Hvis du trenger støtte av foreldrene dine

[Anonym bruker]

Hvem henvender du deg først til, mor eller far?

Jeg gikk alltid til min mor først, selv om jeg alltid visste at far også ville støtte meg i det meste. 

Vi har to voksne og to små barn, og jeg ser at det også er meg som mor de kommer til først, selv om mannnen er en tilstedeværende far. 

Er det som regel sånn at mamma fikser?

Anonymkode: 34ffe...ffb

[Anonym bruker]

Går til pappa. Min mor er totalt ubrukelig 

Anonymkode: 93088...c6c

[Anonym bruker]

Jeg har aldri gått til noen av dem, jeg har klart meg uten deres støtte siden jeg gikk på ungdomsskolen. Men de er psykisk syke begge to da.

Har fire barn, og de går til den forelderen de tror kan hjelpe. Veldig ofte er det meg, men når 18-åringen fikk problemer med bilen så ringte han mannen, for det var større sjanse for at han hadde noe å bidra med der

 

Anonymkode: 74cc3...9d1

[Anonym bruker]

Pappa for penger. Han betaler hva som helst for å gjøre opp for dårlig samvittighet. Mamma for alt annet. Pappa kan ikke brukes til noe annet enn penger.

Anonymkode: 915b5...258

[Anonym bruker]

Kommer an på h a det gjelder. De er gode på litt forskjellig. Generelt er moren min best på små h erdagsti g og faren min best på store, viktige, ting

Anonymkode: 1db2c...550

[Anonym bruker]

Ingen av dem har særlig evne til å gi emosjonell eller moralsk støtte, men mamma hjelper gjerne til med praktiske eller økonomiske ting. Pappa er tvers gjennom en dott. 

Anonymkode: 2e5d0...f8f

[Anonym bruker]

Jeg gikk der kompetansen var. Ungene mine gjør det samme. Men når barna mime er lei seg og gråter da er det meg. 

Anonymkode: 2fab2...441

[Anonym bruker]

Dessverre ingen av dem.. Nå er faren min død, og moren min helt ubrukelig til å støtte eller noe annet. Før gikk jeg heller aldri til dem. Begynte å jobbe som 12 åring og klart meg selv hele livet. 

Anonymkode: bc5ea...1d7

[Pobie]

Faren min. Moren min er ikke flink til å støtte og liker ikke å hjelpe med noe. 

[Anonym bruker]

Det er dessverre ikke noe å hente av støtte hos noen av dem. Faren min så jeg 1-2 ganger i året og moren min manglet helt omsorgsevne. 
 

Har tre barn mellom 11-15 år. Gutten går gjerne til far. Jentene søker til meg. Begge er like til stede i barnas liv og aktiviteter. 

Anonymkode: 69c40...56b

[Anonym bruker]

Ingen av dem.. har ikke kontakt med moren min, og minimal kontakt med faren min (vi mailes noen ganger i året). Ingen av dem er empatiske eller klarer å sette seg i andres situasjon 

Anonymkode: c0c7b...64e

[Anonym bruker]

Mamma, med mindre jeg trenger hjelp til kjøring, for hun har ikke bil.

Sønnen min roper alltid på meg, selv om pappaen er i stua sammen med ham og jeg er i en annen etasje. Bortsett fra hvis han skal be om noe søtt, for da er det større sjanse for å få ja fra pappaen. 😛

Anonymkode: 18520...f2f

[Anonym bruker]

Ingen av dem, går til mannen min. Våre barn henvender seg oftest til han når det er noe. Jeg er god på å lage mat, ordne praktiske ting, følge opp avtaler og sørger for at vi har et sosialt liv (middagsbesøk, vennetreff, kulturopplevelser, inviterer over en lav sko alltid). Når de trenger trøst går de til han da han har langt mer tålmodighet enn meg. Jeg tror ikke jeg er mindre trygg, men han er en fantastisk pappa:)

Anonymkode: 995cf...f1b

[Twintipp]

Mamma er dessverre død, men hun var en bauta! Pappa kan jeg ringe om det er noe selvsagt, men gjør sjeldent det. 

Mannen min derimot er helt unik. Sjeldent ber jeg om støtte, men han har evnen til å se når jeg trenger det og kommer allikevel. 

Har alltid klart meg selv, og på den måten god til å ordne opp vil jeg si, men mannen min og vennene mine er mine diamanter likevel.

Ungene går til oss begge. Mannen min er veldig omsorgsfull, emosjonelt trygg og god på mellommenneskelige relasjoner. Datteren vår hadde skikkelig mammatendenser, da ber han meg tre mer til side og ønsker å være den som legger, kler på og leker med henne mer for å trygge økt tilknyting! Og jeg er veeeeldig takknemlig for det🙏🏼

[Anonym bruker]

Jeg kan spørre begge mine foreldre om hjelp, det spørs hva det er. De har vært gift i snart 50 år, nylig blitt pensjonister og er friske og nokså raske så vet jeg er heldig. Pappa er en typisk «hjelper» og sier omtrent alltid ja til å hente barn om vi trenger etc. Ikke så ofte vi spør om hjelp i hverdagen, mest til pass på planleggingsdager og sånn. Mamma er litt mer opptatt av å pleie egne interesser og møte venninner, kommer ikke til oss for å passe barn men om de leveres hos henne går det som oftest bra. 
 

Selv om det hadde vært supert om de alltid sa ja, er jeg glad de har mye venner og egne interesser. Hos oss kommer vel oftest barna på 6 og 8 år til meg for praktiske ting men ellers ganske 50/50. 

Anonymkode: 4d94e...555