelle er nok at du snakker med din mann om dette på forhånd, at han i det minste vet at du gjør det. Hvis ikke kan han komme til å føle seg dolket i ryggen av deg. Det er jo flott om det å gjøre det kan føre til at de likevel får et ok forhold etterhvert, men det kan jo også gjøre sårene vondere om det ikke fører med seg noe positivt, kanskje til og med mer negativt.

Min far er i en lignende situasjon med et av sine barn. Ikke helt likt, men jeg tror det følelsesmessige i det nok ligner en god del. Der var det mor som umuliggjorde kontakt med det barnet, og barnet selv vet ikke at det er han som er far. Men dette har vært så vondt for min far å takle at han fremdeles i dag ikke greier å snakke om det. Menn hadde heller ikke samme rettighetene tidligere til å kreve farskapstest, slik de har nå.

Men jeg ville nok ha snakket med mannen din om dette først, om jeg var deg.

Anonymkode: 74e0d...918

[Anonym bruker]

Ikke såå dum ide. Bare pass på å ikke komme med anklagelser eller bebreidelse av noe slag. Ser for meg en mann som fort bare vil forsvare seg. Men kanskje har også han myknet i takt med at han blir eldre, så absolutt verdt et forsøk. Sett barmebarna hans i fokus som hovedårsak til en reunion. 

Anonymkode: 9351a...21a